Arbeidsfolk i gule klær trues og sjikaneres av folk som ikke liker vindkraft. Alle har en demokratisk rett til å si sin mening. Men, kjære demonstranter: Hva oppnår dere med å stille dere i veien for lastebiler og gravemaskiner på Haramsøya? Ingenting. Dere er alt for sent ute.
Jørn Søderholm, ansvarlig redaktør i Anleggsmaskinen.
Reportasjeturer er en viktig del av jobben min. Vanligvis er reportasjebesøk hos entreprenører og på prosjekter den desidert hyggeligste delen av oppdraget som redaktør i Anleggsmaskinen.
Dette er historien om en interessant og fascinerende – men langtifra hyggelig – opplevelse.
Oppdatering: Etter publisering av denne artikkelen har det kommet en storm av kommentarer. Mange misforstår, og tror denne artikkelen er et forsvar av vindkraftutbygging. De tar feil. Mer om det her.
Haramsøya
For et par dager siden var jeg på Haramsøya utenfor Brattvåg og Ålesund. I utgangspunktet var jeg i området for å hente inn bilder og informasjon til en reportasje om Nordøyvegen.
Et stort, komplisert og kostbart veiprosjekt som skal gi øyene Harøy, Fjørtofta, Flemsøya, Haramsøya og Lepsøya en etterlengtet fastlandsforbindelse.
På én av Nordøyane, Haramsøya, er et annet prosjekt i oppstart om dagen. Her er Stangeland Maskin AS på vei inn med folk og utstyr for å utføre et oppdrag med bygging av en vindpark.
Det er ikke like etterlengtet som Nordøyvegen, for å si det svært forsiktig.
Etter avsluttet jobb hos entreprenøren på Nordøyvegen-prosjektet tok jeg ferga fra Skjeltene over til Haramsøya for å ta en titt.
Maskintransport fra Stangeland
Tilfeldigvis havnet jeg på samme ferge som en av Stangelands maskintransporter, en trekker med en Volvo A25 dumper på hengeren. At en politipatrulje var med på samme ferge ga en indikasjon på hva som skulle komme.
De siste ukene har vi lest, hørt og sett at demonstranter på Haramsøya har gjort hva de kunne for å hindre Stangeland i å sette i gang med sitt oppdrag.
Demonstranter hindrer ilandkjøring på Haramsøya. Juni 2020. (Foto: Jørn Søderholm)
Så også denne gang. Vel nede med fergelemmen stilte et 20-30-talls demontranter seg på ilandkjøringslemmen. Amaroken og Hiacen fra Stangeland fikk ikke kjøre i land. Ei eller noen av de andre bilene på ferga, der flertallet var vanlige biler og lastebiler med hver sine formål på øya.
Godt utdannet politi
De to betjentene i politipatruljen fikk snakket forsamlingen såpass unna at bilene etterhvert fikk kjøre i land. Takk til alle ansvarlige makter for at norsk politi er bedre utdannet enn amerikansk politi.
Til slutt fikk også maskintransporten kjøre i land, med politibilen som eskorte tett foran.
Demonstranter hindrer ilandkjøring på Haramsøya. Juni 2020. (Foto: Jørn Søderholm)
Demonstranter hindrer ilandkjøring på Haramsøya. Juni 2020. (Foto: Jørn Søderholm)
En del av demonstrantene ropte ut sine frustrasjoner og protester mot politiet og Stangelands folk. Til slutt fikk maskintransporten manøvrert seg vekk fra fergekaia og begynte sin sakte ferd mot lossområdet med en hale av biler etter seg.
Fikk gjennomgå
Jeg var den eneste igjen på kaia med vernegul jakke på. Nå var det min tur til å gjennomgå verbalt.
– Hva i helvete hadde jeg der å gjøre? Måtte f*n ikke ta bilder her.
– Jo, men dette er en offentlig vei. Jeg er bare en journalist som prøver å gjøre jobben min…
– Med den fargen på jakka? Aldri i livet! Du er en av dem! Du har ikke kommet hit med gode hensikter. Ha deg til helvete herifra, før vi hiver deg på havet.
En godt voksen dame kommer løpende mot meg, dunker meg i armen eller brystet og brøler at jeg skulle gi fan i å ta bilder.
Det kan være den samme dama som noen dager tidligere ble stående i kassakø i butikken, bak en arbeidskar fra Nordøyvegen-prosjektet. Hun nappa brødet fra ham, begynte å slå ham. «Jævla vandal, hut deg til helvete herifra».
Sterke følelser og frustrasjoner
En annen kar i samme kassakø gjorde henne oppmerksom på at at han jobber på veien, ikke på vindparken. Den historien fikk jeg referert. Den er ikke selvopplevd, og jeg kan ikke bekrefte at den er sann eller at den samme dama var involvert. Men den illustrerer uansett at det er sterke følelser og store frustrasjoner der ute på Haramsøya.
Akkurat som det var på Frøya i fjor. Der gikk Søbstad inn for å utføre et oppdrag med bygging av en vindpark. Arbeidsfolk ble truet, utstyr satt i brann og en god håndfull aksjonist-gjengangere gjorde hva de kunne for å hindre Søbstad i å gjøre jobben.
Jeg tviler på om noen av disse demonstrantene skulle komme til å lese dette, men likevel: Hvorfor gjør dere det? Hva er vitsen?
Jeg skjønner at dere ikke vil ha det. Jeg kommer selv fra et lite sted langt fra «makta», og kan forstå hvilke frustrasjoner dere føler på.
For sent ute
Men dere er alt for sent ute! Når entreprenøren kommer ut der med utstyret, så er det for sent å protestere. Da har alle tog i beslutningsprosessen gått.
Alle muligheter til å påvirke utfallet er passert.
Hva prøver dere å oppnå med å hindre folk i å gjøre jobben sin?
Dere er voksne, erfarne mennesker. Dere må jo skjønne at det ikke nytter å stille seg foran lastebilen eller gravemaskinen. Det hindrer ikke vindmøllene i å reise seg.
Det eneste dere oppnår er forsinkelser i et uunngåelig arbeid, og skattepenger kastet vekk på at politiet må holde dere unna.
Det er politikere og byråkrater som har bestemt at vindmøllene skal opp dere må «ta». Ikke gutta og jentene som kommer dit for å bygge vei og fundamenter til møllene. Jeg har den dypeste respekt for demokratiet og ytringsfriheten. Her begynner vi å nærme oss grensen.
Å hindre ilandkjøring er det siste virkemiddelet dere har som er noenlunde akseptabelt – i all sin fånytte. Når det går over i sjikane, trakassering, trusler og hærverk, da har det gått for langt.