Det sløses store mengder god, kostbar pukk i norske kommuners rørgrøfter. Inga Rise (25) har skrevet landets første og eneste masteroppgave om omfyllingsmasser i rørgrøfter. – Det brukes et altfor lite og snevert utvalg av masser til omfylling. Stedlige masser kan brukes mye mer og gi store miljøgevinster, sier Rise.
ÅS: – Det er et ganske stort spekter av masser man kan bruke til omfylling. Man bruker i dag en veldig snever liten del av det. Her er det store muligheter til forbedring. Masseressursene kan utnyttes bedre og man kan samtidig spare miljøet.
Det sier Inga Rise, fersk sivilingeniør i vann- og miljøteknikk fra NMBU på Ås.
Mastergradsoppgaven har hun skrevet om et tema som bør interessere mange av våre lesere: Omfyllingsmasser i rørgrøfter.
LAST NED: Her kan du lese hele oppgaven. (PDF – 6,5 mb)
Vi har vært innom problemstillingen flere ganger her i Anleggsmaskinen, blant annet i omtale av utstrakt bruk av 8-11 eller 8-16. Også i tilfeller der de mest ettertraktede fraksjonene ikke er nødvendig å bruke – for ikke å si direkte uhensiktsmessige.
Stort spekter av masser
– Det er et ganske stort spekter av masser man kan bruke som omfyllingsmasse. Men man bruker et veldig snevert spekter av det. Det kan utnyttes mye bedre. Man kan samtidig spare miljøet, sier Inga Rise.
– Hva mener du selv er de mest sentrale funn du har gjort?
– Det er det å bruke stedlige masser. Masser som allerede er der. I stedet for å sprenge ut stein fra fjell, knuse den og kjøre den lange veier. Om det er brukbare masser på stedet, så er det bedre å bruke det.
– Hva er «brukbare masser»?
– Masser som holder krav fra NS3420 og rørprodusenter. Spesielt med tanke på kornstørrelse. Det er strengest på plastrør. Betong krever ofte pukk kun i fundamentet, og man kan bruke stedlige masser i resten. Det er litt variasjon mellom ulike rørtyper, sier hun.
Utslipp kan halveres
Rise dokumenterer i den ferske masteroppgaven at utslipp fra anleggsfasen med installasjon av rørledninger omtrent kan halveres fra dagens nivå ved bruk av stedlige masser.
LAST NED: Her kan du lese hele oppgaven. (PDF – 6,5 mb)
- Bore og sprenge ut stein
- Knuse til riktig fraksjon, i ett eller to knusetrinn
- Transport fra knuseverk til grøftekant
- Arbeid i grøft
– Grøftearbeidet må uansett gjøres. Men man kan halvere utslippene ved å kutte ut leddene før. Altså pukkproduksjon og transport av masser, sier Rise.
– Hvor store forskjeller er det på rørmaterialer?
– Ikke så stor forskjell i det totale bildet. Det er nok en del tilfeller der betong kan bruke masser fra første knusetrinn, mens andre materialer stiller strengere krav. Det kan gi en miljøpåvirkning. Men det er selve utførelsen som utgjør mest. Betongrør kommer ikke ikke så mye bedre ut enn andre materialer. Alle rørprodusentene sier at man helst ikke skal bruke 8-11, og at man bør bruke bredere spekter. Hovedpoenget er at det for rør av alle materialer er et potensial til å bruke et større spekter av omfyllingsmasser. Der ligger det en stor miljøgevinst, sier Inga Rise.
– Hva har vært spesielt utfordrende i arbeidet?
Forvirrende informasjon
– Sprikende, utilgjengelig og spredt informasjon. Det er svært forvirrende, og vanskelig å finne ut hva som gjelder. Da er det enklere å si «vi bruker 8-16, så slipper vi å rote mer med det». Aktører kan ha krav som avviker både fra andres standarder – og fra sine egne standarder. Man blir både forvirret og irritert av det, humrer hun.
Hun leverte masteroppgaven like før jul, og har dermed avsluttet utdannelsen som sivilingeniør. Siden litt uti januar har hun vært i arbeid som konsulent i Asplan Viak i Ås, en kort sykkeltur unna NMBU.
– Kunnskapen fra den masteren, hvor viktig er den i konsulentleddet?
– Det er ofte konsulent som anbefaler kommunen hva man skal gjøre og bruke. Det er absolutt viktig at konsulentene beskriver fornuftige masser. Ikke bare 8-16, som man alltid har brukt før. Man må utnytte hele spekteret av fraksjoner, sier hun.
Veibygging
Inga Rise kommer fra Svelgen i Bremanger. Hun tok sin bachelor på ingeniørutdanningen på Høgskolen på Vestlandet. Hun har mye vei- og anleggsfag i sin utdanning, og skrev bacheloroppgave om veibygging.
– Det var litt tilfeldig at jeg havnet i konsulentbransjen først. Det er lærerikt å jobbe i et stort firma. Men det hadde vært interessant å jobbe i det utførende leddet litt senere, sier hun.
– Dette er den viktigste masteroppgaven i 2020. I alle fall i VA-sektoren, sier Finn N. Bangsund i MEF.
– Hvorfor?
– Vi har jobbet med det i fem år, og stanget hodet i veggen for å få flere kommuner til å endre sine krav til masser i VA-grøfter. Vi har sett at vi må ha en faglig dokumentasjon, og noen må lage den dokumentasjonen. Nå har vi fått den. Masteroppgaven er skrevet i regi av Norsk Vann – kommunenes viktigste representant – og med innspill fra bransjen. Det gir et godt fundament videre, og er en suksessfaktor. Nå håper vi Norsk Vann vil ta denne dokumentasjonen med inn i sitt arbeid med en ny norsk vannstandard, sier Bangsund.
Han er prosjektleder i næringspolitikk og kompetanse i MEF, og er blant annet koordinator for organisasjonens VA ressursgruppe.
SINTEF jobber med en rapport om samme tema på oppdrag av Norsk Vann. Også dette foregår i nært samarbeid med bransjen.
Fornuftig bruk av masser
Spørsmålet om fornuftige omfyllingsmasser har vært en viktig hos MEF i minst fem år.
Målet har vært å få til en fornuftig bruk av masseessurser og bidra til kortreiste masser for å redusere utslipp. Bangsund og MEF mener oppgaven Inga Rise har skrevet er svært viktig for å få mange kommuner til å endre sin praksis, og åpne for et større spekter masser i omfylling.
Temaet har vært flittig diskutert i MEF sin VA ressursgruppe, bestående av entreprenører som jobber i VA-sektoren. MEF og VA-fagfolk mener riktig bruk av masser er et viktig miljøtiltak.
– Mange kommuners krav til grøftepukk har som konsekvens at det er de dyreste og mest etterspurte fraksjonene som fylles ned i grøfta. Det er helt unødvendig, savner faglige belegg og er dårlig ressursutnyttelse. Der er dessuten miljømessig uforsvarlig fordi det medfører unødvendig mye transport. Bruk av stedlige og lokale masser eller masser vil redusere behovet for transport, og dermed redusere klimautslippene, sier Bangsund.
Går gjennom VA-normer
Med den dokumentasjon som fremlegges nå forventer han at kommunene gjennomgår sine VA-normer og tilpasser sine krav etter dette.
– En effektiv og riktig bruk av masser er også et mål både i regjeringens nylige fremlagte Klimamelding og Handlingsplan for anleggsplasser. Vi mener denne oppgaven ikke bare er en god masteroppgave. Den er også en veldig god dokumentasjon av det vi har ment lenge. Nå har vi endelig fått dokumentert det, sier han.
Kun av gammel vane
– Denne masteroppgaven er god og viktig. Den har truffet på mye av det vi har argumentert med og lagt vekt på. Det er ingenting faglig som tilsier at du får en bedre grøft med ren pukk. Det er ingen lov som sier det, kun gammel vane som henger igjen i kommunenes normer.
Det sier Jon Egil Sørensen. Han er daglig leder i Einar Sørensen Maskinentreprenør AS i Tromsø, og sitter i MEF sin VA ressursgruppe.
LAST NED: Her kan du lese hele oppgaven. (PDF – 6,5 mb)
Han mener det foregår mye sløsing med de mest kostbare fraksjonene ved å bruke den til omfylling i grøft, der de burde vært prioritert som tilslag i betong og asfalt.
– Alle rørleverandører oppgir har en maks diameter på stein til omfylingmasser. Ingen krever ren pukk. Men så har vi kommuner som benytter seg mye NS3420. Da vil man ha rene pukkfraksjoner som 8-16 eller 8-22. Konsulentene bruker mye klipp og lim. Da blir det fortsatt beskrevet omfyling med de dyreste fraksjonene.
SVV andre krav til omfylling
Hos Statens vegvesen er det annerledes. Der er det i håndbok N200 fastslått at omfylling skal skje med maksimal steinstørrelse i henhold til rørleverandørs krav.
– I den grad vi alle tenker miljø, så er dette en av tingene som virkelig bør vektlegges. Vi har nok av utslippskilder, om vi ikke skal sløse med pukkproduksjon også. Det er vesentlig mer miljøvennlig om vi kan stå på grøfta, harpe ut for stor stein og bruke resten til omfylling. Det er unødvendig å bruke knuste masser der det ikke er nødvendig, sier Sørensen.
Han har selv i egen bedrift hatt oppdrag som illustrerer problemet: I et veiprosjekt for Statens vegvesen skulle det legges ned en parallell ledning for Tromsø kommune.
Samme vei, rør i samme materiale og dimensjon.
På den ene siden omfylt med 0-22 for SVV, siktet på stedet. På den andre omfylt med 8-22 for kommunen, fraktet inn som knust masse fra et pukkverk. Tromsø har ingen bynære, godkjente pukkverk. Knuste masser er en begrenset ressurs som kommer inn på båt eller vogntog.