Verdifulle lærlinger

– Volda Maskin har virkelig skjønt vitsen med å ha lærlinger. For når man har så mange lærlinger over så mange år, så bygger man sin egen bedriftskultur.

Det sier Espen Wicken til Anleggsmaskinen. Han er opplæringskonsulent i Opplæringskontoret for anleggs- og bergfagene (OKAB) i Møre og Romsdal, og har fulgt opp lærlingene i Volda Maskin helt siden 2008. Gjennom hele denne perioden har bedriften hatt godt over 10 prosent lærlinger.

Samfunnsansvar

– Hvorfor tar dere inn lærlinger, Jon Grebstad, daglig leder i Volda Maskin?

– Det bor noe bra i alle. Jeg synes det er viktig å gi alle en mulighet, selv om det kan se vanskelig ut i perioder, sier Jon Grebstad, daglig leder i Volda Maskin. (Foto: Runar F. Daler).

– Det er jo for å rekruttere. Det er bedre å dyrke fram sine egne enn å hente inn fra andre. På den måten ser vi utviklingen gjennom læretida og vet hva de er gode for. Det er vanskeligere å få eldre, rutinerte folk til å endre rutiner og praksis enn å lære opp folk fra bunnen av. I tillegg er det et samfunnsansvar å ta inn lærlinger. Det har vært et satsingsområde for oss nesten helt fra starten i 1990. De senere årene har vi tatt inn fire-fem nye hvert år og vi har lenge hatt et uttalt mål om å ha mist 10 prosent lærlinger i bedriften, sier Grebstad. Han er positiv til de nye kravene om bruk av lærlinger i offentlige kontrakter.

– Jeg synes det er bra at man endelig blir litt belønnet for å satse å lærlinger. Tidligere har det nesten vært motsatt, da oppdragsgiverne kun ville ha de beste og mest erfarne folka, og lærlingene nærmest ble diskriminert. Her har utviklingen så absolutt gått i riktig retning, sier han.

Må være «våkne»

– Hva ser dere etter når dere tar inn lærlinger, og hvordan er kvaliteten på dem dere tar inn?

– Vi ser om de er «våkne», kommer det kjapt fra Grebstad, før han utdyper:

– Altså, om det er noe tak i dem. Om de viser interesse for å jobbe. Som oftest trenger man ikke snakke så veldig lenge med hver enkelt for å få et godt inntrykk av hvordan de er, med tanke på interesse, holdninger, vilje og drivkraft. Vi ser også på fravær fra skolen, og hva det eventuelt skyldes. Karakterer derimot, er ikke nødvendigvis er så viktig. Dårlige karakterer kan bl.a. handle om lese- og skrivevansker, og det behøver jo ikke ha noe å si for hvor dyktige fagarbeidere de blir.

– Når det gjelder kvaliteten på lærlingene er den stort sett god. Elever og lærlinger utvikler seg jo i ulikt tempo, men stort sett alle «kommer i mål». Vi ser for øvrig at de fleste som kommer fra skolen er svært dyktige på rutiner med smøring og vedlikehold av maskiner, sier han.

Det var en fornøyd gjeng Anleggsmaskinen møtte på anlegget i Mosmarka utenfor Ørsta. Fra venstre: Espen Wicken (OKAB), Eivind Dimmen, Werner Riksheim, Einar Kile og Jon Grebstad (alle fra Volda Maskin). (Foto: Runar F. Daler).

Aldri stillingsannonser

En ikke ubetydelig andel av lærlingene hos Volda Maskin har vært der på utplassering først.

– Vi har en god del elever på utplassering, og da først og fremst fra Borgund vgs., den eneste skolen med anleggsteknikklinje i fylket. Hvis de er dyktige, så er jo tanken at de skal få lærlingeplass. Likeledes er hensikten med å ha lærlinger at de skal få tilbud om fast jobb. Men det er jo grenser for hvor mange vi kan ta inn også, for vi må ha et meningsfullt arbeid til alle sammen, sier bedriftslederen.

– Det går nok rykter om at dette er et trivelig sted å jobbe. Jungeltelegrafen er vel grunnen til at vi aldri – med unntak av ett enkelt tilfelle til en kontorjobb – har benyttet oss av stillingsannonser, selv om vi har økt fra 3 til 60 ansatte fra 1990 til i dag.

Kort avstand

– Hvordan er rutinene for mottakelse av nye lærlinger og hvordan følges de opp?

–Vi har en introduksjonsdag, hvor vi går gjennom rutiner, regler, hva som forventes, fravær, sykemelding, HMS-rutiner og planen for hele læretida. Videre får de beskjed om hvor de skal møte og hvem de skal jobbe sammen med. Vi forsøker å ha faste faddere for dem, dersom det lar seg gjøre, sier Grebstad, som i tillegg til å være daglig leder også er faglig leder.

– Jeg er bevisst på at det skal være kort avstand mellom lærlingene og meg selv. Jeg prøver å ha oversikten og følge dem opp så godt det lar seg gjøre, og det skal være enkelt å få tak i meg. Jeg er også med på alle de faste halvårssamtalene med lærlingene, sammen med OKAB.

Forståelse

Som i de fleste andre bedrifter begynner lærlingene i Volda Maskin gjerne «i grøfta», før de etter hvert får prøve seg på maskiner.

– De begynner som «håndmann» og får gradvis kjøre mer og mer maskin. Å betjene en gravemaskin lærer man jo fort, men det kan være lurt å studere det litt på avstand først for virkelig å få forståelse av arbeidet. Fagprøven dreier seg som regel om utregninger av grøfter, fall og kummer osv., og det er ikke så enkelt hvis man bare har sittet i maskinen hele tida og ikke vært nede i grøfta og prøvd det i praksis, sier Grebstad.

De kan ikke klage på naturomgivelsene ute på boligprosjektet i Ørsta. (Foto: Runar F. Daler).

«Det er viktig å huske at vi ikke alltid kjenner bakgrunnen til lærlingene; hvordan oppveksten har vært, hvordan de har hatt det i livet.»

– Gir dem mange sjanser

OKABs Espen Wicken mener Volda Maskin utmerker seg som en spesielt god lærebedrift.

– At bedriften virkelig satser på lærlinger, er et faktum – det er bare å se på tallene. Jeg har vært her siden 2008, og Volda Maskin har hele tiden hatt godt over 10 prosent lærlinger. I tillegg vil jeg berømme bedriften for deres tålmodighet overfor folk som ikke er helt «A4». Jon Grebstad gir lærlingene ikke bare én eller to, men mange sjanser – langt flere enn jeg selv hadde hatt tålmodighet til, smiler Wicken.

– Det artige er jo at det som oftest viser seg at han har rett; det ordner seg for de aller fleste til slutt. Det er virkelig beundringsverdig å være vitne til. Alle er jo forskjellige, med ulike utfordringer og bagasje, men de går stort sett ut med fagbrev alle sammen, sier han.

Stolte

– Det bor noe bra i alle. Det er viktig å huske at vi ikke alltid kjenner bakgrunnen til lærlingene; hvordan oppveksten har vært, hvordan de har hatt det i livet. Alle har det ikke like enkelt og det varierer veldig hva folk har med seg hjemmefra. Jeg synes det er viktig å gi alle en mulighet, selv om det kan se vanskelig ut i perioder, sier Jon Grebstad. Foruten å være tålmodig med noen «vanskelige» lærlinger, tar han også inn enkelte praksiskandidater som har droppet ut av skolen.

– Selv slutta jeg på skolen i åttende klasse, fordi jeg syntes det var uinteressant og jeg var mer opptatt av praktisk arbeid. I tillegg kom jeg inn i et litt dårlig miljø, som ikke gjorde saken bedre. Jeg var heldig og ble utplassert i en bedrift, som var mye artigere. I ettertid viste det seg imidlertid at jeg måtte jobbe desto mer for å tilegne meg den kunnskapen jeg gikk glipp av på skolen, så det å ikke fullføre skolen er ingenting jeg vil anbefale. Men bakgrunnen min er nok litt av årsaken til at jeg ønsker å gi alle en sjanse, så sant de viser interesse og bryr seg. Det er flott å se hvor stolte de blir når de har gjennomført læreperioden og klarer fagbrevet. Det er forresten viktig å få fram at dette aldri ville ha fungert hvis det ikke var for de dyktige ansatte ute på prosjektene som tar seg av og hjelper lærlingene, sier Grebstad.

Bygger bedriftskultur

– Hvordan blir lærlingene fulgt opp i denne bedriften, sett fra OKABs ståsted, Espen Wicken?

– Jeg må si jeg av og til blir imponert over hvor god oversikt Jon har over lærlingene. Han er oppriktig interessert i lærlingene, ellers ville han ikke visst alt han vet om dem. Lærlingene blir fulgt godt opp, og det er tydelig at de føler seg velkomne og blir godt ivaretatt, for det er svært få som slutter her, sier han.

– Jon har virkelig skjønt vitsen med å ha lærlinger. For når man har så mange lærlinger over så mange år, så bygger man sin egen bedriftskultur. Da ser man virkelig verdien av å forme sine egne ansatte på denne måten.

Eivind Dimmen kjører mest maskin, ettersom han har vært lærling i mer enn ett år, mens Werner Riksheim foreløpig er mer i grøfta. (Foto: Runar F. Daler).

Lavt sykefravær

– Hva sier lærlingene selv om hvordan de opplever å være lærling i bedriften?

– De sier de stortrives. Og det er nok sant, siden de blir værende i bedriften så lenge. Vi ser det også på sykefraværet blant lærlingene, som ligger helt nede på 1,9 prosent totalt det siste året. Det er litt lavere enn for resten av de ansatte i bedriften og vesentlig lavere enn ellers i arbeidslivet. Er man litt snufsete så er det jo lettere å bli hjemme dersom man ikke har det bra på jobb, sier Wicken.

– Det er for øvrig en svært flat organisering i denne bedriften, og sjefen er lett tilgjengelig og enkel å snakke med. På halvårssamtalene vi gjennomfører med lærlingene blir de alltid spurt om de vil at Jon skal gå ut av rommet, slik at de kan si hva de vil til meg. Men det er det aldri noen som vil. Det forteller meg at de er fornøyde.

– Mye bedre enn skole

Anleggsmaskinen møter også to lærlinger på vårt besøk hos Volda Maskin. På et boligprosjekt utenfor Ørsta er Werner Riksheim (18) og Eivind Dimmen (21) opptatt med en VA-grøft. Begge er strålende fornøyd med å ha fått læreplass hos bedriften.

– Jeg var på utplassering her i to omganger da jeg gikk på Ørsta vgs., og jeg trivdes så godt at jeg ville tilbake. Her koser jeg meg på jobb, sier Werner Riksheim, som har vært lærling siden august i år.

– Det er mange trivelige folk her i firmaet og det har vært lett å komme inn i miljøet. Jeg lærer masse fra kollegaene mine og ingen spørsmål er for dumme. Jeg gleder meg virkelig til å gå på jobb – det er mye bedre enn å være på skolen, sier han begeistret.

Lærlingene hos Volda Maskin trekker frem det gode arbeidsmiljøet som noe av det aller beste med bedriften. (Foto: Runar F. Daler).

Fra matros til maskinfører

– Jeg ble tatt imot med åpne armer og har fått være med på utrolig mye forskjellig. Folka her er flinke til å lære bort, og arbeidsmiljøet er kjempebra, sier Eivind Dimmen, som begynte som lærling sommeren 2016. Han har fagbrev som matros fra før, men byttet ut livet på sjøen med anleggsbransjen. Det angrer han ikke på i dag.

– Offshore-livet gikk mest ut på å sitte på ræva og drikke kaffe hele dagen. Her skjer det noe hele tida, og det passer meg mye bedre. Jeg trives med at det er hektisk rundt meg. Her i Volda Maskin får jeg veldig varierte oppgaver, og ingen dager er like. Folka er også veldig hyggelige, og i lunsjpausen sitter de ikke bare å trykker på telefonene sine, men er sosiale. Jeg skal i hvert fall ikke tilbake på sjøen, og jeg håper jeg kan bli værende her lenge, sier han.