Han har blitt stoppet uten førerkort i Montana, blitt innkalt til tjeneste i Vietnamkrigen, gravd etter lik og fylt ut 6 millioner tonn stein i Drammensfjorden – for å nevne noe. I år fyller maskinentreprenøren Ivar Tanum AS 50 år.
Ivar Tanum (71) er født og oppvokst i Lier utenfor Drammen. Han kan nesten se hjem til gården oppe i lia fra kontoret på Gilhus. Det er der vi møter ham en mild februardag for å høre om bedriftens historie – fra den spede begynnelse i 1970 og frem til i dag. Med ham er også sønnen Ivar-Andreas Tanum, som overtok som daglig leder for tre-fire år siden.
– Kona mi spør meg: «Nå som du har blitt så gammel og Ivar-Andreas har overtatt, så kanskje du kan kutte ned til normal arbeidstid snart?» humrer Ivar. For det har jo vært mye jobb.
– De første 15-20 første årene var det kun jobb, jobb, jobb. Fremdeles starter jeg rundt seks om morgenen, og holder på til sekstida om ettermiddagen. Jeg har ikke tatt stilling til om eller når jeg skal trappe ned mer, men de siste par årene har jeg faktisk klart å ta fri noen få fredager og blitt med kona på hytta. Jeg kan telle på to hender antallet ganger det har skjedd siden hytta sto ferdig i 1990. Det blir en livsstil, dette her. Men det er klart at jeg hadde aldri greid å få det til hvis det ikke var for kona mi, som har tatt seg av alt hjemme gjennom alle disse årene, sier han.
Emigrerte til USA
Det var egentlig en tilfeldighet at det ble entreprenørbransjen på Ivar Tanum. For det var til USA han ville som ung.
– Jeg var aldri noe særlig skoleinteressert. Jeg gikk på framhaldsskolen en ukes tid og realskolen et halvt år, før jeg i stedet tok Wrede-Holms språkskole i Oslo. Jeg hadde nemlig lyst til å lære engelsk, for jeg ville til Amerika. En fetter av min mormor hadde emigrert dit mange år tidligere og spurte om jeg ville være med bort. Og det ville jeg. I 1964 tok vi så Amerikabåten over – Bergensfjord – og det var stor stas, med hornmusikk og greier. Da vi kom til New York, tok vi tog til Chicago og videre til Montana, der han bodde, forteller han.
Stoppa av politiet
Fetteren drev blant annet som landsbruksentreprenør, og Ivar fikk kjøre skurtresker og lastebil. Etter bare 14 dager i USA fikk han imidlertid et ublidt møte med lovens lange arm.
– Jeg var ute og kjørte en pickup, da jeg ble stoppa av Montana Highway Patrol, fordi et lys ikke virka. Politimannen spurte om jeg hadde førerkort, men det hadde jeg jo ikke – jeg var bare 15 år. Likevel fikk jeg lov å kjøre hjem, og det endte med at jeg fikk en bot på 15 dollar og 50 cent, forteller Ivar, som gjorde lurt i å ta førerkortet ikke lenge etterpå.
– Oppkjøringen gikk ut på å kjøre rundt kvartalet. Jeg fikk ikke selve førerkortet der og da, men jeg kunne bare kjøre mens jeg venta på å få det tilsendt. Noen dager senere fikk jeg faktisk førerkortet i posten, ler han.
Hele Amerika-eventyret endte imidlertid ganske brått et par år senere, da Ivar fra Buskerud ble innkalt til Vietnamkrigen.
– De begynte nemlig å sende immigranter ut i krigen også. Hvis jeg ikke hadde blitt innkalt så hadde jeg nok blitt værende der borte. I stedet reiste jeg hjem til Norge og Lier igjen.
Vil ikke bli større
Da han kom hjem til Norge var byggingen av jernbanetunnelen gjennom Lieråsen godt i gang. Med sine 10,7 km er den Norges nest lengste jernbanetunnel, etter Romeriksporten.
– Fram til jeg dro i militæret fikk jeg kjøre en del for han som hadde utkjøring av stein i forbindelse med den tunnelen. Da jeg jeg var ferdig med militæret – i 1970 – bestemte jeg meg for å starte for meg selv. Jeg kjøpte da min første traktorgraver – en Hymas 42 med sidegraver, forteller Ivar.
– Siden ble det både to og tre traktorgravere, en Brøyt og en Åkerman hjulgraver. Selskapet vokste sakte, men sikkert. Da vi var 25 år, hadde vi 12 ansatte. Nå er vi 50 år og har omtrent dobbelt så mange ansatte.
– Vi har egentlig aldri hatt noe ønske om ekspansjon. Den gradvise veksten har bare vært en naturlig utvikling, sier sønnen og daglig leder Ivar-Andreas Tanum.
– Vi har heller ingen intensjon om å bli noe særlig større, men håper vi kan fortsette som vi har gjort. Vår suksess er at vi er gode på drittjobber – det har vi alltid vært. Enten det dreier seg om vannlekkasjer, kloakkskader, drenering rundt grunnmurer, fjerning av oljetanker, opprydning av forurenset grunn, radonsanering eller brøyting, sier han.
– Vi har til og med gravd etter lik for Kripos en gang. Men uten å finne noe, skyter Ivar inn.
«Vi har aldri, i løpet av disse 50 årene, permittert ett eneste menneske. Vi har en stabil arbeidsstokk, hvor folk er trygge på arbeidsplassen sin.»
Aldri permittert
Helt fra den spede begynnelsen for 50 år siden har en stor andel av jobbene Ivar Tanum AS har tatt på seg handlet om vann.
– Det har alltid vært mye vannlekkasjer og dreneringsjobber. I tillegg har det vær mye rørlegging i området her. Lier er blant de frodigste områdene i hele landet, på grunn av Lierelva som snor seg nedover lia. Vi har vel lagt rundt 35000 meter rør under bakken, som forsyner alle jordene rundt omkring her med vann. Dette foregikk hovedsakelig på 80-tallet, men senere har det vært en del forlengelser og omlegginger, forteller Ivar.
– Før jobba vi mye på hovedledningsnettet, men nå legger vi nesten ikke hovedledninger lenger; det er stort sett bare stikkledninger inne i private hager, sier Ivar-Andreas.
– Vi jobber forresten kun her i nærområdet. Du kan sette en passernål ved kontoret her i Gilhus og lage en sirkel på fire-fem mil ut; det er markedsområdet vårt. Vi har alltid hatt nok jobber i dette området.
– Og vi har aldri, i løpet av disse 50 årene, permittert ett eneste menneske. Vi har en stabil arbeidsstokk, hvor folk er trygge på arbeidsplassen sin. I anledning 50-årsjuibleet har vi forresten kjøpt et hus Spania, som alle ansatte i firmaet kan bruke. Det har de jammen fortjent, sier Ivar.
Utfylling i fjorden
De siste årene har bedriften vært sterkt involvert i et av Norges største byutviklingsprosjekter. Det planlegges både skole, sykehus, boliger for 20 000 mennesker og tilsvarende mange arbeidsplasser i den nye Fjordbyen i Gilhusbukta. Kontorbygningen til Ivar Tanum ligger tilfeldigvis midt i dette området, og bedriften eier betydelige arealer der. For å få plass til alt som skal bygges må Gilhusbukta i tillegg fylles ut. Og der kommer Ivar Tanum AS inn i bildet.
– Det skal fylles ut totalt 6 millioner tonn steinmasser her for å lage mellom 160 000 og 170 000 kvadratmeter nytt land. Hittil har vi deponert ca. 3,2 millioner tonn stein i bukta, så vi er omtrent halvveis. Tidligere har vi også deponert 3 millioner tonn i Drammensfjorden for Drammen Havn, så dette begynner vi å bli drevne på, sier Ivar-Andreas Tanum, som hele tiden har vært bedriftens primus motor og hovedansvarlig for Gilhusbukta-prosjektet.
– Mesteparten av steinmassene kommer fra Langøya i Holmestrand. På det meste fikk vi inn 16 000 tonn masser om dagen, mens vi nå er nede i 10 000 tonn hver dag – seks dager i uka, forteller han.
Vertikaldrenering
For å minimere setningsproblematikken som oppstår når man fyller steinmasser på leirgrunn i fjorden, benytter Ivar Tanum AS seg av en metode som kalles vertikaldrenering.
– Vi henta inn priser fra hele verden, og det var til slutt det svensk-hollandske firmaet BAT Cofra som fikk jobben. Vertikaldrensmaskinen var en ombygd Cat 390, med en 60 meter høy mast påmontert. Vi plasserte den på en lekter, som vi styrte med fjernkontroll. Maskinen fungerte omtrent som en synål, og den presset ned 22 500 drensslisser – 672 000 meter til sammen – 3o meter under havbunnen. Den samme maskinen ble brukt under utbyggingen av Changi-flyplassen i Singapore, og nå er den i Mexico, forteller Ivar-Andreas.
– Vanligvis ville det tatt flere tiår før steinmassene hadde «satt seg» helt. Men ved hjelp av disse drensslissene, vil trykket fra massene gjøre at vannet i leira bli presset opp gjennom dem. Det fremskynder setningsutviklingen enormt og man kan dermed bygge oppå grunnen etter bare tre år, forklarer han.
Positiv utvikling
– Det har vel skjedd mye i bransjen på disse 50 årene. Hva har forandret seg mest?
– Det har jo vært en enorm utvikling på utstyr og maskiner, siden min første traktorgraver med en enkel skuffe. Og når vi skulle grave på vinterstid de første åra, sto vi med telebrekke og kompressor. I dag har vi jo tinematter og hydrauliske pigghammere, sier Ivar.
– Det har naturligvis blitt en stadig større papirmølle og krav til dokumentasjon. Ikke minst har det blitt mye større fokus på HMS. Mye av utviklingen har blitt til det bedre, og det er jo litt synd det ikke var mer fokus på HMS tidligere, for da hadde jeg nok sluppet å bruke disse i dag, sier Ivar og peker på de små høreapparatene i ørene sine.
– Utviklingen er i hovedsak positiv, selv om det kan være kostnadsdrivende. Det er også bra med skjerpede miljøkrav, men man går kanskje litt fort fram når det gjelder elektriske maskiner. Når man ser en ombygd gravemaskin med strømkabel, og så står dieselaggregatet borti gata, så blir det litt meningsløst, sier Ivar-Andreas.
– Det vil nok komme stadig flere elektriske maskiner, og sannsynligvis også brenselcellemaskiner, men jeg tror det er en fordel å skynde seg langsomt, slik at det hele blir bærekraftig, avslutter han.