«Det kommer aldri til å bli noe ut av deg,» sa lærerne til henne på skolen. Hennes egne ambisjoner var nok heller ikke store da hun som ungdom bodde på barnehjem og vanket i belastede miljøer.
Det var nok i det hele tatt svært få som hadde tro på at «problembarnet» Rikke Elisabeth Vardemann (23) ville lykkes i livet, inneslutta og skolesvak som hun var. En utplassering hos bergensentreprenøren Rivenes AS skulle imidlertid vise seg å være starten på en ny tilværelse for den sympatiske Askøy-jenta.
Lei og negativ
Anleggsmaskinen møter henne på et anleggsprosjekt på Laksevåg, like utenfor Bergen sentrum.
– Alt var egentlig helt greit fram til ungdomsskolen. Det var da jeg begynte å «falle av». Jeg hadde store problemer med å konsentrere meg og ble hengende etter de andre. Etter hvert ble det bare verre og verre, og det kom til slutt til et punkt hvor jeg følte at det bare ikke gikk lenger, forteller hun åpenhjertig. Hvorfor hun begynte å slite på skolen, var lenge uvisst. Det var først i voksen alder fikk hun diagnosen ADHD.
– Jeg klarte å holde følge i mange år, men fikk dessverre ikke noe profesjonell hjelp til å komme videre da jeg begynte å falle av. Og når man ikke får oppfølgingshjelp og tilrettelegging på skolen i en sånn situasjon, så blir man lei og negativ til slutt, forteller hun.
Barnehjem
Rikke havnet etter hvert i et litt dårlig miljø, noe hennes skilte foreldre var lite begeistret for.
– Jeg begynte å henge litt i feil miljø i Bergen, hvor flere også drev med rusmidler. Det endte med at jeg ble sendt til Tønsberg for å bo hos faren min for at jeg skulle komme meg ut av miljøet. Jeg tok tiende klasse på ungdomsskolen og første klasse på videregående der borte, forteller hun.
Ungdomsmiljøet i Tønsberg var heller ikke det beste, og skolen fortsatte å gå relativt dårlig. Hun trivdes verken sosialt eller i bosituasjonen, og flyttet etter hvert til et barnehjem. Hun fikk imidlertid litt mer oppfølging på skolen, til tross for at hun fremdeles ikke hadde fått noen ADHD-diagnose.
– Det første året på byggfag på Færder vgs. fikk jeg være med i spesialgrupper i både norsk og engelsk, selv om jeg ikke hadde papirer på at noe var «galt», sier hun og smiler beskjedent.
– Karaktermessig lå jeg vel på mest toere og noen treere, men jeg hadde litt mindre fravær og det ble litt lettere å være på skolen.
Oppdaget anleggsbransjen
Det skjedde også en annen ting i Tønsberg som kan ha vært avgjørende for Rikkes videre skjebne. Hun ble nemlig introdusert for anleggsbransjen – og det av sin egen onkel.
– I tiende klasse fikk vi informasjon og besøk fra ulike videregående skoler med tanke på opptak, og i den forbindelse fikk jeg være med til en lokal entreprenør der onkelen min tilfeldigvis jobbet. Der fikk jeg kjøre gravemaskin for første gang. Jeg hadde aldri hatt interesse for det tidligere, men det tente nok en gnist. Jeg visste at jeg uansett ikke ville sitte på et kontor og trykke på en datamaskin, sier hun og ser på undertegnede som hamrer løs på tastaturet på PC-en.
– Jeg bestemte meg for at jeg ville bli gravemaskinfører. Det virket interessant, og fysisk og spennende. Ikke minst var det noe helt annet enn å lese og skrive, som jeg ikke klarte på skolen.
Hundrevis av fraværstimer
Tilbake i Bergen etter første året på videregående var veien imidlertid kort tilbake til det samme belastede miljøet hun hadde vært en del av to år tidligere. Hjemme hadde problemene tårnet seg opp, så Rikke ble nødt til å flytte på barnehjem igjen.
– Institusjonen var jo egentlig en opptrening i å bo for seg selv, og det var greit nok. Det gikk uansett ikke mange månedene før jeg fikk flytte i egen leilighet. Jeg begynte i andre klasse på Askøy videregående skole. Jeg husker ikke engang hvilken linje jeg gikk på, men det var i hvert fall ikke noe jeg var interessert i. Jeg hadde hundrevis av fraværstimer og LG i både orden og oppførsel, forteller hun.
FORNØYD TRIO Fra venstre: faglig leder Rune Rivenes, Rikke Elisabeth Vardemann og «fadder» Tommy Fauske. (Foto: Runar F. Daler).
Utplassering
Skjebnen skulle ha det til at læreren hennes på Askøy kjente Rune Rivenes, som leder anleggsavdelingen hos den lokale entreprenørbedriften Rivenes AS. Læreren skjønte nok at skolebenken ikke var løsningen for Rikke, så han hørte med Rivenes om det ikke var mulig for henne å komme på utplassering der. Og det var det.
– Læreren min søkte fritak for alle teoretiske fag, bortsett fra obligatoriske norsk, engelsk og samfunnsfag. I stedet fikk jeg være hos Rivenes på utplassering tre dager i uka et års tid, forteller hun. Dette ble starten på hennes nye liv.
– De ga meg opp
Omtrent på samme tid fikk Rikke endelig diagnosen ADHD, etter å ha vært gjennom gjentatte utredninger både med tanke på ADHD og dysleksi gjennom flere år, både i Tønsberg og Bergen.
– Diagnosen ga meg i det minste et svar og en forklaring på hvorfor ting hadde utviklet seg så galt. Jeg fikk jo høre av lærere både på ungdomsskolen og videregående at det aldri kom til å bli noe ut av meg. At jeg aldri kom til å fullføre noe og ikke kom til å klare meg. I stedet for å få hjelp, som jeg kunne trengt, følte jeg at de ga meg opp. Det blir ikke akkurat lettere å motivere seg da, sier hun.
Alt snudde
Hos Rivenes var situasjonen imidlertid en helt annen. Her fant Rikke endelig sin plass. Hun ble vist tillit og følte hun ble satset på.
– Overgangen fra skolebenken, hvor man ikke får hjelp og blir fortalt at man ikke kommer noen vei, til å komme inn i en bedrift hvor de har tro på deg og blir gitt ansvar, var helt utrolig. Det snudde alt for meg. Her har alle vært positive fra første stund. Jeg ble tatt godt imot, det har aldri vært noen sure miner hvis jeg har spurt om ting. Jeg er veldig takknemlig for at jeg fikk denne sjansen hos Rivenes, sier hun oppriktig.
Etter utplasseringsåret, fikk hun fast lærlingeplass hos Rivenes og ble fulgt opp av Opplæringskontoret for anleggs- og bergfag (OKAB). Hun måtte gjennom tre år i stedet for de vanlige to, og hun tok maskinførerteori på Os videregående skole én dag i uka det andre året. Deretter besto hun fagprøven med glans og hun kjører nå en 8-tonns Kobelco til daglig. En suksesshistorie, med andre ord.
Lengre vei, samme resultat
Hva så med Rivenes? Var de usikre på om de skulle ta henne inn da de fikk forespørselen fra skolen?
– Nei, vi har hatt flere på utplassering derfra og var vel aldri i tvil om vi skulle ta henne imot. Veien til målet er jo lengre, men resultatet er det samme. Man har selvsagt ingen garanti for at det vil funke, men vi ønsker å satse på folk med ulik bakgrunn. Og det føles godt å se at personer som mange ikke har hatt troen på lykkes, sier Rune Rivenes.
– Vi var imidlertid svært opptatt av å få inn gode rutiner for henne, og maskinfører Tommy Fauske tok på seg ansvaret for å «passe på» henne fra dag én. Han hentet henne grytidlig om morgenen og kjørte henne hjem igjen om ettermiddagen. Skulle hun til legen, kjørte han henne dit og ventet på henne utenfor. Vi sørget på den måten for at det ikke var rom for noen «feilskjær». Jeg tror det var fornuftig.
Tillit og ansvar
– Jeg vil anbefale andre å bedrifter å gjøre det samme. Det kan kanskje virke tungt i perioder, men det er virkelig verdt det når resultatet blir så bra, fortsetter Rune.
– Man er naturligvis avhengig av at personen er villig til å lære og har rett innstilling. Rikke gikk også gjennom en personlighetsforvandling etter en tid her. Til å begynne med var hun ganske innesluttet og forsiktig, men etter hvert ble hun mer moden, sikker på seg selv og utadvendt. Det å gi tillit og ansvar er ofte en god løsning. Rikke er nå en dyktig maskinfører som er veldig godt likt på alle anleggsplasser hun er ute på, slår han fast.