Brønnborere og entreprenører bør ikke stole blindt på opplysninger registrert i Granada.
Det skriver MEFs juridiske avdeling, som oppsummerer den nye dommen nedenfor:
Den 3.september 2018 ble det avsagt dom i Fredrikstad tingrett, som er av særlig interesse for bedrifter som driver med brønnboring og entreprenører som gjør terrenginngrep. Saken gjaldt erstatningsansvar for tap etter feilrapportering av boret brønn.
Etter vannressursloven § 46(2) skal den som utfører boring etter vann snarest og senest innen tre måneder etter fullført boring sende melding om boringen til vassdragsmyndighetene, herunder Norges geologiske undersøkelse (NGU).
Tingretten kommer med noen generelle uttalelser om rapporteringsplikten til brønnborere som er interessante. Det avgjørende for sakens utfall var derimot at kravet til saksøker var foreldet, men tingretten fant likevel grunn til å komme med noen korte merknader om rapporteringsplikten. Uttalelsene hadde derfor ingen betydning for resultatet i saken.
Sakens kjerne var unøyaktig rapportering av brønnens beliggenhet på saksøkers eiendom. Brønnboreren registrerte beliggenheten med GPS i den nasjonale grunnvanndatabasen Granada, og den ble registrert med 21-25 meter feil fra faktisk beliggenhet. Senere, i forbindelse med legging av et nytt VA-anlegg, ble det sprengt og gravd i området. Entreprenøren som utførte dette oppdraget la til grunn opplysningene som var registrert i Granada. Det viste seg etter leggingen av VA-anlegget at vannet i brønnen var forurenset. Saksøker anførte at rapporteringen til brønnborer var en feil og forsømmelse i strid med håndverkertjenesteloven § 29(2) og vannressursloven § 46(2). De hevdet at dersom saksøkte hadde kontrollert og innrapportert brønnens beliggenhet riktig ville denne skaden aldri ha skjedd.
Ikke krav om nøyaktighet
For det første fremgår det av dommen at formålet bak oppgaveplikten til brønnborere er å gi tilstrekkelig opplysninger til NGU slik at de kan overvåke grunnvannet i området. Formålet er ikke å hindre fremtidig skade på brønner. Brønnborerens oppgaveplikt må derfor ses i lys av dette. Det blir videre påpekt at brønnboring ikke er å anse som et vesentlig terrenginngrep etter plan- og bygningsloven og at Granada ikke er ment som en karttjeneste. Dette har dermed betydning for hvilke krav det kan stilles til nøyaktighet ved rapporteringen til brønnboreren. Retten fant at det aktuelle avviket på 21-25 meter var noe høyt, men anså det ikke som ansvarsbetingende uaktsomt. Dommen fastslår med dette at det ikke kreves nøyaktighet og at det er rom for nokså store avvik mellom registrerte opplysninger og faktisk beliggenhet.
Dommen illustrerer for det andre hvilken vekt registrerte opplysninger i Granada har. Dette fremgår ved at retten påpeker at entreprenører som skal gjøre terrenginngrep ikke kan stole fullt ut på opplysningene i Granada. Undersøkelsesplikten til entreprenøren krever egne undersøkelser i feltet, særlig når man ved enkle undersøkelser kunne ha oppdaget den faktiske beliggenhet. Selv om det ikke fremgår uttrykkelig gir dommen indikasjoner på at det anses uaktsomt å kun legge til grunn opplysningene i Granada.
Det skal også bemerkes at tingretten kom til at det ikke forelå årsakssammenheng mellom den feilaktige rapporteringen og skaden på brønnen. Ettersom entreprenøren ville utført oppdraget på samme måte fant retten at skaden mest sannsynlig ville oppstått selv med riktige opplysninger.
Oppsummert er dommen veiledende både for brønnborere og for entreprenører som utfører terrenginngrep i fremtiden. Den viser at det ikke stilles strenge krav til rapporteringens nøyaktighet og dette har dermed betydning for troverdigheten til opplysningene som har blitt registrert. Det kreves at entreprenøren foretar egne undersøkelser for å opptre aktsomt. Det er ikke tilstrekkelig å stole blindt på opplysningene som er registrert i Granada.