Daglig leder Jørgen Haukås (42) i Haukås Maskin fikk et brutalt møte med den beryktede «veggen». Han måtte nedbemanne og legge om driften av det 40 år gamle selskapet. Nå satser han på ny frisk, med nytt konsept og masse pågangsmot.
Det er på ingen måte en slagen mann som tar Anleggsmaskinen imot hjemme i Sveio kommune i Hordaland. I sitt romslige hus, med fantastisk utsikt over Viksefjorden, serverer han kaffe og småkaker og snakker åpenhjertig om oppturer og nedturer. Og han har definitivt vært gjennom begge deler. De siste par årene har vært av det tøffe slaget og Jørgen har vært langt nede, både fysisk og psykisk. Men med en ekte entreprenørs optimisme krummer han nå nakken, strammer hestehalen og kaster seg ut i nytt, men ikke helt ukjent farvann. Men mer om det senere. Vi tar det fra begynnelsen.
Tidlig krøkes
I 1976 kjøpte Jørgens far, Leif, en John Deere traktorgraver og startet for seg selv under navnet Haukås Maskin.
– Jeg var med ham på jobb omtrent fra første stund, og kunne stå inne i gravemaskinen og følge med i timevis. Det hendte også at jeg sovnet på gulvet der inne, erindrer Jørgen.
– Den første jobben jeg gjorde selv, var å legge dekkeplater over kablene i grøfter. Da var jeg vel rundt ti år gammel. Jeg husker jeg fikk 50 øre per plate og fant fort ut at det kunne bli god butikk hvis jeg la dem med litt overlapp, sier han og ler.
Oppgangstider
På slutten av 80-tallet kom kabel-TV-boomen, noe som førte til et voldsomt oppsving for den lille, lokale maskinentreprenøren.
– Det skulle jo graves inn til nesten alle hus, så vi fikk veldig mye å gjøre. Vi var en periode oppe i 25-26 mann, forteller han.
– Etter hvert dabbet dette naturlig nok litt av igjen, og fra tidlig på 90-tallet ble det mer tomter og VA-oppdrag. Samtidig ble det stilt stadig mer krav i bransjen; det var liksom ikke bare å grave lenger. Så jeg utdannet meg og tok fagbrev både i maskinførerfaget og vei- og anleggsfaget, etterfulgt av ADK-kurs. Og etter militæret tok jeg sprengningssertifikat, før jeg begynte på anleggsteknikk i Stavanger.
Første nedtur
Da Jørgen var ferdig utdannet anleggstekniker i 1996 skjøt arbeidskarrieren i Haukås Maskin fart. Han kjørte mye maskin, men fikk gradvis flere anleggslederoppgaver.
TØFT: Det var tøft å måtte ta avgjørelsen om å gjøre en total endring selskapet, men det har også vært en stor lettelse for Jørgen. (Foto: Runar F. Daler).
– Jeg tok meg etter hvert av anbud, byggemøter og oppfølging av jobbene. Sakte, men sikkert overtok jeg mer og mer av den reelle driften av selskapet, mens faren min trakk seg gradvis mer tilbake. I januar 2004 overtok jeg alle aksjer og ble daglig leder, forteller han.
«Følelsen av ikke å strekke til, og svikte kollegaer og venner.»
– Det var veldig mye å gjøre de første årene. Så kom finanskrisen i 2008-2009, og det ble straks tøffere. Det var vanskelig å få jobber, og jeg ble nødt til å redusere arbeidsstokken til 6-7 mann, som var nesten en halvering. I ettertid ser jeg at dette var min første nedtur. Følelsen av ikke å strekke til, og svikte kollegaer og venner. Det er jo et lite samfunn her ute, hvor alle kjenner alle, så man føler nok ekstra på konsekvensene en oppsigelse har for dem det gjelder, sier han.
Oppslukt og inneslutta
Jørgen kom seg gjennom den tunge perioden og opplevde noen år med god drift og rikelig med oppdrag. Så bra gikk det at han etter hvert trengte flere folk. Han fikk tilbake to av dem han tidligere hadde sagt opp, selv om de var i jobb hos konkurrenter. Det gjorde ham både stolt og tilfreds. Lite ante han at en ny og større nedtur snart skulle komme.
– Vi fikk et stort oppdrag i forbindelse med utbyggingen av et sykehjem på Bømlo i 2013, som alle våre ansatte ble med på. For å få en god start og ordentlig kontroll på det, valgte jeg å flytte bort dit i en campingvogn. Til å begynne med syntes jeg det var litt artig – jeg hadde jo alt jeg trengte der, til og med parabol! Men etter hvert ble jeg veldig oppslukt i jobben. Jeg sluttet å reise hjem i helgene, og snakket nesten ikke med noen. Alt dreide seg om jobb. Jeg ble inneslutta og deprimert, men skjønte det nok ikke helt selv på den tiden, sier han.
Ond sirkel
Selv sommerferien tilbrakte han i campingvogna. Han klarte å ta et par ukers ferie, men forlot ikke campingvogna. I stedet tok han med seg sin daværende kjæreste og hennes sønn og dro på campingferie. Deretter bar det rett opp på anlegget igjen for å jobbe.
«Jeg kunne sitte med PC-en hele natta, men orket ikke å åpne mailene.»
– Det var da jeg virkelig begynte å merke at noe var galt. Jeg begynte å sitte oppe om nettene, og ble stadig mer hekta på jobben. Alt skulle forbedres, alt skulle revolusjoneres. Utover høsten begynte jeg å vegre meg for å ta telefonen og lese e-poster. Jeg kunne sitte med PC-en hele natta, men orket ikke å åpne mailene. Lite søvn går jo utover psyken. Det ble en ond sirkel, forteller han alvorlig.
– Jeg kjente igjen følelsen fra noen år tilbake, men forsto raskt at det var mer alvorlig denne gang. Jeg innkalte derfor alle ansatte til et møte og forklarte situasjonen. De var heldigvis veldig forståelsesfulle, og de tok over noen av oppgavene mine. Det var jo mye bedre at de svarte telefonene enn at ingen gjorde det. Etter hvert informerte jeg også kunder og samarbeidspartnere. Det var vanskelig og tøft å stå fram med det, men situasjonen ble mye lettere etterpå.
CAMPINGLIV: Denne campingvogna var hjemmet hans i mange måneder i forbindelse med et prosjekt. Det som til å begynne med var litt artig ble starten på en lang nedtur. (Privat foto).
Verre, verst
Siden januar 2014 har Jørgen vært mer eller mindre sykemeldt. Et klassisk eksempel på alvorlig utbrenthet, ifølge legene.
– Jeg fikk en haug forskjellige tabletter – antidepressive midler – men ingenting har hjalp. I tillegg gikk jeg til psykolog i flere måneder, men heller ikke det hadde noen effekt. Så, på sommeren 2014, reiste jeg til USA, hvor jeg leide en Mustang kjørte rundt i tre uker. Og det var god medisin! Da jeg kom hjem, følte jeg for første gang på lenge at batteriene var ladet og at formen var god. Vi hadde dessuten fått flere muntlige jobbestillinger og ting så virkelig lyst ut igjen, forteller han.
Full av ny optimisme gikk han til anskaffelse av tre nye gravemaskiner til en samlet verdi på over fire millioner kroner. Skulle situasjonen endelig snu seg for ham?
«Jeg orket mer, ville ikke mer. Det hadde gått for langt.»
– Det viste seg dessverre at et par av de muntlige oppdragene falt bort. Dermed ble i stedet en kamp for å skaffe nye jobber for å forsvare leasingutgiftene for maskinene. Den oppgaven viste seg å være håpløs, og utover våren og sommeren 2015 innså jeg at det ikke gikk lenger. Jeg klarte ikke å skaffe jobber. Det var min aller største nedtur. Jeg orket mer, ville ikke mer. Det hadde gått for langt. Jeg hadde ikke noe annet valg enn å avvikle selskapet. Jeg bestemte meg for å kutte ut alle maskiner og ansatte, og i stedet drive for meg selv, som en slags konsulent. Det var en forferdelig tøff og vond avgjørelse å ta – ikke minst å informere de ansatte om det. Igjen måtte jeg si opp gode kollegaer og venner. Og jeg måtte slutte med det jeg hadde gjort helt siden jeg var liten, sier han.
Fikk hjelp av MEF
Jørgen var lettet over avgjørelsen – som var den eneste rette – men han var så langt nede at han ikke visste helt hvordan han skulle angripe situasjonen. Når man er fysisk og mentalt utslitt, motløs og deprimert, så er det ikke lett å finne gode løsninger – langt mindre å ha overskudd til å gjennomføre dem.
– Jeg har vært medlem i MEF i en årrekke, og sittet i styret i MEFs lokallag i Nord-Rogaland og Sunnhordaland i 12 år. Jeg kontaktet derfor regionssjefen, Paul Olaf Baraas, og lurte på om kan kunne hjelpe meg. Han sa at dersom jeg hadde tenkt å drive alene, så trengte jeg jo egentlig ikke å legge ned firmaet. Hvorfor ikke kalle det en driftsendring i stedet? På den måten kunne jeg ha litt av æren og stoltheten i behold, og bedriftsnavnet kunne leve videre, sier han oppriktig.
Optimist
Da Anleggsmaskinen er på besøk, er Jørgen Haukås midt mellom avslutning av det som har vært og oppstart av det som skal komme.
– Planen er å være en slags freelancer på anleggstjenester. Mange av dem som jeg før har kalt konkurrenter, blir nå kunder. Jeg har allerede fått en rekke forespørsler fra forskjellige firmaer. Blant annet har jeg fått i oppdrag å skrive anbud, noe som passer bra siden jeg i alle år har irritert meg over dårlige anbudsbeskrivelser. For Sveio kommune har jeg allerede hatt tre-fire anbudsjobber, hvor jeg har lagd VA-tegninger, arbeidstegninger og beskrivelser, sier han.
– Når det gjelder utbrentheten, så trenger jeg nok litt mer tid for å komme helt over det. Jeg tror det vil hjelpe veldig når jeg er helt ferdig med alt det gamle og kun har det nye å fokusere på. Alle maskiner og eiendeler er nå solgt ut og alle leasingavtaler avslutta. Det har vært en omfattende prosess, men jeg sitter faktisk igjen med noen få kroner. Så det er jo langt bedre enn fryktet. Utgiftene i framtiden blir kun Gemini (programvare for landmåling o.l.), GPS-lisens og telefonregning, sier han optimistisk.
Ny selvtillit
Nå som Jørgen starter på nytt, med blanke ark, ser har han også nye muligheter.
– Det var en stor lettelse å ta avgjørelsen om å gjøre en total endring, og jeg har på ingen måte angret på det. Jeg har imidlertid slitt litt med selvfølelsen og selvtilliten i forbindelse med dette. Det var vemodig da de første telefonene med forespørsler om graving kom etter at avgjørelsen var tatt, som jeg høflig måtte avslå. Men nå har jeg kommet meg videre, og henviser slike forespørsler mer enn gjerne til mine tidligere konkurrenter. Det føles ikke lenger som noe nederlag, sier han tilfreds.
«Det var en stor lettelse å ta avgjørelsen om å gjøre en total endring, og jeg har på ingen måte angret på det.»
– Nå som jeg er i gang med noe helt nytt, kjenner jeg at selvtilliten og pågangsmotet er på vei tilbake for fullt. Jeg har lyst til å gjøre forskjellige ting, og ikke bare anbudsbeskrivelser. Jeg kan blant annet bistå med innmåling, utstikking, terrengprofilering, masseberegning, prosjektering og prosjektledelse, i tillegg til å være skytebas og maskinfører. Så mulighetene er mange, avslutter han.