Sammen med sine to brødre eier og driver han Lindland Maskin, en av Sørlandets største maskinentreprenører. Samtidig er han i verdenstoppen i baneracing og har kjørt de feteste Porschene verden over med blant annet Sébastien Loeb og svenskeprinsen Carl Philip.
Roar Lindland (39) lever på en måte to vidt forskjellige liv. Den ene dagen kjører han en Porsche 911 i 300 km/t foran 100.000 jublende tilskuere i et fremmed land. Et par dager senere planlegger han hvilken pukkfraksjon som skal benyttes i et grøftearbeid på Sørlandet.
Fra et supercup-løp i Barcelona i 2015, hvor Roar kjører en Porsche 991 (911 GT3) med 3,8-liters motor og 460 hk. (Foto: Alexis Goure).
Første nordmann
Anleggsmaskinen møter den sympatiske og sindige sørlendingen i det splitter nye administrasjonsbygget til Lindland Maskin i Lyngdal. Inne på kontoret har han ikke rukket å henge opp noe på veggene ennå, og det er kun hettegenseren med påtrykket Sébastien Loeb Racing som røper at han skiller seg litt ut fra mengden. Ikke det at bilsport er en uvanlig interesse i anleggsbransjen, men de færreste tar steget og blir en av verdens fremste baneracingsjåfører. Faktisk er han den første nordmann som har blitt en del av det enorme sirkuset Porsche Carrera Supercup.
«Jeg var litt villere da jeg var liten, så jeg måtte vente til jeg var fire-fem år før jeg kunne kjøre gravemaskin på egen hånd.»
Begynte på 50-tallet
Roar (og brødrene Sigve og Jan) er tredje generasjon maskinentreprenører i familien. Lindland Maskin (inkludert Lindland Pukk) er i dag en av Sørlandets største maskinentreprenører, med totalt ca. 75 ansatte og en omsetning på ca. 180 millioner kroner. Det var farfaren som startet med anleggsvirksomhet en gang på 50-tallet, med bulldosere, wiregraver og langtransport, før han senere bygde og drev en lokal bensinstasjon og kafeteria (som fremdeles er i drift langs E-39). Faren, Jan Arvid, investerte i en Brøyt og opprettet i 1972 et enkeltmannsforetak, som i 1992 ble til Lindland Maskin AS.
Roar har fått et godt forhold til svenskeprinsen Carl Philip. Her har de kjørt Gøteborg City Race i 2012. (Privat foto).
– For ca. 10 år siden trakk pappa seg tilbake og vi tre brødre overtok driften. I tillegg til Lindland Maskin, som er hovedgeskjeften, driver vi også Lindland Pukk og Lindland Eiendom, forteller Roar.
Fjerde generasjon i gang
Brødrene har vokst opp i entreprenørbransjen og kunne knapt gå før de begynte å kjøre maskiner.
– Broder’n (Sigve) var bare to år gammel da han satte seg inn i Brøyten og trakk opp pappa som hadde satt seg fast med lastebilen i grøfta. Jeg var litt villere da jeg var liten, så jeg måtte vente til jeg var fire-fem år før jeg kunne kjøre gravemaskin på egen hånd, sier Roar og ler.
– Fra vi var fem-seks år gamle satt vi og gravde uten tilsyn, mens fatter’n kjørte bort massene med lastebil. Og jeg kjørte dumper etter skolen fra jeg var sju. Jeg måtte løftes opp i hytta, for jeg rakk jo ikke opp til stigtrinnet. I dag er naturligvis ting litt annerledes, men hvis man vokser opp på en gård, blir man neppe bonde hvis man ikke har kjørt traktor før man er 16, sier han.
Roar vant klassen sin i den franske Porsche Carrera Cup i 2015. (Privat foto).
– Sønnen min, Tobias på fem år, spurte meg senest i går om han snart kunne få lov til å kjøre gravemaskin igjen. Jenny, som er sju år, er også opptatt av maskiner, men ikke i like stor grad som Tobias. Til gjengjeld er hun kanskje enda mer opptatt av fart. Hun elsker å kjøre fort, smiler Roar. Da har hun definitivt en å slekte på.
Bilinteresse
For samtidig som Roar er opptatt med å drive en stor entreprenørbedrift, er han altså blant verdens ypperste baneracingførere.
– Bil, fart og bilsport har alltid vært en like naturlig og viktig del av livet mitt som entreprenørvirksomheten. Vi vokste nærmest opp på bensinstasjonen som bestefaren min drev, og der ble det naturligvis mye bil. Her på Sørlandet har det vært mye motorsport, og Martin Schanche var en av de store heltene. Han hadde hytte ikke så langt herfra og stoppet en og annen gang innom bensinstasjonen. Pappa var også veldig interessert i bilsport, og da vi var små var vi på mange billøp, både her hjemme og i utlandet, forteller han.
Porsche Carrera Cup
Roar begynte å kjøre gokart da han var 12-13 år, gikk over til bilcross da han var 18, og videre til baneracing og Peugeot-cup i 2001.
Her er Roar i Team Sebastien Loeb Racing i Porsche Carrera Cup i Frankrike, september 2016. (Foto: Alexis Goure).
– På Peugeot-cup, som foregikk hovedsakelig i Norge, kjørte jeg en Peugeot 206 GTI. I 2003 var jeg blant de fem beste totalt og var flere ganger på pallen. Folka i apparatet rundt meg sa at jeg burde tenke større og komme meg ut, så jeg gikk over til Junior Touring Car Championship i Sverige. Etter hvert kom jeg på pallen og begynte å vinne løp også her, og plutselig en dag fikk jeg spørsmål i depotet om jeg kunne tenke meg å kjøre Porsche i den skandinaviske Porsche Carrera Cup. En forretningsmann hadde kjøpt en Porsche og han trengte en til å kjøre den for seg. Porsche hadde jo alltid vært en drøm for meg, så jeg var ikke sen om å takke ja, forteller Roar.
Lite ante han at det skulle bli starten på et personlig vennskap med svenskeprinsen Carl Philip.
På lag med svenskeprinsen
– Det var en stor overgang fra en 1,6-liters Peugeot med 160 hk til en 3,6-liters Porsche med 420 hk. Det gikk jo 100 km/t raskere! Av 30 biler som stilte til start i mitt første løp, i Skåne i 2008, var det to som kjørte ut; det var meg og Carl Philip. Det var ikke noe særlig gøy. Men senere samme år sto jeg på pallen i et løp, forteller Roar.
Det viste seg imidlertid at det ble tøft rent økonomisk å holde liv i dette for Roars del. I 2009 kom også finanskrisen, og han måtte en periode plukke opp de brukte dekkene som konkurrentene kvittet seg med. Til slutt ble han nødt til å kaste inn håndkleet. Men redningen var nær.
– Jeg fikk en henvendelse fra han som var ansvarlig for hele den skandinaviske Porsche Carrera Cupen, og som også var ansvarlig for prins Carl Philips satsing. Han sa at de hadde lyst til å satse på meg; at de ville ha meg som teamkamerat med svenskeprinsen. Det var nesten uvirkelig for meg på den tiden, og det ble et steg inn i en helt ny verden, sier han engasjert.
Fra Barcelona i 2015. Roars bil er til venstre midt i bildet, innerst i banen. (Foto: Alexis Goure).
Uhyre små marginer
Siden har det gått slag-i-slag for Roar. I 2010 kom han på fjerde plass sammenlagt i den skandinaviske Porsche Carrera Cupen, året etter ble han igjen nr. 4, mens han i 2012 gikk helt til topps. Så fremgangsrik var kjøringen hans at han ble spurt om delta i Porsche Supercup.
– Jeg har alltid hatt sansen for disse cupene, for hele konseptet går ut på at alle har helt identiske biler, slik at forskjellen skal ligge i menneskene rundt; teamet, ingeniørene og naturligvis sjåføren. Man får dermed en utrolig jevn konkurranse, med uhyre små marginer. Jeg hadde et utrolig positivt team rundt meg, og da jeg fikk mulighet til å reise til supercupen, ga det en vanvittig mersmak. Det er jo det aller øverste nivået, med de beste førerne i verden, forteller Roar.
Team Sébastien Loeb
Det første supercup-racet Roar deltok i, var i Monza i Italia i 2012. Siden har han kjørt supercup hvert år, med full sesong fra 2016 (ni helger med to løp per helg).
– Da vi stilte til start i supercupen, tok vi steget inn i den internasjonale verden og jeg fikk en enda raskere bil, en Porsche 991 (911 GT3) med 3,8-liters motor og 460 hk. Det første året, 2013, ble beintøft, og i finalen i Abu Dhabi ble jeg påkjørt rett foran tribunen med 160 nordmenn og måtte bryte løpet. Det var litt flashback til 2008, da jeg kjørte ut sammen med Carl Philip, forteller han.
Men igjen skulle det ordne seg for det norske fartsvidunderet. Roar hadde nemlig tidligere samme året konkurrert mot Sébastien Loeb i noen supercupløp. Etter hvert ble det mer kontakt med Loeb, og utpå høsten fikk Roar tilbud om å bli en del av det nye teamet hans, for å kjøre Porsche Carrera Cup i Frankrike.
Her er han hjemme i Lyngdal, hvor han driver Lindland Maskin sammen med sine to brødre. Også privat kjører han en Porsche; dette er en Porsche Macan S diesel, 258 hk, 3,0 l V6. (Foto: Runar F. Daler).
Drømmer om pallen
– Jeg ble en del av teamet til Loeb vinteren 2013/2014, og jeg oppdaget fort hvorfor han har vunnet VM i rally hele ni ganger. Vi snakker her om et nivå som er helt vanvittig og et detaljfokus av en annen verden, sier Roar.
– Jeg føler meg veldig privilegert som får lov til være en del av dette. I 2014 var jeg på pallen flere ganger og jeg ble i min klasse kåret til årets «runner up» i Frankrike. Fra 2016 har jeg kjørt supercupen fast, i tillegg til den franske cupen. For den kommende sesongen håper jeg igjen på å kjøre begge disse cupene, sier han og røper at han har et ambisiøst mål:
– Målet er først og fremst å være i konstant utvikling og bli stadig bedre i det jeg gjør. Fokuserer man for mye på konkurrentene kan det virke mot sin hensikt. Men å vinne den franske serien hadde selvsagt vært gøy. I supercupen var det en milepæl å komme inn blant de 10 raskeste i enkelte løp i fjor. I år har vi sagt at vi skal vi være på topp 10 sammenlagt, og klarer vi det så er det så utrolig jevnt at nesten alt kan skje. Drømmen er selvfølgelig å stå på pallen i et supercup-løp, jeg må jo innrømme det.
Tidsklemma?
Hvordan får han så tid til å drive en stor bedrift, samtidig som han er i verdenstoppen i en idrett? For ikke å glemme at han også har kone og to barn. Undertegnede har jo mer enn nok med å få tiden til å strekke til med vanlig jobb og familie.
Roar er med i en episode av vårens TV-serie «OSL 24-7», hvor han kjører om kapp med et passasjerfly på en av rullebanene på Gardermoen. Hvem som vinner får du se i programmet. (Privat foto).
– Først og fremst har jeg en utrolig støttende og forståelsesfull kone, Connie. Og så er det en stor fordel at vi er tre brødre som driver firmaet sammen, så vi kan støtte og hjelpe hverandre. I tillegg har jeg samarbeidspartnere som har tro på meg og har valgt å støtte meg, og gode folk i og rundt bedriften som har forståelse og tror på dette. Det er utrolig hva man kan rekke å få gjort, bare man er litt i forkant og planlegger godt, sier Roar.
– Det er klart at jeg kunne kanskje tatt permisjon fra den daglige jobben i en periode for å fokusere på én ting. Men jeg har jo disse to tingene i blodet og jeg liker å holde på med begge deler. Det er jo også sånn at entreprenørbedriften har vært en viktig grunnstein for mange av de mulighetene jeg har fått, og det er det jeg skal leve av når jeg en dag er ferdig med racingen, avslutter han.