Han har reddet en dame ut av skogen etter beskrivelse av et tre, skutt et tresifret antall elg, nesten revet av seg beinet, og han sitter i kommunestyret på Eidsvoll og er formann i viltnemda. Bare for å nevne noe.
Enkelte mennesker har opplevd så mye, har så mye kunnskap og så mye å fortelle at en stakkars journalist verken vet hvor han skal begynne eller hvordan han skal få plass til alt i et portrettintervju som dette.
For å ta det siste først; plass til alt er det bare å glemme – det kunne vært skrevet en bok om Ole Randin Klokkerengen (60). Hvor skal man så begynne? Jo, la oss starte med hvorfor den sindige skogsentreprenøren med det lange skjegget tidligere i år figurerte i aviser landet rundt. Til og med tidsskrifter i våre naboland viet plass til ham.
«Mediekjendis»
Det var i midten av mai i år at en 67 år gammel kvinne gikk seg bort i skogtraktene ved Eidsvoll. Fortvilet ringte hun politiet og ba om hjelp til å komme seg ut av skogen. Politiet gjorde da det eneste fornuftige; de kontaktet Klokkerengen, som har tilbragt store deler av livet sitt i Eidsvolls skoger.
– Politiet ringte oss fordi de veit at vi er godt kjent i området. Den bortkomne dama hadde forklart for politiet at hun satt under en stor gran som var litt krokete på toppen og som sto midt på en flate. Rutinene hos politiet i slike situasjoner er å kalle ut hele nødetaten, med politibiler, ambulanse og helikopter. Men jeg skjønte med en gang hvor dette måtte være og foreslo at vi bare kunne dra inn og hente henne, forteller Klokkerengen. Som sagt så gjort; bare et par-trehundre meter inn i skogen satt kvinnen under det litt krokete grantreet hun hadde beskrevet.
– Hun var veldig glad for å bli funnet, men ville helst være anonym, og det skjønner jeg godt. Mediene fikk navnet mitt av politiet, og nyheten spredte seg raskt fra Romerikes Blad, via VG og andre aviser og medier, helt til helt til Sverige og Danmark, forteller han, nesten litt brydd.
Syv generasjoner
Anleggsmaskinen møter Ole Klokkerengen hjemme på gården på Eidsvoll en sensommerdag. Inne på kontoret, foran en vegg overlesset med elg- og rådyrgevirer, sitter han og forteller om sin egen og familebedriften Krogsrud Sags historie, mens kona Gunn, som også er ansatt i firmaet, sitter ved siden av og går gjennom fakturaer. Klokkerengen er, som sin far, farfar og oldefar før ham, født og oppvokst på denne gården med samme navn.
– Det var tippoldefaren min som kjøpte stedet her, så jeg er vel den femte generasjon i familien som holder til her på gården. I tillegg bor både sønnen min og hans tre barn her, så vi er inne i syvende generasjon her nå, sier han.
Utfører mange tjenester
Krogsrud Sag AS eies og drives i dag av Ole Randin Klokkerengen, broren Hans Petter Klokkerengen og sønnen Carl Randin Klokkerengen. Saga ble først bygget og satt i drift av onkelen til brødrenes bestefar, Ludvig Krogsrud, i 1929. I 1979 ble det stiftet et AS og i 1980 ble den første hogstmaskinen kjøpt inn.
– Bestefaren min drev med småbruk her, mens faren min drev som byggmester – eller de kalte det vel snekker den gangen. Eiendommen var opprinnelig på 250 mål, men den har vokst underveis. Jeg har kjøpt en del arealer selv, og nå er den på 1500 mål – en middels stor skogeiendom, sier Klokkerengen.
– Krogrud Sag driver hovedsakelig som skogsentreprenør, men også med lastebiltransport, gravemaskiner og sagbruk, i tillegg til en del agentursalg og verkstedvirksomhet. Vi er dessuten konsulenter på utmark og jaktguiding, og vi jobber for Statens naturoppsyn og henter inn påkjørte dyr når det er behov for det, sier han.
Og det er det ofte.
Fallviltgruppe
Som leder av viltnemda i Eidsvoll kommune, får Klokkerengen mange henvendelser fra både politi og privatpersoner om påkjørte eller skadde dyr.
– Alle kommuner har en fallviltgruppe, som rykker ut og henter skadde, ville dyr. Her på Eidsvoll består den gruppa av fem personer, og tre av dem er broren min, sønnen min og jeg. Vi har drevet med dette i en årrekke. Jeg skjøt min første skadde elg da jeg var 16 år, så det har blitt 45 år nå, sier han og ler.
– Det hender relativt ofte at elg, rådyr og annet vilt blir skadd eller drept i trafikken. I et typisk år henter vi 30-40 elg og mellom 50 og 80 rådyr. Og det er bare de som blir drept; mange blir jo også friskmeldt. I 2011 hadde vi hele 158 utrykninger. De avlivede dyrene frakter vi hjem hit til gården, hvor vi har godkjent viltmottak. Gunn slakter alle dyrene før vi leverer dem til en lokal foredlingsbedrift. Vi har også måttet hente både ulver og hauker og andre dyr. I fjor vinter ble vi kalt ut for å hjelpe en hest som hadde satt seg fast under en forhekk på et iset jordet. Vi kommer borti mye rart, konstaterer han.
Skutt over 1000 elg
Det er imidlertid ikke bare påkjørte elger Klokkerengen hanskes med. Som seg hør og bør driver han også jakt på fritida.
– Tidsregninga her på gården er før og etter elgjakta, sier han og humrer i skjegget.
– Vi har et jaktlag som går tilbake i flere generasjoner – for øvrig det største jaktlaget i kommunen. Vi har dokumentert historikk fra jaktlaget helt tilbake til 1915, forteller han og viser fram en bok med gamle svarthvitt-bilder av jegere som viser seg å være fedre, bestefedre og onkler til de nåværende medlemmene i jaktlaget.
Elgjakta varer fra 5. oktober og ut måneden. Da har de lov til å skyte rundt 40 elger, fordelt på to jaktlag. Og kvota fylles opp hvert år.
– Vi har skutt over 1000 elg siden 1958 i jaktlaget. Her kan du se vekt og størrelse på alle sammen, sier han og peker på en detaljert oversikt over samtlige elger som er skutt de siste 50 årene. Et avisutklipp fra 1976 forteller også om en jeger som under elgjakta klarte det uheldige mesterstykket å kutte over to strømledninger i lufta med ett og samme skudd, slik at strømmen gikk i området. Den omtalte jegeren var naturligvis Ole Klokkerengen.
Interessert i alt
Klokkerengen er utdannet skogtekniker og landbruksmaskininstruktør, og tok handelsskolen før det.
I tillegg til å drive en bedrift med svært varierte arbeidsoppgaver, er han leder for Eidsvoll Skogeierlag, han sitter i kommunestyret for Senterpartiet, han er med i arbeidsgruppe Skog i den regjeringsoppnevnte strategigruppen Skog22, han sitter i styret i andelslaget Mjøsen Skog SA, ett av åtte andelslag i Norges Skogeierforbund, og han er som sagt leder av viltnemda i kommunen og selvsagt også leder av fallviltgruppa. Det er altså ingen fare for å få fritidsproblemer med det første.
– Jeg er interessert i alt, slår han fast, og sender samtidig et stikk til de mange der ute som etter hans mening gir opp for lett og rett og slett er for late.
– Selv begynte jeg å kjøre tømmer da jeg var ganske ung. Jeg burde kanskje ikke si det, men jeg kjørte mine første 1000 kubikk med tømmer da jeg var 12 år. Og siden har det gått slag i slag. Man burde ha betalt for det arbeidet man faktisk yter, ikke bare den tida man er på jobb. Det er dessuten alt for mye sykemeldinger nå for tida. Mange sykemelder seg selv om de kan bevege seg rundt; kanskje er de til og med hjemme og maler huset! Hvis man for eksempel har vært uheldig og revet av et ledd eller to på en finger, så behøver man ikke å bli sykemeldt. Fingeren er jo like vond enten man gjør en jobb eller ei.
Med knekula i hånda
Jeg fikk jo sydd på beinet igjen – de holdt vel på en seks-sju timer. Leggen ble også knust, men det ordna seg det også. Det hele var litt kludrete, for jeg kunne jo ikke jobbe på nesten en hel måned etterpå
Han snakker også av erfaring, Klokkerengen. Han var nemlig selv utsatt for en grotesk ulykke for en del år tilbake, hvor hele beinet hans nærmest ble revet av. Etter omfattende operasjoner ble beinet så vidt reddet, men Klokkerengen var mest irritert for at han ikke kunne jobbe på nesten en hel måned.
– Jeg var litt uheldig med en kvistmaskin og fikk kjørt en tømmerstokk mot låret, så beinet bare hang og dingla i noen sener og muskler. Lårbeinet holdt, men knekula kom ut i friluft og alle leddbånd, korsbånd og sidebånd ble selvsagt revet av. Jeg sto og holdt knekula i hånda, forteller han.
– Heldigvis var hovedpulsåra og nervebunten intakt, og det var det som redda meg. Jeg fikk jo sydd på beinet igjen – de holdt vel på en seks-sju timer. Leggen ble også knust, men det ordna seg det også. Det hele var litt kludrete, for jeg kunne jo ikke jobbe på nesten en hel måned etterpå. I dag, nesten 20 år senere, hovner beinet opp når jeg sitter, og det kan være litt vondt av og til, men det hindrer meg ikke i jobben.
Tidkrevende byråkrati
Hvordan ser så en helt vanlig dag ut for den allsidige skogsentreprenøren fra Eidsvoll?
– Det er aldri godt å si hva en normal arbeidsdag vil bringe. Hovedvekten av omsetningen vår kommer fra tømmerdrift, og planen er som oftest å reise ut i skogen og hogge. Dukker det opp andre ting underveis og jeg ikke får gjort det jeg skal, så blir det gjerne litt kveldsarbeid. I motsetning til tidligere, er planen for hoggingen ganske gitt nå, med klare leveringsplaner. Det er tidsfrister på alt man driver med, noe som lett fører til stress og jag. Industrien skal ha ferskvare og alle føler at man gjør for lite hele tida, sier Klokkerengen.
– En annen utfordring er det stadig mer omfattende regelverket man må følge. Vi må jo ha en koffert full av godkjennelser for å drive lovlig, og det begynner å ta fryktelig mye tid. Det siste vi tok nå var kurs i varme arbeider, men beviset varer jo kun i fem år, før man må gjøre det på nytt. Videre må vi ta et 37-timers sjåførkurs for å kunne kjøre lastebil lovlig. Og vi må ha et eget ADR-sertifikat for å kunne kjøre diesel. Det har blitt så mye byråkrati, og jeg skulle ønske MEF kunne ta tak i dette. Jeg hører at dette er EU-regler, men så vidt jeg vet er vi jo ikke engang med i EU, sier han tørt.
– Når det er sagt, er det ingen tvil om at MEF gjør mye bra for bransjen. Jeg var selv med, som representant for MEF, på utarbeidelsen av det viktige Norsk standard-dokumentet NS8432 om alminnelige kontraktbestemmelser for skogsdrift. Likeledes er skogsmaskinindeksen, som MEF har vært pådriver for å få på plass, også meget verdifull for oss. Hvis indeksen går opp, kan man med god samvittighet ta litt mer betalt, og samtidig ha noe konkret å vise til.
Uunnværlig kone
Når vi er inne på det å ta betalt. Det er altså kona Gunn, som Ole Randin giftet seg med i 1979, som tar seg av regnskapet i firmaet. I tillegg til masse andre oppgaver.
– Det er veldig viktig å velge riktig partner, særlig når hun skal være mor til dine barn, sier Klokkerengen spøkefullt, men med en alvorlig undertone.
– Gunn gjør alt mulig her i bedriften, og er helt uunnværlig. Hun sender ut regninger så vi får penger inn, og hun passer på at vi ikke kjøper mer enn vi har råd til. Hun hugger ved og brøyter snø, fører regnskap og slakter dyr. I tillegg gjør hun mye for datteren vår, som driver egen blomsterforretning med fire ansatte. Gunn ville helst ikke ha noe omtale i denne sammenhengen, men det synes jeg virkelig hun fortjener. Uten henne hadde vi ikke klart oss, slår han fast.