Nok en gang er arkeologene ved Norsk Maritimt Museum i fyr og flamme i forbindelse med anleggsarbeid i Bjørvika.
Og hvem kan vel klandre dem? For første gang graves historien frem langs hele det opprinnelige havneområdet i byen. Da gjelder å kjenne sin besøkelsestid.
Men hva med maskinføreren, som må vente i lange perioder, bare for å grave noen få centimetere om gangen. Hva synes han om slikt arbeid?
Anleggsmaskinen troppet opp i spuntgropa i Bjørvika før sommerferien og tok en prat med både arkeolog og maskinfører.
Med det hypermoderne Oslo i bakgrunnen graver arkeologene fram det historiske Oslo under bakken. (Foto: Runar F. Daler).
Kontraster
I forbindelse med Barcode-utbyggingen i Bjørvika ble det funnet rester av totalt 15 båtvrak, som alle ble datert til 1500- eller 1600-tallet. I fjor sommer dukket det opp en enda større båt like ved den gamle tollboden i hovedstaden i forbindelse med veiarbeider der. Nå er det grunnarbeider til flere næringsbygg på sjøsiden av Dronning Eufemiasgate som gjør at arkeologene igjen har gode dager. Noen få meter nede i leirgrunnen har det dukket opp store mengder laftet tømmer. Et imponerende syn og en stor kontrast til den flunkende og hypermoderne Barcode-rekken i bakgrunnen. Hva er det de har funnet denne gang?
– Det vi fant i forbindelse med Barcode-utbyggingen var litt overraskende og spesielt, men denne gang var det tvert imot forventet at vi ville finne noe. Det morsomme er at vi ikke kjenner til noen skriftlige kilder om disse anleggene, og omfanget bare fortsetter å utvide seg, forteller arkeolog Marja-Liisa P. Grue engasjert. (Foto: Runar F. Daler).
Overraskende stort
– Vi har funnet en stor tømmerflåte med laftekasser oppå, som etter all sannsynlighet har vært fundamentene til et kaianlegg. Mye tyder på at det er en fortsettelse av havneanlegget som ble lokalisert under Barcode og Dronning Eufemiasgate. Det morsomme er at vi ikke kjenner til noen skriftlige kilder om disse anleggene, og omfanget bare fortsetter å utvide seg, forteller arkeolog Marja-Liisa P. Grue fra Norsk Maritimt Museum.
– Vi kan også se de samme brannlagene i leirelaget som vi så under Barcode, noe som tyder på at dette funnet er fra samme tidsperiode, altså før den store bybrannen i 1624, som gjorde at hele byen måtte flytte. Det er i det hele tatt et overraskende stort anlegg, og det må ha vært gjort store investeringer i denne perioden, relativt kort tid før byen brant.
En møkkete og svett arkeolog kommer smilende opp fra byggegropa og ivrer etter å vise fram den glinsende gjenstanden hun har funnet. Det viser seg å være en del av et svært forseggjort drikkeglass. (Foto: Runar F. Daler).
«Indiana Jones»
Foruten laftekassene har det også blitt funnet en god del gjenstander i leira, og det dukker stadig opp nye ting. Mens Anleggsmaskinen er på besøk kommer den smilende svenske arkeologen Susanne Pettersson opp fra byggegropa med raske skritt. Møkkete og svett etter gravingen nede i leira – som en kvinnelig Indiana Jones – ivrer hun etter å vise fram den glinsende gjenstanden hun har funnet. Det viser seg å være en del av et svært forseggjort drikkeglass. Kanskje sto en fin overklassefrue og nippet vin av dette glasset på slutten av 1500-tallet. Indiana Jones ville sikkert sagt «This belongs in a museum!» Da passer det jo bra at Norsk Maritimt Museum tar vare på alle disse gjenstandene, og sannsynligvis vil stille ut de mest interessante av dem.
I løpet av de knappe to ukene arkeologene har holdt på der nede har de også funnet skosåler, keramikkdeler (fra fat, kokekar etc.), glassbiter, en stilk av en krittpipe og – en kanonkule!
Blant de mange gjenstandene som er funnet i gropa er en kanonkule. Det er den tredje kanonkula som er funnet under utgravingene i Bjørvika. (Foto: Runar F. Daler).
Båtfunn
Som vanlig ved slike arkeologiske funn, må byggherre og entreprenører pent finne seg i å vente til alt av historisk interesse er kartlagt og dokumentert før de kan komme i gang med selve byggeprosjektet. I dette tilfellet var det i hvert fall ikke uventet.
– I forbindelse med Barcode-utbyggingen var funnet litt overraskende og spesielt, men denne gang var det tvert imot forventet at vi ville finne noe. Derfor var det på forhånd planlagt en prosjektperiode for arkeologisk arbeid her, så dette funnet skaper i utgangspunktet ingen forsinkelse for byggeprosjektet. Det er for øvrig Oslo S Utvikling AS som er byggherre her, og som dermed må ta kostnadene for de arkeologiske arbeidene (se faktaboks). Men vi forholder oss hovedsakelig til entreprenøren Vedal Entreprenør, sier arkeolog Grue.
– Det ble for øvrig gjort forgravinger i forbindelse med spuntveggen her, og da ble det oppdaget en båt litt lengre øst på tomta. Det blir et eget prosjekt etter sommerferien å grave ut denne båten, men det er det Kulturhistorisk museum som har ansvaret for, ettersom den viser seg å være fra førreformatorisk tid (før 1537). Dersom vi skulle finne flere båter, vil de også bli behandlet som egne prosjekter. Vi har imidlertid blitt såpass vant til å finne båtvrak at det ikke nødvendigvis tar så langt tid å få dem opp, smiler hun.
VG i maskinhytta
Mens arkeologene fra Norsk Maritimt Museum står med spader og fingraver i leira rundt de mange hundre år gamle tømmerstokkene, sitter en enslig maskinfører inne i gravemaskinen sin og betrakter det hele. Maskinen står stille og han vet ikke hvor lenge han må vente før han kan grave mer.
Mens arkeologene fra fingraver i leira, sitter maskinfører Rune Kjernet inne i gravemaskinen og vet ikke hvor lenge han må vente før han kan grave mer. (Foto: Runar F. Daler).
– Det blir jo mye venting, og det er klart det kan bli litt lange dager. Men det kan jo være litt interessant også, litt avhengig av hva arkeologene finner selvfølgelig, sier maskinføreren Rune Kjernet i Reiersgård Maskin, som utfører gravingen for Stole AS.
– Vi er fire-fem maskinførere som har holdt på å grave her på tomta i et par måneder nå. Etter at de arkeologiske utgravingene begynte for et par uker siden har det naturlig nok gått litt saktere. Men dette er ikke noe nytt for meg, for jeg var med på stort sett hele Barcode-utgravingen, sier han.
– Dessuten har det vært fryktelig mye masseflytting her. Det er sikkert 1000 kubikk rett bak meg her som jeg har flytta 4-5 ganger allerede, og det skal ned i gropa igjen når utgravingene er over. Så mens arkeologene fingraver, kan jeg bruke tid på å flytte masser. Ellers har jeg også VG inne i hytta, smiler han.
Tålmodighet
Å grave rundt arkeologiske funn er ganske annerledes enn tradisjonell masseflytting, og krever både tålmodighet og presisjon.
– Jeg gir «full gass» til jeg kommer ned under sagflislaget i leira, for det er først der nede det er interessant for arkeologene. Sagflislaget har vel kommet ned med Akerselva fra alle sagbrukene som lå der tidligere, sier Kjernet og peker på et lysere sjikt et stykke ned i leira.
– Deretter viser arkeologene meg mellom pekefinger og tommel sånn ca. hvor dypt jeg skal grave – om det er 5 eller 10 cm for eksempel. Jeg har gravd innimellom laftekassene og helt ned på treverket, men veldig forsiktig, selvfølgelig. Det blir omtrent som å grave i nærheten av kabler i bakken; det handler om å ta det forsiktig – og være tålmodig, avslutter han.
Arkeologene fra Norsk Maritimt Museum har funnet en stor tømmerflåte med laftekasser oppå, som etter all sannsynlighet har vært fundamentene til et kaianlegg. Mye tyder på at det er en fortsettelse av havneanlegget som tidligere har blitt lokalisert under Barcode og Dronning Eufemiasgate. (Foto: Runar F. Daler).