Daglig leder i SG PAM Norge, Jari Johansson, skriver i dette innlegget om sårbarhet i gammelt VA-nett, noe som ble demonstrert med all tydelighet av hendelsen i Kirkenes nylig.
Av: Jari Johansson, daglig leder i PAM Norge
Sent i oktober opplevde Sør-Varanger det alle kommuner og VA-folk frykter. Kommunen hadde en gang tre hovedvannledninger inn mot Kirkenes. Den ene røk for 14 år siden, og ble aldri reparert. 21. oktober røk den andre. Få dager senere røk også den tredje, etter sigende delvis som en følge av det forrige bruddet.
Rundt 6000 abonnenter mistet vannet. Sykehuset i Kirkenes – regionsykehus og eneste sykehus i Øst-Finnmark – gikk i rød beredskap og måtte si nei til pasienter. Planlagte operasjoner ble avlyst, skoler og barnehager stengt. På Dagsrevyen kunne vi se at kommunen fikk flydd inn en rep-muffe til hastereparasjon av ledningen.
Det har liten hensikt å peke på kommunen. Mannskapene har jobbet døgnet rundt og fortjener honnør. Men Sør-Varanger er et tydelig eksempel på noe som gjelder mange kommuner: Ledningsnettet eldes raskere enn vi fornyer det.
Ledningene som røk i Kirkenes var lagt i 1978, og dermed under 50 år gamle. Kommunen peker selv på telehiv som mulig årsak. Hvis det er riktig demonstrerer det tydelig behovet for kvalitet også i underlaget.
Norsk Vann anslo i fjor at kommunene må investere mellom 411 og 535 milliarder kroner i vann og avløp de neste 20 årene, og vel halvparten gjelder ledningsnettet. Likevel ble bare 0,6 prosent av det kommunale vannledningsnettet fornyet i snitt i 2023–2025, ifølge SSB. Med den takten tar det rundt 170 år å skifte ut nettet én gang.
Fra vår posisjon som leverandør ser vi hvor pengene går. Mye av det som settes i gang, er renseanlegg, drevet av skjerpede rensekrav med tydelige frister. Det er nødvendige investeringer, men de flytter ikke fornyelsestakten på ledningsnettet en millimeter. Rørene i bakken har ingen slik frist, og da taper de i prioriteringene. Etterslep er gjeld med renter, og regningen kommer gjerne som en akutt reparasjon en søndag kveld.
Jeg mener fem ting bør skje:
- Mål på meter, ikke bare på milliarder. Faktisk fornyelsestakt bør følges opp like tydelig som investeringsbehovet.
- Prioriter etter konsekvens. Kirkenes hadde tre ledninger, og likevel sto sykehuset uten vann. En reserve som ikke blir vedlikeholdt, er ingen reserve.
- Velg løsninger som varer. Med dagens takt kommer vi ikke tilbake til den samme strekningen på svært lang tid. Duktilt støpejern har dokumentert levetid på flere hundre år.
Kalkylene MÅ ta med seg også levetid, ikke bare investeringskostnadene. - Gjør fornyelsen jevn og forutsigbar. Da kan hele kjeden, fra rådgivere og entreprenører til grossister og produsenter, ha kapasitet og materiell klart når det trengs.
- Staten må bidra. I dag bærer gebyrbetalerne hele regningen. Norsk Vann har etterlyst en nasjonal handlingsplan for vann og avløp, og det er et godt sted å begynne.
Ingen leverandør kan løse etterslepet. Det må eierne av ledningsnettet gjøre, med politisk vilje og forutsigbare rammer i ryggen. I PAM Norge bidrar vi med kunnskap og erfaring gjennom satsingen «Støpt for fremtiden».
Sør-Varanger viser hvor det ender når vi skyver problemet foran oss. Hvem blir neste?
