Vederlag for dieselavgift

Staten har lagt på dieselavgiften. Hvordan er det med entreprenørers rett til å kreve vederlagsjustering?

Av Holm Grimsrud

Stortinget vedtok å øke grunnavgiften på mineralolje mv. med 52 øre per liter utover prisjustering, med virkning fra 1. januar 2014. For entreprenører med kontrakter som ble inngått før denne dato vil økningen kunne innebære en betydelig merkostnad. I forbindelse med den aktuelle avgiftsøkningen har professor dr. juris Lasse Simonsen utarbeidet en betenkning på vegne av MEF, og deler av denne legges til grunn i det videre.

Fastpris

Overordnet knytter problemstillingen seg til avgiftsøkninger generelt for tilfeller hvor entreprenøren betaler avgiften. I denne forbindelse vil det kun være interessant å se på den aktuelle avgiftsøkningen i forhold til fastpris- eller enhetspriskontrakter. For kontrakter hvor arbeidet gjøres opp som regningsarbeid vil entreprenørens interesser være ivaretatt gjennom sitt krav på dekning av alle sine kostnader, inklusive utgifter som følge av avgiftsøkning.

Kontrakten danner utgangspunktet for hva som kan kreves dersom det i kontraktsperioden oppstår endringer i de forutsetninger som ligger til grunn for avtalen. Sett opp mot eldre standarder som tok for seg hvem som skulle betale, er bestemmelsene i NS 8405 punkt 27.3, NS 8406 punkt 23.1 og NS 8407 punkt 26.3 av mer nøytral karakter, ved at det er den kontraktsrettslige virkningen av avgiftsendringer som reguleres. Bestemmelsenes ordlyd åpner dermed for at avgifter som etter tidligere standarder falt utenfor hva det kunne kreves vederlagsjustering for, nå er omfattet. Resultatet må da være at økningen i dieselavgiften omfattes av reguleringsbestemmelsene.

Endres

For både NS 8405 punkt 27.3 og NS 8406 punkt 23.1 stilles det som vilkår for krav om vederlagsjustering at avgiften ble endret etter at entreprenøren sendte sitt tilbud. Ordlyden «endres» kan imidlertid reise spørsmål hvorvidt det er vedtakstidspunktet eller ikrafttredelsestidspunktet som skal legges til grunn som skjæringspunkt for krav om vederlagsjustering. Selv for tilfeller hvor vedtakstidspunktet faller i forkant av entreprenørens tilbud, kan det på tilbudstidspunktet være stor usikkerhet knyttet til ikrafttredelsestidspunktet. Når da formålet bak bestemmelsene er å legge risikoen for endringer til byggherren, er det nærliggende at det er ikrafttredelsestidspunktet som skal legges til grunn.

For kontrakter basert på NS 8407, altså totalentrepriser, oppstiller punkt 26.3 som vilkår for vederlagsjustering at totalentreprenøren «ikke burde tatt endringen i betraktning da tilbudet ble gitt». Følgelig må det kunne legges til grunn at entreprenørens gode tro er avskåret på vedtakstidspunktet, og at dette da sammenfaller med skjæringspunktet ved totalentreprise.

I totalentreprisekontraktene oppstilles det varslingsplikt for vederlagsjusteringskrav som relaterer seg til en økning av avgifter, jf. punkt 32.2. Fristen er uten ugrunnet opphold. Tilsvarende varslingskrav fremgår ikke av NS 8405 punkt 27.3 og NS 8406 punkt 23.1, hvor det kun fremgår at vederlaget skal «justeres».

Indeks

Standardenes bestemmelser om vederlagsjustering sier imidlertid ikke noe i relasjon til de tilfeller hvor avgiftsendringer gir utslag i indeksregulerte kontrakter. Det problematiske i så tilfelle er relatert til situasjoner hvor det vil kunne oppstå dobbelkompensasjon ved at endringer i større eller mindre grad allerede justeres gjennom indeksreguleringen. Simonsen peker i denne forbindelse på at sterke grunner taler for at dobbelkompensasjon ikke skal gis, og at «presiseringen av at entreprenøren ikke skal gis adgang til et påslag på en avgiftsøkning underbygger dette standpunktet».

Utfordringen ligger da i å finne løsninger på samordningen mellom vederlagsjustering og indeksregulering. MEF har i samråd med Statens vegvesen satt ned et utvalg som skal kartlegge dette, og fremskaffe et grunnlag for beregning av hvor stor del av avgiftsøkningen som dekkes av indeksregulering, slik at det mellomværende kompenseres i form av vederlagsjustering.

For kontrakter som ikke baserer seg på en av de norske standardene, vil det avgjørende for hvorvidt entreprenøren kan kreve vederlagsjustering bero på om avtalen åpner for dette.

Foreligger det ikke holdepunkter i kontrakten som åpner for vederlagsjustering som følge av avgiftsøkningen, vil den enkelte part måtte bære risikoen for endringer som oppstår i kontraktsperioden. Det vil si at slike uforutsette avgiftsendringer som vi nå ser eksempel på vil måtte dekkes av entreprenøren selv.

Vi oppfordrer derfor til at det tas inn spesifikke klausuler i avtalene om at avgiftsøkninger vil kreves dekket. For kontrakter som er indeksregulerte vil imidlertid entreprenøren også her til en viss grad være avhjulpet, i likhet med utgangspunktet for indeksregulerte kontrakter basert på standardene.