Mange har lest reportasjen om maskinentreprenør Nils Håkon Burum, som sammen med datteren, forloveden og en kamerat, reiste til Ukraina for å hjelpe flyktninger. Anleggsmaskinen var på plass da bussen deres ankom Norge lørdag formiddag.
Da bussen kommer trillende inn på Nasjonalt ankomstsenter i Råde, kan vi se smilende og vinkende kvinner og barn gjennom vinduene. De har flyktet fra krig og elendighet i hjemlandet – og forlatt fedre, ektemenn, sønner og brødre som må bli igjen for å kjempe for landet sitt. Nå aner de ikke hva som venter dem i Norge.
Bussen stopper, menneskene kommer ut og, litt nølende, setter sine ben på norsk jord for første gang. Barna begynne å leke, tulle og le, mens de voksne er noe mer fattet. Et par av dem blir møtt av familiemedlemmer fra Drammen. Det er klemming, tårer og sterke følelser i aksjon.
Tillitsfulle
De fire norske ildsjelene har hatt sterke opplevelser på turen.
– Dette har vært utrolig sterkt. Det kommer nok til å ta litt tid å fornøye alle inntrykkene. Flyktningene har jo vært redde, naturligvis. Men vi merket at stemningen steg da vi kom av fergen i Sverige. Jeg tror de da øynet håp om å få en fin, ny start i et nytt land, sier Ida Marie Burum, datteren til Nils Håkon. Hun har selv måttet ta en uke ferie fra jobben for å bli med på reisen, men hun er ikke i tvil om at det har vært verdt det. Selv om hun var litt engstelig til tider.
– Jeg var litt redd da vi kjørte innover i Ukraina – vi måtte svinge oss sakte mellom barrikader på veien innover mot Lviv. Men pappa var jo der, så jeg følte meg ganske trygg, tross alt. Det har vært utrolig givende å være med på. Og barna om bord har vært så tillitsfulle. De har klemt på oss og lekt med oss hele turen hjemover. To av flyktningene skulle til Danmark og ble hentet av en bekjent fra København på fergekaia i Ystad. Det var nesten litt vemodig, og det blir rart å forlate alle de andre her nå, sier hun.
Kjersti Westerlund, Boris Bakke, Ida Marie Burum og Nils Håkon Burum tilbake i Norge. Slitne og trøtte og fulle av inntrykk. Med seg hjem hadde de 29 flyktninger fra krigsherjede Ukraina. De var egentlig 31, men to av dem skulle til Danmark og forlot bussen i Ystad i Sverige. (Foto: Runar F. Daler).
Lite søvn
Kameraten til Nils Håkon og medeier av bussen, Boris Bakke, er tydelig beveget når han snakker med Anleggsmaskinen.
– Dette har vært helt utrolig, og ekstremt mange sterke inntrykk. På togstasjonen i Lviv måtte fedre ta farvel med familiene sine, for de måtte være igjen og krige, forteller han, mens en tåre triller nedover kinnet bak solbrillene.
– Vi er slitne alle sammen, men aller mest flyktningene, selvfølgelig. På båten fra Polen til Sverige fikk vi bare to lugarer – egentlig til Nils Håkon og meg, som er sjåfører – men vi ga dem bort til to barnefamilier, som trengte det mye mer enn oss. Det skulle da også bare mangle.
Takknemlige
Kjersti Westerlund, samboeren til Nils Håkon, står med en blomsterbukett i armene. Den har hun nettopp fått av de som har kommet fra Drammen for å hente familiemedlemmene sine. Hun er sliten, trøtt og rørt til tårer av hele situasjonen.
– Menneskene er så takknemlige. Noen av dem hadde jo aldri vært på en ferge en gang. Og nå er de her. Det har vært en sterk opplevelse. Mange har spurt om vi ikke kan en tur til nedover og hente flere familiemedlemmer og bekjente, forteller hun.
– Vi vurderer faktisk en tur til, men kanskje bare til den polske siden av grensen denne gangen. For på vei hjemover fikk vi høre at det hadde vært bombeangrep i utkanten av Lviv – den byen vi var i. Men aller først må vi få tatt oss en dusj og fått oss litt søvn, sier hun.