Da jeg skrev min forrige leder, uttrykte jeg et håp om at markedet skulle ta seg opp og at vi skulle se flere jobber komme ut. Jeg skulle inderlig ønske at jeg kunne skrive at situasjonen har bedret seg. Dessverre er det ikke virkeligheten.
Av: Martin Nordbø, styreleder i MEF
Les også: MEFs nye lagkaptein
Vi står fortsatt i en situasjon med altfor få jobbforespørsler. For mange av oss entreprenører er hverdagen krevende. Flere jobber fortsatt på kontrakter som ble priset for to eller tre år siden, mens kostnadene har økt betydelig. Samtidig er tilgangen på nye oppdrag begrenset. Det er en kombinasjon som skaper usikkerhet og press i en næring som allerede er vant til å håndtere store utfordringer.
Derfor er jeg glad for at Klaus Eriksen i Anlegg & Transport også setter søkelys på en av de største utfordringene vi møter hver eneste dag: det stadig voksende byråkratiet.
Tallene han viser til er nesten ikke til å tro. Siden koronapandemien i 2020 har antallet regler, krav og rapporteringsplikter økt fra om lag 800 til over 17 000. Det er helt svimlende tall. Likevel er det nettopp dette mange av våre medlemmer kjenner på daglig. Stadig flere skjemaer skal fylles ut. Stadig mer skal rapporteres, dokumenteres og følges opp. Stadig nye krav kommer på høring.
I MEF arbeider vi kontinuerlig for å redusere unødvendig byråkrati. Vi møter politikere lokalt og nasjonalt. Vi deltar i høringer. Vi samarbeider med andre organisasjoner. Men jeg skal være ærlig: Noen ganger føles det som å snakke til en vegg.
Det siste eksemplet er energirapporteringen, hvor det nå kreves rapportering flere år tilbake i tid. Jeg stiller et par enkle spørsmål: Hva skal informasjonen brukes til? Hvilken konkret nytteverdi gir den? Har de som innfører disse kravene reflektert over hvor mye arbeid som ligger bak?
For mange entreprenører oppleves dette som enda en oppgave som tar tid og ressurser bort fra det vi egentlig skal gjøre: bygge, grave, bore, vedlikeholde og skape verdier.
Misforstå meg rett. Vi er en seriøs næring. Vi skal levere kvalitet. Vi skal ta ansvar for klima og miljø. Vi skal dokumentere det som er nødvendig. Men det må være balanse mellom krav og nytteverdi.
Altfor ofte opplever vi at rapporter og dokumentasjon blir sendt inn uten at noen senere kan forklare hva informasjonen faktisk brukes til. Da vokser frustrasjonen. Ikke fordi vi er imot dokumentasjon, men fordi vi forventer at den skal ha en hensikt.
Norsk anleggsnæring består av dyktige fagfolk med stolthet for yrket sitt. Vi ønsker å bruke tiden på å skape resultater ute på prosjektene, ikke på å produsere stadig flere dokumenter som havner i et arkiv ingen åpner.
Derfor mener jeg tiden er inne for å si tydelig fra. Vi må stå samlet som næring. Politikere og myndigheter må forstå alvoret. Hver nye regel og hvert nye rapporteringskrav kan virke lite i seg selv, men summen er i ferd med å bli uholdbar.
Vi trenger flere jobber. Vi trenger forutsigbarhet. Og vi trenger langt mindre unødvendig byråkrati.
For nå er det faktisk nok.
——————————–
Se tidligere innlegg:
- – Forskjell på utgift og investering (juni 2026)
