Man kan ikke være fin på det når man utbedrer og sikrer gamle, trange, bekmørke avløpstunneler. Omgitt av farlige gasser, voldsom stank, kloakk som renner åpent – og rotter, masse rotter – er det ikke en jobb for hvem som helst. Vi ble med inn.
De fleste av oss tenker ikke så mye over hvor det blir av det vi etterlater oss i toalettet. Tunnelarbeiderne i Nordlands-firmaet Bleikvassli Gruber AS kan ikke unngå å legge merke til det. Bedriften har nemlig rammeavtale med Vann- og avløpsetaten i Oslo kommune om å vedlikeholde og rehabilitere avløpstunnelene i Stor-Oslo der det er behov.
Og behovet begynner å bli prekært en rekke steder. Som for eksempel i fjelltunnelen Anleggsmaskinens utsendte fikk den tvilsomme æren av å bli med inn i, iført full vernedrakt og heldekkende maske.
Her bærer det innover mot det mørke, ukjente dypet, på den norskproduserte ATV-en Paxter. (Foto: Runar F. Daler)
Røtter vokser gjennom tunneltaket
Avløpstunnelen begynner i Nordre Follo, sørøst for Oslo, og ender ca. 3000 meter lengre nord, et stykke innenfor bygrensa. Derfra fortsetter tunnelsystemet videre helt inn til det store renseanlegget på Bekkelaget. Tunnelprofilen er omtrent 2,5 ganger 2,5 meter ved åpningen, men blir litt mindre etter hvert som man kommer lengre inn.
Tunnelen, som sto ferdig i 1977, bærer preg av manglende vedlikehold. Mange steder er fjellet løst, og det som finnes av gammel sikring holder ikke lenger mål. Enkelte steder vokser også røtter ned gjennom tunneltaket. Det er derfor behov for en del fjellrensk, og fjellsikring med både bergbånd, nett, bolter og sprøytebetong. Ingen enkel jobb under slike forhold.
De gamle, rustne sikringsboltene er det nok ikke så mye hold i. Derfor monteres det nye bolter der det er behov. (Foto: Runar F. Daler)
Bør være mentalt og fysisk sterk
– Det er klart at man bør ikke slite med klaustrofobi i denne jobben. Det er jo helt svart inne i tunnelen, bortsett fra lyset fra hjelmen, og det er rimelig høyt støynivå når man pigger eller borer. Det er også en tøff fysisk jobb, for det meste gjøres med håndkraft. Så man bør nok være litt sterk, både mentalt og fysisk for å fungere der inne, sier anleggsleder Michael Selbo i Bleikvassli Gruber.
Bedriften har sin bakgrunn fra gruven i Nordland med samme navn, og har etter at gruven ble nedlagt i 1998, spesialisert seg på fjellarbeider og tunnelrehabilitering. Rammeavtalen med Oslo kommune er den andre på rad, og nærmer seg totalt ti sammenhengende år. På dette tunnelprosjektet er de ti ansatte, fordelt på to skift.
Mye av betongen som er der inne må pigges vekk. Til den jobben har entreprenøren Bleikvassli, sammen med Felleskjøpet, lagd en slags adapter til å feste piggmaskinen på den lille Avant 528 kompaktlasteren. (Foto: VAV)
– For oss står alltid HMS øverst på prioriteringslista. Sikkerheten kommer først. Det er naturligvis viktig at tunnelarbeiderne opplever at dette er trygt, sier Selbo.
– Vi snakker også mye om viktigheten av å holde seg i fysisk god form. For blir man fort sliten, mister man også raskt konsentrasjonen. Det er selvfølgelig mange bakterier i avløpsvannet, så det er viktig ikke å ha åpne sår noe sted, og man må dekke seg til hele tiden. I tillegg er det ulike avløpsgasser her inne som kan være farlige, så vi bruker heldekkende masker, og vi må ha tilgang til oksygen.
Ny sprøytebetong kommer på plass. (Foto: VAV)
«Her om dagen kom en liten flaske metadon flytende nedover, sammen med dopapir og avføring. Og en blå vibrator lå og duppet i vannet en annen dag.»
Kartlegger 400 tunneler
Før Bleikvassli Gruber begynner med sitt arbeid, kartlegger Oslo kommune vedlikeholdsbehovet i tunnelen.
– Vi er en gruppe geologer i Oslo kommune som gjør tilstandskontroller av alle vann- og avløpstunneler i kommunen. Vann- og avløpsetaten (VAV) besluttet for noen år siden at alle tunneler skal inspiseres og sikres, slik at de ikke i verste fall kollapser. Det dreier seg om totalt rundt 400 tunneler rundt omkring i byen, og vi har nå kommet godt over halvveis med kontroll og sikring av disse, forteller Martin Austin Stormoen, geolog i VAV.
Man bør nok være både mentalt og fysisk sterk for å kunne jobbe inne i en slik tunnel, ifølge anleggsleder Michael Selbo i Bleikvassli Gruber. (Foto: Runar F. Daler)
– Litt av hensikten med denne jobben, er også å kartlegge nøyaktig beliggenhet til infrastrukturen vår. For denne tunnelen har vi en del informasjon fra detaljprosjekteringen fra 1975, men ingen informasjon fra utførelsen, og ofte er det noen forskjeller. Vi kan derfor ikke være helt sikre på dimensjonene, og det kan også være sidetunneler, blindtunneler osv., som vi ikke kjenner til, men som vi ifølge lovverket skal ha informasjon om, forklarer han.
Slike rottefeller (til venstre) er det mange av innover i tunnelen. – Jeg tror aldri jeg har sett så mange rotter som i akkurat denne tunnelen, sier geolog Stormoen. (Foto: Runar F. Daler)
Åpent avløp
– De fleste tunnelene er såkalt «rene», hvor kloakken renner i lukkede rør. Men det er også en god del tunneler med åpent avløp, altså hvor kloakken renner åpent rett på bakken i tunnelen, slik som denne, fortsetter Stormoen.
– Mange av disse er råsprengte fjelltunneler uten sikring. De var nok bygd nærmest for å vare «evig», men det viser det seg jo at de på ingen måte gjør. I denne tunnelen, som sto ferdig i 1977, er det noen få støpte partier, og enkelte steder finner vi gammel sprøytebetong og rustne bolter, sier Stormoen. Mye av betongen pigges nå vekk, og nye bolter og sprøytebetong kommer på plass.
Her er en av de mange rottene. Denne var (heldigvis) død. (Foto: VAV)
«Vi satte ut en hel bøtte med rottegift der inne, og da vi kom inn igjen senere for å se, hadde rottene spist både rottegiften og store deler av plastbøtta! Det lå døde rotter strødd overalt».
Kreative løsninger
Når geologene i VAV har inspisert tunnelene, tar byggeleder Åsmund F. Svedjan i VAV over stafettpinnen og følger opp jobben entreprenøren Bleikvassli Gruber utfører. Og det er ikke akkurat standardarbeid, ifølge Svedjan.
– Disse tunnelene ble jo ikke lagd for å vedlikeholdes. Det er svært lite maskiner og utstyr som egner seg, så vi må, i samarbeid med entreprenøren, være kreative og finne løsninger, slik at man kan jobbe effektivt og trygt der inne. Blant annet har Bleikvassli, sammen med Felleskjøpet, fått lagd en slags adapter til å feste piggmaskinen på den lille Avant 528 kompaktlasteren de bruker. De har også gått til innkjøp av den norskproduserte ATV-en Paxter, tilsvarende som Posten bruker, forteller han.
Rottene spiser opp det aller meste, ifølge Åsmund F. Svedjan i Vann- og avløpsetaten (VAV) i Oslo kommune. – Noen rotter spiste faktisk litt av sementsekkene der inne. Det spørs om de ikke ble litt harde i magen, smiler han. (Foto: Runar F. Daler)
– Og den firehjulingen skal få seg en skikkelig spyling snart, for det henger mye dopapir og annen drit oppunder den, sier Bleikvasslis anleggsleder Michael Selbo med et smil.
– Det er klart det er en spesiell jobb, med mye manuelt arbeid. Vi må bruke knemater, det er mye bæring av utstyr, det er trangt og det er strenge HMS-forhold. Samtidig er jo vi vant til å gjøre tilsvarende jobber i enda trangere tunneler, hvor vi må ta oss ned via en kum. Når vi skal få steinmasser ut av de tunnelene, må vi bruke vinsj og bøtter. Så her er det er jo faktisk ganske romslige forhold, konstaterer Selbo.
Det blir en del boring inne i den forholdsvis trange tunnelen (selv om entreprenøren er vant til enda trangere). Da går det i knemater. (Foto: VAV)
Utfordrende kommunikasjon
En av de største utfordringene, og noe av det viktigste rent sikkerhetsmessig, på slike tunnelrehabiliteringsprosjekter, er kommunikasjon.
– Man har prøvd alle mulige måter å kommunisere på opp gjennom årene i disse tunnelene. Tidligere plasserte man folk for hver hundrede meter og ropte til hverandre. Lyssignaler har også vært brukt, i tillegg til kablet samband. I dag har vi omtrent samme radiosamband som Forsvaret bruker, og det fungerer ganske bra, forteller Martin Austin Stormoen.
– Det er en god del tunneler med åpent avløp, altså hvor kloakken renner åpent rett på bakken i tunnelen, slik som denne, forteller geolog i VAV, Martin Austin Stormoen.(Foto: Runar F. Daler)
– Likevel hender det at det er utfordringer også med det. En ting er at man alltid må være sikker på at batteriene har nok strøm. En annen ting er at selv om man henger opp senderne på samme punkt som dagen før, så er det ikke alltid det virker, på grunn av vindretning eller andre forhold der inne. Det er heller ingen liten walkie talkie vi snakker om, men ganske store enheter med antenner på 20 cm, som ikke er så anvendelige å ha på kroppen, i tillegg til alt annet utstyr. Ikke er det så lett å høre ordentlig gjennom de heldekkende maskene heller, sier Åsmund F. Svedjan.
– Derfor har vi et krav om at det alltid skal være minimum tre personer inne i tunnelen samtidig. Så hvis én går ut, må alle ut. Her i denne tunnelen har vi også krav om to vakter; én i hver ende. Dette med tanke på kommunikasjon ved eventuelle hendelser. Det nytter jo ikke å ringe 113 når det ikke er noen dekning der inne.
Tunnelen er ca. 3 km lang, og kommunikasjon er svært viktig. (Foto: Runar F. Daler)
Et rotterace
Anleggsmaskinens utskremte legger merke til flere rottefeller langs sidene inne i tunnelen, og spør derfor om rotter er et tema.
– Om det er! Jeg tror aldri jeg har sett så mange rotter som i akkurat denne tunnelen. Store er de også. Det må være ett eller annet med kostholdet til innbyggene på Kolbotn, sier geolog Stormoen og ler.
– Noen rotter spiste faktisk litt av sementsekkene der inne. Det spørs om de ikke ble litt harde i magen, smiler byggeleder Svedjan.
– Vi satte ut en hel bøtte med rottegift der inne, og da vi kom inn igjen senere for å se, hadde rottene spist både rottegiften og store deler av plastbøtta! Det lå døde rotter strødd overalt, forteller Michael Selbo. Han kan også røpe at det ikke bare er rotter som dukker opp i tunnelen.
– Her om dagen kom en liten flaske metadon flytende nedover, sammen med dopapir og avføring. Og en blå vibrator lå og duppet i vannet en annen dag. Ellers er det veldig mange tamponger og en god del sprøytespisser. Og så har vi merkelige ting som for eksempel hele poteter og akvariefisker! Det er utrolig mye rart folk kaster i do. Og rottene spiser opp det aller meste.
Radonmålere er installert i tunnelen. De viser til enhver tid radoneksponeringen der inne, som angis i Bqh/m3 (kilobecquerel per kubikkmeter luft). (Foto: Runar F. Daler)