Vi lar oss all bevege av de grusomme hendelsene i Ukraina og de hjerteskjærende historiene vi hører derfra. Maskinentreprenør Nils Håkon Burum bestemte seg for å reise ned og hjelpe flyktningene personlig.
Les også: Anleggsmaskinen var på plass da bussen med flyktninger ankom Norge
– Det har vært enormt sterke inntrykk her nede. Vi var jo litt engstelige da vi kjørte inn i Ukraina og til byen Lviv. Egentlig hadde vi bestemt oss for å holde oss på den polske siden av grensa og ta med oss flyktninger derfra, men vi bestemte oss likevel for å dra inn til Ukraina, der det er mest fortvilelse og mest behov for hjelp. Og det har vi ikke angra på. Dette er så sterkt og gripende og meningsfullt, og noe vi kommer til å huske for livet.
Har med seg 31 flyktninger
Det sier Nils Håkon Burum, daglig leder i Burum Maskin, en liten maskinentreprenør fra Vinterbro like syd for Oslo. Med seg på turen har han datteren Ida Marie Burum, forloveden Kjersti Westerlund og kameraten Boris Bakke. Når Anleggsmaskinen snakker med Burum på telefon, befinner de seg på grenseovergangen mellom Ukraina og Polen sammen med 31 flyktninger.
– Det er fryktelig lange køer her, og vi har nesten ikke beveget oss i det hele tatt de siste fire timene. Det er sikkert 40 busser foran oss i køen, og ved siden av oss er det egne køer for semitrailere og personbiler, forteller Burum.
Tragiske historier
De fire ildsjelene valgte å kjøre inn til byen Lviv, som ligger en times tid fra den polske grensen. På togstasjonen i byen, som er på størrelse med Oslo, hadde store mengder flyktninger samlet seg.
– Du aner ikke hvor mange rørende og tragiske historier vi har hørt her nede. Bare det å se alle fedrene som må ta farvel med kone og barn. Alle menn mellom 16 og 60 må jo være igjen for å forsvare landet, sier Burum.
– En av passasjerene på bussen her er faktisk en mann i 30-årene, men han var unntatt regelen siden han har tre barn. Hele familien er her. Han fortalte at de hadde gått ned i et tilfluktsrom i byen de kom fra da flyalarmen gikk, og da de kom opp igjen var alt ødelagt – hus, bil, jobb, skole – etter rakettangrep. Så nå må han og familien starte livet helt på nytt, og de aner ikke hvor, forteller Burum, tydelig preget.
Her er bussen på grenseovergangen mellom Ukraina og Polen. (Foto: Nils Håkon Burum).
Støtte og sympati
Bussen de kjører, eier Burum og kameraten Bakke sammen. De fikk dekortert sidene på bussen med ukrainsk flagg før de reiste nedover, og det vekker oppsikt på veien, i positiv forstand.
– Det er helt utrolig så mye støtte og sympati vi opplever. Vi blir møtt av takknemlige, hyggelige, hjertevarme mennesker overalt. Folk kjører forbi på motorveien og blinker med lysene, tuter i hornet og gir tommel opp. Vi måtte innom Volvo Truck Center i Polen for å gjøre en reparasjon på bussen. Da de tre mekanikerne var ferdige, etter flere timers jobb, så nekta de å ta imot betaling, sier Burum.
– Litt av grunnen til at vi bestemte oss for å reise nedover, var forresten at vi ble litt inspirert av Tommy Sharif, da vi leste at han gjorde det samme. Vi har faktisk kjørt litt sammen med bussen hans, og de står et stykke foran oss i køen her nå.
Fem katter ombord
– Hvordan gikk dere fram for å få med flyktningene på bussen?
– Det var ikke så lett til å begynne med, for veldig få snakker engelsk der. Men vi kom i kontakt med en familie med en 15 år gammel datter, som var ganske flink i engelsk. Hun har fungert som tolk for oss. Frivillige fra Røde Kors har også hjulpet oss en del. Mange av flyktningene er naturlig nok redde og forskremte, og noen har allerede vært lenge på flukt bare for å komme seg til Lviv. De har vist meg forferdelige bilder fra ødelagte byer og kroppsdeler liggende i gatene. Det er voldsomme inntrykk, sier han igjen.
– Av de 31 menneskene vi har med oss her i bussen, er det kun fire menn, hvorav tre av dem er over 60 år. Resten er en god blanding av kvinner og barn. En av dem en 14 år gammel jente, som reiser helt alene. Vi har forresten med oss fem katter også – for de vil jo ikke reise fra kjæledyra sine. Norge har heldigvis åpnet opp for et amnesti for kjæledyr, slik at de blir tatt imot og sjekka av dyrleger når de ankommer landet. Stemningen her er rolig og avbalansert, men det er ingen som sover. Jeg tror ikke jeg har sett noen som har lukket øynene i det hele tatt – bortsett fra et lite barn på to år. Disse menneskene har jo garantert mange sterke inntrykk å fordøye.
Mulig ny reise
Nordmennene reiste fra Vinterbro på tirsdag denne uka. Med seg hadde de leker, puter, pledd, mat drikke og snacks som de delte ut da de kom fram til Ukraina. De kjørte fra togstasjonen i Lviv i tretida torsdag ettermiddag, og regner med å være hjemme igjen på lørdag. Første stopp er da flyktningmottaket i Råde, der alle må inn og registreres.
– Vi har fått mange henvendelser om vi har tenkt å kjøre nedover en tur til. Og det er så rørende og givende dette her, at vi har jo litt lyst til å gjøre det igjen, avslutter Burum.
Du kan følge turen på Snapchat-gruppen «follotilukraina».