Ja, hun er feminin. Og maskinfører. At menn til stadighet tuter, vinker og hoier fra bilene sine når de ser henne på en anleggsplass, kan tyde på at det er behov for flere kvinner i bransjen.
Husker dere Seinfeld? «The only thing we know for sure is that we want women! How do we get women? Oh, we don’t know that». Det sier Jerry Seinfeld i en treffende episode som handlet nettopp om hvorfor menn tuter og roper på damer, akkurat som om det noen gang har imponert dem. Jerrys forklaring på fenomenet er enkel: «These are the best ideas we’ve had so far».
Linda Jeanette Dalen Pedersen (29) opplever altså dette rett som det er når hun er på jobb. Og hun klager ikke; hun bare konstaterer at slikt må man regne med som kvinne i bransjen.
– Til å begynne med var det egentlig litt morsomt. Men etter hvert synes jeg det nesten kan være litt småirriterende til tider. Jeg er jo bare på jobb, sier hun litt forlegent og understreker at hun håper hun ikke fremstår som innbilsk.
Anleggsmaskinen møter henne på et prosjekt i Enebakk tidlig i mars. Hun er maskinfører hos Huser Entreprenør og denne dagen kjører hun en Komatsu-doser.
HØNE I HANEFLOKKEN: Linda Jeanette følte seg kjapt som «en av gutta» på jobb. (Foto: Runar F. Daler).
Kokk, tegning, blomsterdekoratør
Som overskriften røper var det en langt mer feminin karriere Linda Jeanette fra Seljord i Telemark egentlig hadde sett for seg.
– Jeg har vel egentlig aldri visst helt hva jeg ville bli. Etter ungdomsskolen gikk jeg først ett år på kokkelinja i Seljord. Ikke fordi jeg ville bli kokk, men jeg hadde lyst til å bli bartender, og da bør man helst ta kokkelinja først. Underveis fant jeg ut at bartender kanskje ikke var det helt store likevel, så jeg begynte i stedet på tegning, form og farge på Lunde vgs. i Telemark. Det viste seg imidlertid at heller ikke det var så artig som jeg hadde trodd, så året etter hoppet jeg over på Vk1 blomsterdekoratør. Jeg var jo glad i blomster og likte å lage blomseteroppsatser. Dessuten hadde mutter’n drevet en blomsterbutikk noen år tidligere, så det var på en måte et naturlig valg, forteller hun.
«Vi måtte jo lage hele permer om hvorfor man la denne ene blomsten her og den andre der.»
– Mye surr
Heller ikke blomsterdekoratør var det rette for Linda Jeanette, skulle det vise seg.
– Jeg var på utplassering i en blomsterbutikk i Kviteseid, Telemark det året, og fant ut fort at det ikke var så interessant og spennende likevel. Altså, det er gøy å lage blomsterdekorasjoner, men det var så mye skisser og tegninger i tillegg. Vi måtte jo lage hele permer om hvorfor man la denne ene blomsten her og den andre der. Jeg fikk rett og slett litt nok av det. Jeg gikk ferdig blomsterdekoratørstudiet, men ble aldri læring. Så jeg fullførte ikke det heller, sier hun, og lar det henge litt i luften.
DYKTIG: Linda Jeanette fikk meget godt bestått på fagprøven. (Foto: Runar F. Daler)
– Når man er 15-16 år så er det jo mye surr – i hvert fall var det det for min del, nærmest unnskylder hun seg. At foreldrene ble skilt omtrent på samme tid og moren flyttet til Oslo og senere Skogbygda på Nes, gjorde nok ikke tilværelsen noe enklere for den unge jenta.
Gatekjøkken
Linda Jeanette ble boende i Seljord med faren og lillebroren Gøran (26), men besøkte moren annenhver helg.
– Det er ikke så lett å få jobb i Seljord, men jeg hadde tidligere jobba deltid på et gatekjøkken, og der fikk jeg etter hvert fast jobb. I nesten sju år jobba jeg der, før mutter’n til slutt satte foten ned. Hun syntes jeg tilbrakte litt vel mye tid på det gatekjøkkenet, og at nok fikk være nok. Jeg var jo nærmest på jobb 24 timer i døgnet, så hun hadde absolutt et poeng, forteller Linda Jeanette. For å komme seg vekk fra Seljord, flytta hun dermed til moren i Skogbygda.
– Det viste seg imidlertid at det ikke var noe lettere å få jobb der. Jeg søkte jobber overalt; litt i Oslo, mye på Jessheim-senteret og en del andre steder, men uten hell. Jeg fikk faktisk ikke et eneste svar engang, forteller hun.
– Helt rått!
Omsider kom vendepunktet for Linda Jeanette. Og løsningen var nærmere enn hun kunne tenke seg.
– Stefaren min, Jan, jobber som maskinfører i Huser Entreprenør. Han spurte meg en dag om ikke maskinfører kunne være noe? Det var ikke akkurat det jeg hadde sett for meg, og jeg var ganske skeptisk til å begynne med. Men det virket jo spennende, og jeg har dessuten alltid vært litt «guttejente», med interesse for mopeder og biler og sånn, sier hun.
«Maskinen var så stor og kraftig, og det bråka voldsomt. Det var helt rått!»
– Jan tok meg med på et anleggsprosjekt en helg, hvor jeg fikk prøvekjøre en dumper. Det var skummelt, men samtidig dritkult! Maskinen var så stor og kraftig, og det bråka voldsomt. Det var helt rått! Så, etter et 40-timers sikkerhetskurs, begynte jeg å kjøre dumper for Huser, sier hun fornøyd.
PERSONLIG SEIER: – Det føles utrolig godt, etter så mye tull og fjas, at jeg endelig har blitt til noe. Det var en personlig seier for meg, sier hun. (Foto: Runar F. Daler).
Vil bevise
Hos Huser Entreprenør er Linda den eneste jenta ute i produksjon. Hun legger ikke skjul på at det fører med seg en del ekstra oppmerksomhet. Og ikke bare fra forbipasserende biler.
– Første dagen, da jeg kom til kontoret for å få arbeidsklær og ta bilder til HMS-kort, så sto alle gutta på rad og rekke for å hilse på meg. De var nok litt nysgjerrige. Men jeg følte meg ganske fort som «en av gutta», og jeg har trivdes kjempegodt både med arbeidsoppgavene og kollegaene fra første stund. De er snille og dyktige, og vi har det veldig gøy på jobb! Det blir nesten som en stor familie, forteller hun tilfreds. Likevel byr det på visse utfordringer å være den eneste høna i haneflokken.
«…noen ganger får jeg kanskje litt mer hjelp enn det som strengt tatt er nødvendig; jeg vil jo gjerne bevise, både for meg selv og andre, at jeg faktisk klarer ting selv.»
– Jeg blir nok tatt litt ekstra hensyn til, siden jeg er jente, og det er som oftest bare hyggelig. Blant annet blir jeg ikke satt på jobber som innebærer de tyngste løftene. Men noen ganger får jeg kanskje litt mer hjelp enn det som strengt tatt er nødvendig; jeg vil jo gjerne bevise, både for meg selv og andre, at jeg faktisk klarer ting selv. Og andre ganger, når jeg får skryt for ting, kan det være vanskelig å vite om det er fordi jeg jeg jente, eller fordi jeg faktisk er flink, sier hun.
Dønn ærlige
Linda Jeanette er imidlertid klar på at det passer henne godt å jobbe i en mannsdominert bransje.
– Det er på mange måter mye enklere å jobbe med og forholde seg til gutter, for de sier ting som det er og er dønn ærlige. Det betyr selvsagt at man må tåle litt og ikke være hårsår, men man slipper i hvert fall alt dramaet det gjerne er i jentemiljøer, sier hun.
«Her er det ingen som legger merke til om jeg f.eks. har farga håret.»
– Men det hender jeg savner å kunne snakke med noen om typiske «jenteting», som sminke, hår og klær. Her er det ingen som legger merke til om jeg f.eks. har farga håret. Sånn sett skulle jeg gjerne ønske det var flere jenter i bransjen.
FULL KONTROLL: Hun kjører doser når Anleggsmaskinen er på besøk, men kjører like gjerne dumper, hjullaster, graver og vals. (Foto: Runar F. Daler).
Krasjet dumper
Til å begynne med kjørte Linda Jeanette mest dumper, men etter hvert ble det både hjullaster og vals, og senere også gravemaskin og doser. Alt har gått veldig bra. Stort sett.
– Jeg gjorde noen stygge feil i starten. Blant annet krasjet jeg dumperen inn i en parkert bil, så baklykta knuste og hele bakdelen ble litt «skeiv». Det var kjempeflaut! Jeg fikk jo også høre det litt fra de andre, ler hun.
– En annen gang klarte jeg å velte kassa på dumperen, mens førerhytta ble stående. Det var litt skummelt. Men ellers har jeg klart meg bra, og det gikk ikke lang tid før jeg ble satt til å lære opp andre nyansatte på dumper.
Fagbrev
Linda Jeanette gjorde sakene sine såpass bra at daglig leder for et par år siden foreslo at hun burde ta fagbrev på gravemaskin.
– Jeg var litt skeptisk, og følte at jeg ikke kunne så mye, siden jeg ikke har gått på skole. Men jeg sa ja, og det angrer jeg virkelig ikke på i dag! sier hun bestemt.
DØNN ÆRLIGE: – Det er på mange måter mye enklere å jobbe med og forholde seg til gutter, for de sier ting som det er og er dønn ærlige, sier Linda Jeanette. Men hun kunne godt tenkt seg å snakke med noen om typiske «jenteting» av og til også. (Foto: Runar F. Daler).
– Gunnar Lia fra OKAB kom og forklarte meg hvordan det hele fungerte, hvor lenge jeg måtte være lærling, hvordan fagprøven foregår osv., og så skrev jeg kontrakt med ham. En lærekandidat har egentlig fem års læretid, men jeg fikk godskrevet både tidligere skolegang og arbeidserfaring herfra, så jeg slapp med to år. Det siste halve året før fagprøven kjørte jeg kun graver, og jeg tok også eksamensforberedende kurs og stikningskurs, forteller hun.
Endelig blitt til noe
Fagprøven, som hun først var litt skeptisk til, er hun i dag veldig glad for at hun tok. Bra gikk det også!
– Jeg er så heldig at jeg har en graver stående hjemme, og en ganske stor tomt. Det er samboeren min, Jonas, sin. Han er forresten også maskinfører her i Huser. Jeg møtte ham på jobben, smiler hun.
«Jeg fikk meget godt bestått, og jeg forsto på sensorene at det ikke er så veldig mange som får det. Så det var kjempemoro!»
– Dermed kunne jeg øve meg hjemme, med å stikke ut, grave og klargjøre en tomt. Og det endte faktisk med at jeg fikk omtrent det samme på fagprøven, så der var jeg heldig. Fagprøven var én dag forberedelser, én dag praktisk prøve og én dag skriftlig prøve, som var en forklaring og dokumentasjon på den praktiske delen.
– Jeg fikk meget godt bestått, og jeg forsto på sensorene at det ikke er så veldig mange som får det. Så det var kjempemoro! Ikke minst føles det utrolig godt, etter så mye tull og fjas, at jeg endelig har blitt til noe. Det var en personlig seier for meg, avslutter hun.