Munch på pæler

Det nye Muchmuseet er som kjent under bygging i Bjørvika i Oslo. Men før bygget kan reises, kreves det omfattende og komplekse fundamenteringsarbeider.

Det har vært mye blest rundt den nye museumsbygningen – som går under navnet Lambda – med den karakteristiske «knekken» på toppen. Men de færreste tenker nok over hva som må gjøres under bakken – og vannet, i dette tilfellet – for at byggverket skal kunne realiseres.

TRANGT: Byggetomta er svært trang der den ligger ytterst på en smal utstikker i Bjørvika. Det blir derfor brukt lektere, som man kan se her. (Foto: Runar F. Daler).

Ekstremt solid

Anleggsmaskinen besøker anleggsplassen en tidlig sommerdag, og blir møtt av utallige pæler i forskjellige dimensjoner som stikker opp av vannet i ulike høyder og retninger. For det utrente øyet kan det fortone seg som det komplette kaos. Sannheten er imidlertid en ganske annen. Det er Kynningsrud Fundamentering, i arbeidsfellesskap med Veidekke, som utfører fundamenteringsarbeidene for det kommende museet, og det er liten tvil om at de har full kontroll.

– Vi benytter totalt 270 stålkjernepæler og 45 stålrørspæler til dette prosjektet. Når vi vet at en eneste ståkjernepæl med diameter på 200 mm tåler vekten av 600 personbiler – det er 3 km sammenhengende kø – så forteller det litt om hvor solid dette blir, sier prosjektingeniør hos Kynningsrud Fundamentering, Marius Østberg Olsen.

SOLID: Totalt 270 stålkjernepæler og 45 stålrørspæler må til for å sikre et stødig Munch-museum.til dette prosjektet. Én eneste ståkjernepæl med diameter på 200 mm tåler vekten av 600 personbiler. (Foto: Runar F. Daler).

Stålkjerne

Hva er egentlig forskjellen på stålrørspæler og stålkjernepæler?

– Stålrørspælene, som her er 500-700 mm i diameter, bores ned til fjell med ringkrone, før de armeres og støpes ut med betong. Det er for øvrig Hallingdal Bergboring som gjør all boringen på prosjektet, som en underentreprise, mens vi har alt annet av pælearbeid, sier Østberg Olsen.

SPENNENDE: Marius Østberg Olsen, prosjektingeniør hos Kynningsrud Fundamentering, synes det er gøy å være med på dette store, komplekse og spesielle prosjektet. (Foto: Runar F. Daler).

– Stålkjernepælene består av tilsvarende, men litt smalere stålrør (193-323 mm), som bores ned til fjell på samme måte. Når vi overtar det tomme, hule foringsrøret fra Hallingdal Bergboring, spyler vi det rent og forsikrer oss om at det står i fjell. Deretter senker vi en fast stålkjerne ned i røret ved hjelp av en mobil- eller tårnkran. Stålkjernen har gjenger, og vi monterer 8-meters lengder om gangen, som skrus fast i hverandre. Til slutt er hele røret fylt med en lang stålkjerne, som hviler på fjellet. Deretter gyses det fast – eller støpes, om du vil – fra bunnen av og oppover. Foringsrøret fungerer altså som en forskaling. Når det har herdet, sveises et pælehode på toppen, som senere støpes inn i selve bunnplata, forklarer han.

Strekkrefter

Men hvorfor benyttes det stålkjernerpæler noen steder og stålrørspæler andre steder?

STÅLRØRSPÆL: Her stikker stålrørspælen opp av omstøpningsrøret. Mellomrommet mellom rørene har blitt armert og støpt ut. Litt av armeringsjernet kan skimtes nedi omstøpningsrøret. (Foto: Runar F. Daler).

STÅLKJERNEPÆL: Her stikker selve stålkjernen opp, mens foringsrøret er gjemt (støpt) nede i omstøpningsrøret ytterst. (Foto: Runar F. Daler).

– En stålrørspæle tåler store vertikale belastinger, men den egner seg ikke like godt på strekkrefter, og det er der stålkjernepælene kommer inn. I og med at dette bygget blir forholdsvis høyt, og i tillegg får den «knekken» øverst, vil det utsettes for en del strekkrefter, først og fremst på grunn av vind. Derfor benytter vi altså en stor overvekt av stålkjernepæler her. For ytterligere å motstå de sterke strekkreftene benytter vi også en del såkalte skråpæler. Det er, som navnet tilsier, pæler som bores ned på skrå, i stedet for vertikalt, forklarer prosjektingeniøren.

Det er for øvrig store variasjoner både i vanndybden og dybden ned til fjell på museumstomta.

– Innerst mot Akerselva er det bare et par meters dyp, mens det ved de ytterste pælene er rundt 10 meter ned til sjøbunnen. Når det gjelder dybden til fjell, varierer den på det meste med sju-åtte meter på en seks meter lang akse – det vil si over 45 graders fall. Med en slik helning, kan det være fare for at pælene skrenser av fjellet, men det har ikke skjedd her. Det som derimot har skjedd er at vi har truffet på noen slepper, eller lommer med løsmasser, inne i fjellet. Da har vi måttet bore litt dypere for å være sikre på å få ordentlig feste. Rørene bores derfor alt fra 1,5 til 7,5 meter ned i fjellet, sier Østberg Olsen.

LAMBDA: Her er det nye Munchmuseet, sett fra Akerselvallmenningen. (Illustrasjon: Estudio Herreros).

200 års levetid

Man kan si mye positivt om beliggenheten av det nye museet, men det er ikke den enkleste tomten å oppføre en stor bygning på, i og med at store deler av arbeidene foregår i sjøen.

– Omtrent halve bygget ligger ute i vannet, så det blir mye sjøarbeid. For å forebygge korrosjon på pælene som står i sjø eller i nærhet til sjø – altså majoriteten av pælene på prosjektet – rammer vi omstøpningsrør utenpå dem. Mellomrommet mellom foringsrøret og omstøpningsrøret blir deretter armert og støpt ut. Det største omstøpningsrøret vi bruker har en diameter på hele 1219 mm, sier Østberg Olsen.

– Et tilleggspoeng på dette prosjektet er at absolutt alt skal dimensjoneres for en levetid på 200 år, mot 100 år som er det vanlige. Det betyr at alt som skal inn i bygget må dokumenteres at vil holde i 200 år, noe som til tider kan være litt utfordrende. Vi har i den sammenheng måttet ta i bruk enkelte spesielle løsninger. For eksempel stålkjernen i skråpælene, som jeg nevnte tidligere. Her monterer vi en hylse på utsiden av skjøtene mellom 8-meterslengdene. Det betyr noen timer sveising per skjøt, og vi bruker en hel dag på å produsere en slik stålkjerne, før den heises ned. Siden den skal senkes ned på skrå, må vi bruke både tårnkrana og en mobilkran, slik at vi får to løftepunkter.

Trangt

En annen utfordring på prosjektet er byggetomta, som er svært trang der den ligger ytterst på en smal utstikker.

IDYLL: Det nye museets beliggenheten blir det i hvert fall ingenting å si på. (Foto: Runar F. Daler).

– Vi har hatt seks-sju borerigger, to kraner, en tårnkran og flere gravemaskiner her. I tillegg er AF Gruppen opptatt med egne prosjekter på begge sider av utstikkeren – de bygger blant annet en gangbru fra operaen og over hit. Så ja, det er definitivt trangt her. Vi er derfor nødt til å benytte lektere i vannet. Den største lekteren er over 100 meter lang, og den blir hovedsakelig brukt som lagringsplass. Vi har også hatt tre andre lektere som vi har boret fra, sier Østberg Olsen.

– Det aller første vi gjorde her på prosjektet, var for øvrig å legge ned en siltgardin rundt anleggsområdet. Dette med tanke på vannkvaliteten generelt, og fiskelivet i sjøen og fra Akerselva spesielt. Vi måtte faktisk passe på å lage en passasje for fiskene fra Akerselva og ut i fjorden, forteller han.

Senketunnel

For å komplisere det hele ytterligere, ligger også den velkjente senketunnelen (Operatunnelen) helt inntil tomta.

– Senketunnelen ligger seks meter fra de ytterste pælene, så her kreves det centimeterspresisjon på boringen. Vi har en hensynssone som vi må iverksette tiltak innenfor, og vi får ikke lov å ramme pæler eller spunt innen 25 meter fra tunnelveggen, da det utgjør en for stor risiko for setningsskader. Det er plassert målere i tunnelen som kontinuerlig overvåker eventuelle setninger, og så langt har det ikke vært noe problem.

Signaturbygg

Hva synes du selv da, om å få ta del i et spesielt prosjekt som dette?

– Kynningsrud har jo hatt mye av fundamenteringsjobbene i Bjørvika tidligere; både på operaen, på flere av bygningene i Barcode og på Sørenga, så vi kjenner området veldig godt. Sånn sett føyer dette seg bare inn i rekken av viktige, sentrale prosjekter i hovedstaden, sier Østberg Olsen.

– Samtidig synes jeg personlig at det er gøy å få være med på et prosjekt som dette. Det er det største prosjektet vi har gående nå, og uten tvil det mest krevende og komplekse. Det blir dessuten et av signaturbyggene i Oslo, noe jeg synes er litt artig å tenke på. I tillegg må jeg si at samarbeidet med Veidekke har vært veldig lærerikt og spennende, avslutter han.