Oldtidsfunn ved E6-utbygging

Det går mot nye tider og raskere vei langs Mjøsa og nordover. Men først må minner fra tidligere tider graves frem.

Neste år skal utbyggingen av E6-parsellen Kolomoen-Kåterud i Stange kommune etter planen settes i gang av Nye Veier. Det har imidlertid vist seg at spennende oldtidsfunn ligger gjemt langs traseen. På en kolle nesten helt inntil E6-en like nord for Brumunddal, møter Anleggsmaskinen engasjerte arkeologer fra Kulturhistorisk museum og en tålmodig maskinfører fra Aurskog Høland Bygdeservice SA.

JERNKNIV: Den er kanskje ikke så stor, men for nesten tusen år siden satt det kanskje noen og skar opp kjøtt med denne kniven, som er en av tre slike som ble funnet på stedet. (Foto: Runar. F. Daler).

Ukjent gravhaug

– Da traseen for den nye E6-en ble bestemt for tre-fire år siden, ble det sendt ut arkeologer fra fylkeskommunen for å undersøke området. Den haugen vi står på nå ble registrert som en oldtidsgravhaug, som det ikke fantes noe dokumentasjon om fra før, forteller arkeolog og assisterende feltleder Kristine Ødeby.

– Det er ganske uvanlig at antikvariske myndigheter ikke kjenner til slike fornminner, men dette funnet var bare lokalt kjent. Det var grunneier, altså bonden som eier jorda her, som tipset om det, sier hun.

Gravplyndring

– Til å begynne med trodde man at dette var en eneste stor, menneskeskapt gravhaug, men det viste seg raskt at det faktisk er en naturlig morenehaug som sannsynligvis har blitt brukt som gravhaug, forklarer utgravingsleder Christian Løchsen Rødsrud.

– Det er helt tydelig at gravhaugen har vært plyndret på et tidspunkt. Det var nemlig et stort krater på toppen her, som var delvis fylt igjen med stein. Vi fant noen sko med gummisåler der nede, som er fra mellom 1920 og 1950 en gang, så igjenfyllingen av plyndringshullet kan ha skjedd da. Plyndringsforsøket kan imidlertid være eldre, men det er vanskelig å anslå.

TEAM: Utgravingsleder Christian Løchsen Rødsrud og maskinfører Knut Roar Sæther har et utmerket samarbeid. (Foto: Runar F. Daler).

Maktsentrum

– Muligens har det også vært fast bosetting akkurat her, hvor det også er naturlig å gå i land med båt. Det har i hvert fall vært en smed i drift her oppe. Vi har nemlig funnet glødeskall og slaggperler, altså det som spruter av når man bearbeider jernprodukter, fortsetter Rødsrud.

– Det er et lite sted rett her oppe, Veldre, som nok må ha vært et slags maktsentrum en gang i tiden, for det er funnet flere tilsvarende storhauger der oppe, sier han og peker opp i lia ovenfor gravhaugen og E6.

Menneskebein?

Selv om det ikke dukket opp vikingskip eller noe annet sensasjonelt denne gang, har det likevel blitt gjort noen interessante funn fra fortiden nede i bakken.

– Vi har funnet en del gjenstander her, blant annet tre jernkniver, et spinnehjul og en bit av et klebersteinskar, som sannsynligvis ble brukt til matlaging. I tillegg har vi oppdaget to esser og fire avfallsgroper fra smedens virksomhet, samt en rekke biter av brente bein. Enten stammer beina fra en kremasjonsgrav, eller så er de levninger fra smedens produksjonsprosesser, for bein var et viktig tilsetningsmiddel i karboniseringsprosessen for å kunne oppnå stål.  Beina ser ut til å stamme fra både mennesker og dyr. I tidligere tider var det vanlig å legge ved dyr i menneskegraver, men det finnes også historiske tekster som beskriver teorier om å smi dyrets egenskaper inn i stålet, så begge teorier er plausible, sier Rødsrud.

– Foreløpig har vi fått utført dateringer av den ene essen og 10 gram brente bein, og begge ble datert til sen vikingtid/tidlig middelalder, som tilsvarer et sted mellom år 1030 og 1150 e.Kr., sier han.

SPINNEHJUL: Dette spinnehjulet ble funnet i den utplyndrete gravhaugen. (Foto: Runar F. Daler).

Annerledes hverdag

Anleggsmaskinførere er ofte opptatt av krefter, masser og volumer, og liker gjerne at ting går fort og at resultatene vises raskt. Når man jobber med arkeologer blir hverdagen litt annerledes. Da Anleggsmaskinens utsendte lister seg rundt på oldtidsgravhaugen, står maskinfører Knut Roar Sæther og graver med spade for hånd, noe som ofte kreves når gravemaskingrabben blir for stor og brutal.

– Det må jeg gjøre rett som det er, og jeg synes i grunnen det er helt greit. Og jeg har jo blitt vant til det etter å ha vært med på alle slike jobber ved E6-utbygginga fra Stange til Moelv. Jeg har også vært med på begge sider av E6-en nede ved Hamar, sier han.

Kulturhistorisk museum har inngått en rammeavtale med Aurskog Høland Bygdeservice SA, og forholder seg dermed til kun noen få, faste gravemaskinførere, hvorav Sæther er en av dem.

– Det blir litt som en skattejakt med gravemaskin! Og det er jo ikke alle som får være med på noe sånt.

Skattejakt med gravemaskin

– Hvordan er det egentlig å grave for arkeologer kontra «vanlig» graving?

– Man må jo være litt kamerat med maskina, da, sier han og ler.

– Etter å ha vært med en stund, så skjønner jeg jo hva de mener og er ute etter. Og det er jo greit for begge parter. Det er som regel i sjiktet mellom matjorda og undergrunnen at disse arkeologiske funnene befinner seg, så det gjelder å skrape forsiktig av til man finner dette sjiktet. Det dreier seg som regel om 20-25 centimeter ned i bakken. Det hender jeg skraper jeg fram kokegroper, for eksempel. Det er lett å se hvor det er, for jorda er mye mørkere der, forklarer Sæther.

MED SPADE: Rett som det er må maskinfører Knut Roar Sæther trå til og grave med spade for hånd når gravemaskingrabben blir for stor og brutal. (Foto: Runar F. Daler).

– Det er en spennende jobb; det blir litt som en skattejakt med gravemaskin! Og det er jo ikke alle som får være med på noe sånt. Man må ha interesse for det man driver med – det gjelder uansett hva man jobber med, slår den drevne maskinføreren fast.

Nervøse og brutale

Arkeologene er naturligvis også avhengig av gode – og tålmodige – maskinførere når det skal graves i eller i nærheten av oldtidsfunn.

– Vi setter stor pris på de maskinførerne som liker presisjonsgraving. Vi bruker Aurskog Høland Bygdeservice i hele utgravingsdistriktet vårt – som er Østlandet, inkludert Agder. Da vet vi at vi får dyktige maskinførere som vet hva som skal til i slike jobber, sier utgravingsleder Rødsrud.

– Tidligere har vi opplevd maskinførere som har vært for uvørne eller brutale, og dermed har gjort skader på forhistoriske levninger. Vi har også hatt noen som har vært så nervøse for å ødelegge eventuelle historiske funn at de ikke har klart å grave så forsiktig som de burde. Så det er selvsagt greit å bruke noen som vi vet kan levere, avslutter han.