ALLSIDIG KAR: Pål Nyegaard (58) fra Tønsberg driver asfaltfirma og pukkverk – og en av Norges eldste puber.
Det er nok mange (undertegnede inkludert) som fra tid til annen har lekt med tanken om å kunne eie og drive en pub. Tenk å kunne komme inn i sin egen pub og se glade gjester snakke, le og skåle i skummende halvlitere, vel vitende om at den gode stemningen gir klingende mynt i kassa.
For Pål Nyegaard er nettopp dette en del av hverdagen. Og det er heller ikke et hvilket som helst serveringssted han driver. Vi snakker om en av Norges eldste puber, som er som en institusjon å regne i Tønsberg. Puben, som har vært kontinuerlig i drift siden åpningen i 1926, har det enkle navnet Standard, men det er ikke så mye som er standard ved stedet. Mer om den historiske puben senere.
Effektivt og nøyaktig
Det er asfalt som er Pål Nyegaards hovedvirke og -interesse, og han var ikke gamle gutten da han asfalterte sin første veistump.
– Jeg starta med asfalt allerede som 16-åring. Etter ungdomsskolen tok jeg ett år på sveiselinja, men jeg var rimelig skolelei. Da var det mye mer fristende å «komme i gang» og tjene penger i stedet. Jeg passa vel egentlig ikke inn på skolen. Karakterboka veit jeg ikke hvor er, og jeg har ikke noe ønske om å finne den heller. Den var ikke noe å skryte av, for å si det sånn, sier Pål Nyegaard.
Vi møter ham på et asfalteringsprosjekt på en relativt stor, privat gård utenfor Norges eldste by. Fem asfaltarbeidere, inkludert Pål selv, arbeider med en imponerende effektivitet og nøyaktighet. Nesten ingen ord utveksles – alt ser ut til å gå på automatikk og ren rutine.
– Vi har lagt mellom 5000 og 6000 kvadratmeter asfalt de to dagene vi har vært her. Med to lag på fire cm, betyr vel det rundt 700-800 tonn totalt. Denne asfalten vi bruker her, inneholder rundt 50 prosent gjenbruk, noe som gjør at den avkjøles mye raskere enn tradisjonell asfalt. Dermed er det ekstra viktig å være effektive, og samtidig nøyaktige. Jeg er ikke så opptatt av reklame og markedsføring. Man tjener mer på å gjøre en god jobb, slår Pål fast.
«Bånn gass» hele tida
Asfaltgründeren er selv med på hele asfalteringsprosessen; han blander, kjører og legger ut asfalten.
– Det er jo gøy med asfalt! Jeg liker å se resultatet, når det blir pent. Og det er gøy når det skjer noe hele tida. Er det noe jeg ikke trives med, så er det å stå med hendene i lomma og vente. Jo mer fart, jo bedre er det. Og på denne tida av året er det «bånn gass» hele tida, så jeg jeg holder på til langt på kveld hver dag. Det er godt mulig jeg har et snev av ADHD eller noen andre bokstaver, men sånt ble jo ikke utreda da jeg var ung, smiler Pål.
– Det var egentlig ganske tilfeldig at det ble asfalt på meg. Jeg fikk jobb hos en liten lokal entreprenør, og sammen satte vi etter hvert opp et eget asfaltverk ved Stokke og startet et eget asfaltselskap. Vi drev med mindre asfaltjobber fram til 1995, da firmaet ble kjøpt opp. Jeg fikk da en klausul på ti år, hvor jeg ikke kunne drive med asfalt, så jeg begynte i stedet for meg selv som graveentreprenør. I 12 år holdt jeg på med diverse vedlikeholdsgraving, drenering og VA-jobber, før jeg igjen begynte med asfalt, forteller han.
Årets gasellebedrift
I dag er Pål eier og daglig leder i bedriften Asfalt AS, som holder til på Tolvsrød like utenfor Tønsberg.
– Tenk at ingen andre hadde tatt det navnet! Det er i hvert fall ingen tvil om hva vi driver med, smiler han.
– Da jeg begynte igjen med asfalt, i 2007, var vi bare meg, sønnen min og en til. I dag er vi syv ansatte og vi legger mellom 25 000 og 35 000 tonn asfalt i året. Vi har et pukkverk i Holmestrand, hvor vi også har satt opp et eget asfaltverk, forteller Pål, og røper at butikken har gått bra så langt.
– Vi har stort sett tjent bra med penger. For noen år siden ble vi også årets gasellebedrift her i Vestfold. Det var dobbeltside i Dagens næringsliv og greier, og jeg ble invitert på prisutdeling. Jeg sa til samboeren min, Tonje, at vi skulle dra og motta en pris og kanskje få en blomst eller noe sånt. Egentlig hadde jeg tenkt å bare møte opp i de gule arbeidsklærne, men jeg skifta heldigvis til vanlig bukse i siste lita, for det viste seg å være skikkelige høytidelige greier med en fullsatt sal med dresskledde mennesker, ler Pål.
Han har imidlertid ingen planer om å vokse seg enda større, til tross for at driften går bra.
– Nei, jeg er lykkelig som liten. Jeg har alt jeg trenger, og mer til; en Lamborghini i garasjen, en båt ved brygga og øl i krana på Standard, sier han fornøyd, før han tar oss med til sin egen brune pub i byen.
«Her serverer vi heller ikke sånne 0,4 «tullehalvlitere»; her går det i skikkelig halvlitere.»
Brun pub med sjel i veggene
Det tradisjonsrike vannhullet, som fyller hundre år i 2026, ligger sentralt til i sentrum av Tønsberg. Det gjør imidlertid lite ut av seg fra gateplan, i og med at det ligger i andre etasje, og man kan faktisk risikere å gå rett forbi uten å legge merke til det.
Interiøret bærer preg av å være tilårskomment, og det er mye «sjel i veggene». Man kan bare forestille seg alt som har hendt inne i disse lokalene i løpet av nesten hundre års drift.
Puben er åpen fra klokka tre på dagen til to om natta alle dager i året, bortsett fra julaften. Og den har mange stamgjester.
– Hvordan endte du så opp som eier av byens eldste og kanskje bruneste pub?
– Det var egentlig ganske tilfeldig. Jeg driver litt med eiendom også, og for fem-seks år siden kjøpte jeg bygården der Standard ligger. Litt senere overtok jeg også driften av den. Det er jo litt artig, for Standard er en pub alle i byen kjenner til, og jeg har selv vært her en del opp gjennom årene, forteller Pål.
«Happy hour» hele tida
– Jeg hadde verken planlagt eller sett for meg å bli pubeier. Men så lenge det går såpass av seg selv som det gjør her, med ni ansatte som tar seg av den daglige driften, så er det jo artig. Her er det biljardturneringer og konserter, og mange arrangerer utdrikningslag og andre festligheter. Dette er jo en brun pub, men det er alle slags mennesker her, fra vanlige arbeidere til politikere og advokater, sier Pål, som også kan skilte med byens kanskje billigste halvliter, til under hundrelappen.
– Ja, her inne er det «happy hour» hele tida, ler han.
– Her serverer vi heller ikke sånne 0,4 «tullehalvlitere»; her går det i skikkelig halvlitere. Og vi har fått streng beskjed fra stamgjestene om at det er Frydenlund fatøl som gjelder, så det skal vi fortsette med, avslutter han med et smil, før han forlater puben for å forberede seg til neste asfaltprosjekt.