Bringer skogsbransjen videre

Til tross for at han bare har åtte ansatte, har Ole Bertil Reistad funnet plass til hele tre lærlinger og tre utplasseringselever i skogsbedriften sin. – Det er viktig for bransjen. Hvis ingen tar inn ungdommen, så stopper det jo helt opp til slutt, sier han.

Vi møter Ole Bertil Reistad hjemme på Lillehammer, hvor han har en fantastisk utsikt over både byen og Mjøsa. At han skulle begynne å jobbe i skogen var kanskje ikke så rart, med tanke på at han selv eier hele 6000 mål skog i området.

– Ja, jeg er jo litt arvelig belasta. Allerede på ungdomsskolen begynte jeg med motorsag. Jeg hogde tømmer for en skogeier her i bygda det året jeg ble konfirmert. Da hadde jeg akkurat fått en godt brukt motorsag og verneklær av foreldrene mine, for det mente de jeg burde ha. Som betaling for jobben fikk jeg en traktor, som jeg hadde i 15-20 år før jeg solgte den. Den gikk faktisk i bygda her helt til i fjor, smiler Reistad.

«Det er lite utskifting i denne bransjen. Da jeg begynte, var jeg den klart yngste, men det verste er at i dag, 40 år senere, er jeg fremdeles blant «de yngre» – og det er litt skremmende.»

Begynte under Ski-VM i Oslo

Allerede i 1982, det året han fylte 18, begynte han å jobbe i skogen full tid.

– Jeg begynte sammen med en som var noen år eldre enn meg. Vi jobba sammen fra akkurat da det var Ski-VM i Oslo i 1982 og helt fram til han pensjonerte seg i fjor. I 1985 kjøpte jeg en skogsmaskin, mens han kjøpte lassbærer, og sammen drev vi et hogstlag sammen i mange, mange år.

– Jeg har også jobba mye sammen med faren min, som begynte i skogen allerede i 1956. Han er inne i sitt 86. år nå, og driver fremdeles med servicetjenester, og opererer som altmuligmann. Så han er ferdig med læretida, kan du si, ler Reistad.

Ole Bertil Reistad begynte allerede på ungdomsskolen med motorsag. Han hogde tømmer for en skogeier i bygda det året han ble konfirmert. Som betaling fikk han en traktor. (Foto: Runar F. Daler)

Et kostnadsspørsmål

Skogsmaskiner er svært kostbare, noe som gir strenge krav til produksjon og effektivitet i skogen. Dette er nok også litt av grunnen til at enkelte bedrifter kvier seg for å ta inn lærlinger, for det tar jo litt tid før de kan bidra ordentlig i produksjonen. Ole Bertil Reistad legger ikke skjul på at det er et tapsprosjekt rent økonomisk å ha lærlinger, men han mener det er verdt det.

– Det er klart det er en utfordring. For det første koster det ganske mye å ha en lærling, rett og slett på grunn av det faktiske produksjonstapet det innebærer. Det andre er at hvis vi skal gi lærlingene tett oppfølging – og det skal vi – så må vi jo nesten lønne en person til. Et hogstlag består av to personer; én som kjører hogstmaskin og én på lassbærer. En lærling vil som oftest være en tredje person på et lag, og en av de andre to må da følge lærlingen tett opp til enhver tid når han eller hun kjører – i hvert fall en god stund, sier Reistad.

– Jeg vil tro det koster mellom 500 000 og 1 million kroner å ha en lærling i bedriften over to år. Men jeg mener altså at det er verdt det, så lenge produksjonen ikke går ned så mye at det ikke er forsvarlig. Det å ha lærlinger er jo et valg jeg har tatt. Har man ikke trua på at man greier å lære opp noen til å kunne drive denne bransjen videre, så vil det jo før eller siden dø ut. Jeg har alt fra en 19-åring til en 69-åring i jobb her, og han på 19 har høyst sannsynlig lengre framtid i bransjen enn han på 69, selv om han selvsagt har langt mindre erfaring.

Skogsmaskiner er svært kostbare, noe som gir strenge krav til produksjon og effektivitet. Dette er nok også litt av grunnen til at enkelte bedrifter kvier seg for å ta inn lærlinger. Ole Bertil Reistad er ikke blant dem; han har hatt nesten 20 lærlinger opp gjennom årene.
(Foto: Runar F. Daler)

Lite utskifting i bransjen

– Hvorfor tar dere inn lærlinger?

– Det er litt todelt. For det første er det for å være med og ta ansvar for å få denne næringa til å komme seg videre opp og fram. I tillegg har vi jo behov for å fylle arbeidsstokken vår. Jeg mener det er veldig sunt å ha en blanding av unge og gamle i bedriften. Det gir oss bredde og nye måter å løse oppgaver på, sier Reistad.

– Dessuten er jeg interessert i å jobbe med unge. Jeg jobber også med opplæring for Skogkurs, og er ofte ute med lærlinger i skogen. Faktum er jo at det er lite utskifting i denne bransjen. Andelen ansatte som er over 50 år er veldig stor. Da jeg begynte, var jeg den klart yngste, men det verste er at i dag, 40 år senere, er jeg fremdeles blant «de yngre» – og det er litt skremmende, sier han.

– Så jeg mener det er nødvendig å ta inn de unge, selv om det krever mye penger og ressurser. Den første lærlingen jeg hadde var i 1995. Til å begynne med hadde vi bare én om gangen, så ble det to og av og til tre, som nå. Vi har vel snart hatt 20 lærlinger her, og sju-åtte av dem har jeg visst allerede på forhånd at ikke ville fortsette her etter fagbrevet, av ulike grunner. Målet er da å få dem til å bli så gode som mulig og selvfølgelig yte litt for bedriften mens de er her.

– De fleste som har vært lærlinger her, driver fortsatt i skogen. Og da har det i hvert fall kommet bransjen til gode. Den siste lærlingen som tok fagbrev her i sommer, har akkurat starta egen bedrift. Han gikk nærmest over natta fra å være en av de beste lærlingene på lenge, til å bli konkurrent, smiler Reistad, som for øvrig også er leder for prøvenemda i regionen.

Aldri sett på karakterer

– Hva er de viktigste egenskapene dere ser etter når dere tar inn lærlinger?

– Det er nok selvstendighet og at de greier å ta ansvar. Og selvfølgelig at de har en lidenskap for faget. Den faglige kompetansen skal jo vi bidra til å bygge opp, men en genuin interesse bør ligge der. Jeg har også god dialog med lærerne på Lena-Valle videregående skole, hvor de fleste lærlingene kommer fra, og da får man jo et inntrykk av hvordan de er, sier Reistad. Likevel er han ikke fremmed for å ta inn lærlinger med annen bakgrunn, også de med litt ekstra «bagasje», som det kanskje vil kreve litt ekstra innsats for å få gjennom læretida.

– Han ene som er her nå, var veldig skolelei og har ikke fullført videregående. Han må dermed ha et lengre læreløp for å kunne ta fagprøven. Lærerne på skolen spurte om jeg kunne tenke meg å ta ham inn, noe jeg sa ja til. Han ble skrevet ut av skolen, og samme dag skrev jeg arbeidsavtale med ham. Det fungerer meget bra. Jeg har uansett aldri sett på karakterene til lærlingene. Det handler mer om hvordan de er som personer, sier Reistad bestemt.

– Jeg har også en kvinnelig lærling her nå, som jeg helt fra begynnelsen av har visst at ikke skal fortsette her når hun er ferdig. Hun ønsker nemlig ikke å jobbe videre ute i skogen, men hun vil ta fagbrevet for deretter å gå videre på høyskole, for å bli lærer i skogfaget på videregående skole. Hun søkte flere andre steder, men ingen andre ville ta henne inn. Jeg synes det er imponerende at hun er så målbevisst, og hun vil faktisk bli den første kvinnelige læreren i skogfaget i Norge med fagbrev, så vidt jeg kjenner til. Det er jo artig.

Lærlingene Emil Jarholm (t.v.), Maren Aamodt Nilsen og Knut Markeng Bjørge trives godt hos Ole Bertil Reistad. (Foto: Runar F. Daler)

Seks ungdommer som må følges opp

– Hvordan følges lærlingene opp i bedriften?

– Jeg følger dem delvis opp selv, og delvis delegerer jeg til andre i firmaet. Maren, for eksempel – hun som vil bli lærer – har jeg satt sammen med en erfaren skogsarbeider som heter Andreas. Han er den eneste i bedriften med to fagbrev, for han har både det gamle «manuelle» skogsarbeiderfagbrevet og det nyere fagbrevet som skogsoperatør. Han har jobba her i 23 år og er veldig rutinert, forteller Reistad.

– Vi ser jo an litt hva de har av erfaring og hvor selvstendige de er, men det er alltid en «voksenperson» der ute som har et ekstra ansvar for å følge med og bistå lærlingen. Foruten de tre lærlingene har vi forresten to gutter og ei jente her på utplassering fra Vg2 akkurat nå. Så til tider er det faktisk seks ungdommer som skal følges opp. Utplasseringselevene sprer vi rundt på de fire hogstlagene vi har nå, og der får de prøve litt forskjellig.

Det var ikke så rart at Ole Bertil Reistad begynte å jobbe i skogen; han er født og oppvokst i Lillehammer, med skogen som nærmeste nabo, og eier selv 6 000 mål skog. (Foto: Runar F. Daler)

En viktig aktør

Fra Opplæringskontoret for anleggs- og bergfagene (OKAB), er det opplæringskonsulent John-Are Silset som har ansvaret for oppfølgingen av lærlingene i bedriften. Han fullroser innsatsen Ole Bertil Reistad legger ned for lærlingene.

– Dette er en lærebedrift som OKAB region øst har hatt tett samarbeid med i mange år. Ole Bertil Reistad er en kjent person i skognæringen og han har mange ulike roller; blant annet kursholder, entreprenør, koordinator i prøvenemnda og skogeier. Han er involvert i både kurs og samlinger for lærlingene og han er en svært viktig aktør, ikke bare for egne lærlinger, men også for kompetanseutvikling i hele skognæringen, sier Silset.

– Et eksempel på hans fokus på kompetanseutvikling i skognæringen, er førsteårslærling Maren, som allerede nå har en plan om videre studier etter oppnådd fagbrev. Ole Bertil ønsker å bidra til dette, selv om han vet at Maren ikke kommer til å fortsette som maskinfører. Det står det stor respekt av, synes jeg.