Han kan verken lese eller skrive; han klarer knapt å skrive sitt eget navn. Men han driver eget firma og han tok nylig fagbrev som anleggsmaskinfører, med toppkarakter på teorieksamen.
Les den utrolige historien om Jan Morten Austheim (43).
Anleggsbransjen er fantastisk! Ikke minst fordi den rommer så mange ulike, spennende personligheter med alle slags bakgrunner. Jan Morten Austheims historie er utvilsomt en av de mest spesielle Anleggsmaskinen har vært borti.
«…jeg skulle så gjerne ha lest historier for barna mine. Det får jeg ikke gjort. Det er det største savnet.»
Annonse
Ekstreme lese- og skrivevansker
En kald og klar novemberdag møter vi Jan Morten Austheim på jobb omtrent midt mellom Sogndal og Kaupanger. Han tar oss imot med et smil og et varmt håndtrykk, og viser oss rundt på grustaket til Fredheim Maskin og Betong AS, hvor han har vært ansatt i seks år. Her kjører han bl.a. piggemaskin, hjullaster og betongbil. Han fremstår som blid og omgjengelig, sympatisk og sosial – og litt kjapp i replikken. En typisk anleggsarbeider, med andre ord. Men Jan Morten er alt annet enn typisk. Han sliter nemlig med helt ekstreme lese- og skrivevansker. Han er i beste fall det man kan kalle en funksjonell analfabet.
– De tror jeg kødder
– Det begynner å stokke seg når det blir tre bokstaver eller mer. Og det må være blokkbokstaver, for løkkeskrift skjønner jeg absolutt ingenting av. Jeg klarer å skrive navnet mitt, men det er stort sett det, sier han åpenhjertig.
– Det er ingen vits i å legge skjul på det. Jeg er ikke flau over det lenger. Jeg kan ikke lese, og sånn er det bare. Når jeg forteller det til folk, så tror de ofte at jeg kødder. «Er det sant?» spør de. De tror jo ikke at det kan være mulig.
Dysleksi var det «ingen» som snakket om da Jan Morten var liten. Hadde han vokst opp i dag, ville han nok ha blitt fanget opp og tatt hånd om på en helt annen måte. (Foto: Runar F. Daler).
Skulle så gjerne lest for barna
Lese- og skrivevanskene skaper naturlig nok mange utfordringer, både på jobb og privat.
– Her på jobben må jeg stort sett bare skrive ned klokkeslettet når jeg kommer og går, og det går greit. Men er det noe feil på lasset, skal det jo skrives ned. Det får jeg ikke gjort, så det må jeg ta muntlig. Og når jeg kjører betongbil må jeg få adressene muntlig, for jeg klarer ikke å lese dem. Likevel kan det bli problemer når jeg skal finne veien, for hvis jeg må lese et veiskilt er jeg nødt til å stoppe opp i flere minutter for å tyde det. Hvis jeg i det hele tatt klarer det, forteller han. Likevel er nok utfordringene enda tøffere privat.
– Jeg leser naturligvis ikke aviser, og Internett bruker jeg stor sett bare til å se på brukte anleggsmaskiner på finn.no. Når jeg ser på TV går jeg nok glipp av en del, og undertekster er det bare å glemme. Samboeren min, Linda, tar seg av det lille jeg får av e-poster eller vanlig post, så det fungerer jo greit. Det som plager meg mest, er at jeg skulle så gjerne ha lest historier for barna mine. Det får jeg ikke gjort. Det er det største savnet, sier han.
Aggresjon
– Lesing var vanskelig fra første stund på skolen, og jeg ble tidlig sendt til støttelærere. Det gjorde vel at jeg følte meg utafor, og jeg reagerte med sinne og utagerende atferd. Jeg kunne gå til angrep både på lærere og inventar, og jeg begynte å stikke av fra skolen allerede i første klasse, forteller Jan Morten – på kav østlandsk. For han er ikke egentlig fra Sogn.
– Jeg kommer opprinnelig fra Lillehammer, og flytta ikke hit til Sogndal før jeg var 14-15 år. Foreldrene mine ble skilt da jeg var ganske liten, og jeg bodde hos moder’n fram til jeg begynte på skolen. I andre klasse ble jeg sendt på barnehjem på Hadeland, hvor jeg gikk på vanlig skole fram til sjette klasse.
GRUSTAK: Hos Fredheim Maskin og Betong AS kjører Jan Morten bl.a. hjullaster, betongbil og piggemaskin, som her. OKABs Jan Erik Øygard poserer på beltet. (Foto: Runar F. Daler).
Opprør på skolen
Men seks års skolegang til tross, ispedd støttelærere og spesialundervisning; Jan Morten fant seg aldri til rette, og han benyttet enhver anledning til å komme seg vekk. Dysleksi var det «ingen» som snakket om den gangen. Hadde han vokst opp i dag, ville han nok ha blitt fanget opp og tatt hånd om på en helt annen måte.
– Jeg følte meg toskete og dum når jeg ikke fikk det til, og det gikk over i aggresjon. Jeg ble vel ikke akkurat mobba, men tendensen var der. Og det var nok litt av grunnen til at jeg ble så utagerende. Jeg husker jeg grudde meg veldig til å begynne på ungdomsskolen, erindrer han.
– Egentlig skulle jeg ha begynt på ungdomsskole på Gran, men jeg ble i stedet flytta til et pensjonat på Lena på Toten, hvor ting gikk fra vondt til verre. Vi var rundt 20 stykker der, og alle hadde sine problemer og utfordringer. Det var et tøft miljø og det gjaldt å hevde seg. Der ble jeg også introdusert for alkohol og rus. I åttende klasse ble det et helvetes spetakkel, da alle elevene i etasjen gjorde opprør mot de ansatte. Det endte med to dager på fyllearresten før vi kom ut igjen.
Mye «nattarbeid»
Etter denne hendelsen ble det bestemt at Jan Morten skulle bo hos faren sin, som var i ferd med å flytte fra Oslo til Sogndal.
– Det var ikke akkurat det beste miljøet jeg havnet i her i Sogndal heller. Det var mye «nattarbeid», for å si det sånn. Jeg prøvde vel det meste som ikke var lov på den tida, forteller han. Likevel klarte han å gjennomføre både maskin og mek-linja og bilmekaniker vk1 og vk2, riktignok over flere omganger – og helt uten teoriopplæring.
– Jeg kom inn på særskilt grunnlag og fikk vitnemål med fritak for fellesfag, uten karakterer. På vk2 på Kaupanger hadde jeg en lærer som var med meg hele tida. Han kom hjem og henta meg og passa på at jeg kom meg på skolen. Han hadde nok litt trua på meg, selv om det så aldri så dårlig ut.
Positiv utplassering
Jan Morten fikk etter hvert jobb på et arbeidstreningssenter via NAV, men det falt ikke helt i smak.
– Jeg drev med litt sveising og jernarbeid, men gøy var det ikke. Når du får tusen firkanter du skal bore to høl i, uke etter uke, da går du lei, sier han og ler.
– Det var vel da jeg ble utplassert hos maskinentreprenøren Ole E. Flåten AS i Kaupanger (i dag: Anleggsservice AS), at ting begynte å bedre seg for meg. Jeg fikk være med på mye forskjellig, blant annet byggingen av fotballhallen til Sogndal FK, og jeg fikk kjøre dumper og gravemaskin. Han ga meg sjansen og holdt ut med meg. Innimellom «datt jeg utpå» og drev dank, men han tok meg inn igjen.
Logoped
Likevel var det først da han møtte samboeren Linda at ting virkelig begynte å snu for Jan Morten. De har nå vært sammen i 13-14 år og har tre barn; Andreas (9), Therese (7) og Frida (1).
– Det var Linda som fikk stramma meg opp, og det var hun som tok kontakt med PP-tjenesten for at jeg skulle få hjelp til å komme meg videre. Jeg har vært innom flere leseopplæringskurs gjennom årene, uten at det har funka. Men da PP-kontoret leide inn logopeden Jorunn Fjermestad, begynte det endelig å skje noe. Hun gjorde ting litt annerledes og hun hadde trua på meg. Jeg har i hvert fall hatt litt fremgang med henne, sier han fornøyd.
EGET FIRMA I tillegg til å være nyslått fagarbeider, kan Jan Morten skilte med å drive eget firma. JMA Maskin har han valgt å kalle nysatsingen, som drives på ren hobbybasis. Han blir innleid til blant annet graving og brøyting. (Foto: Runar F. Daler).
Motivasjon
I oktober i år tok Jan Morten altså fagbrev i anleggsmaskinførerfaget, som såkalt praksiskandidat, en ordning for dem som har minst fem års relevant praksis. På den teoretiske eksamen, som han fikk avlegge muntlig, fikk han toppkarakteren seks. Hvordan er det mulig, for en som verken kan lese eller skrive? Og hvor fant han motivasjonen til å gjøre det?
– Familien har vært hovedmotivasjonen! Jeg ønsker jo å ha flere bein å stå på, mer å tilby, en tryggere tilværelse. Jeg hadde dessuten lyst til å få papirer som viser at jeg kan mer enn bare å stå her i steinrøysa og rote, sier han tilfreds.
– I forkant av eksamen tok jeg et eksamensforberedende kurs i regi av OKAB. Der lærte jeg om grøfting, planering, laser, HMS, masseberegning og andre ting som jeg ikke driver med til vanlig. Her går det jo mest i å pigge opp stein og få det opp i knuser’n, smiler Jan Morten.
– Jan Erik Øygard fra OKAB var med hele tida som en slags hjelpelærer for meg, og han tok bilder av foilene som ble vist og sendte dem hjem til Linda, så vi kunne gå gjennom dem sammen senere. Jeg tok ingen notater underveis – naturlig nok – men Jan Erik gikk gjennom ting med meg muntlig, og det var en stor hjelp. Jeg hadde nok ikke klart eksamen uten å ta det kurset først, sier han.
Eget firma
I tillegg til å være nyslått fagarbeider, kan Jan Morten skilte med å drive eget firma. JMA Maskin har han valgt å kalle nysatsingen, og han har ordna med proff firmalogo på bilen.
– Det hele begynte da jeg kjøpte meg en gammel Åkerman hjulmaskin for et par år siden, for å grave på egen tomt. Men jeg fikk ikke forsikring uten å ha eget firma, så dermed opprettet jeg et. Siden har jeg blitt innleid til blant annet graving og brøyting i helger, og på kvelds- og nattestid. Vi snakker ordentlig nattarbeid denne gangen, sier han og ler.
– Jeg driver firmaet på ren hobbybasis. Linda tar seg av alt det skriftlige; henvendelser, korrespondanse osv., og så har jeg en egen regnskapsfører. Jeg har ingen ambisjoner om å drive med det på fulltid, og jeg tar det hele som det kommer. Men man vet jo aldri, avslutter han med et smil. Vel vitende om at han har overrasket både seg selv og andre tidligere.