Knut Andreas Støle (32) er helt døv, men det stopper ham ikke fra å kjøre lastebil og anleggsmaskiner. Til sommeren tar han sitt andre fagbrev.
– Knut Andreas har vært her snart 11 år nå. Han er utrolig dyktig i jobben sin, og det har aldri vært noen problemer eller noe tull med ham. For å være ærlig er det sjelden jeg tenker over at han er døv egentlig, for han fungerer jo som alle andre. Det er bare litt mer stille rundt ham, sier Stine Andersen. Hun er personal- og HMS-ansvarlig hos Kongsberg-bedriften Buskerud Graving og Transport (BGT AS), hvor Knut Andreas Støle jobber som maskinfører og lastebilsjåfør. Det var Stines far Odd Egil Andersen som startet bedriften i 1995, og det var han som tok Knut Andreas inn i varmen.
«Nei, jeg er ikke døvstum. Jeg er døv! Døvstum er et nedverdigende ord for oss som er døve.»
Annonse
– Ikke døvstum!
Anleggsmaskinen reiser til BGT AS på Kongsberg en fin forsommerdag for å høre Knut Andreas’ historie. Vi møter en blid og imøtekommende lyslugg som mer enn gjerne vil fortelle om sine erfaringer som døv i anleggsbransjen. Intervjusituasjonen er imidlertid litt utenom det vanlige; alt som blir sagt mellom Knut Andreas og undertegnede «oversettes» kontinuerlig av den innleide døvetolken Gry Aamodt.
– Så du er altså døvstum. Hvordan er det å….., rekker jeg å begynne før jeg blir avbrutt av hoderisting, gestikulering og fingerakrobatikk, som tolken videreformidler:
– Nei, jeg er ikke døvstum. Jeg er døv! Døvstum er et nedverdigende ord for oss som er døve. Mange tror at døve ikke kan snakke, men det stemmer som oftest ikke, sier han bestemt, men smilende.
– Det er klart; jeg er ikke noe særlig flink til å snakke, for jeg mistet hørselen da jeg var bare tre måneder gammel, som følge av en hjernehinnebetennelse. Men jeg har en stemme, og jeg kan bruke den hvis jeg vil. Det er riktignok ikke så ofte jeg gjør det, kun hvis jeg er sammen med noen jeg kjenner veldig godt.
GODE VENNER: Knut Andreas (t.h.) med kompis og kollega Alexander Ellefsen. (Foto: Runar F. Daler).
Elsker motorvibrasjoner
Knut Andreas forteller videre at han brukte høreapparat en periode under oppveksten, men som helt døv fikk han relativt lite ut av det.
– Det fungerte ikke særlig bra for meg. Det gjorde at jeg kunne høre enkelte lyder, men det ga meg egentlig ingenting. Da jeg var liten sa legene at når jeg blir større kunne jeg kanskje få operert inn såkalt cochlea implantat, som kunne hjulpet meg å høre. Jeg var faktisk inne på Rikshospitalet hvor muligheten for dette ble utredet, men det endte med at jeg valgte det bort. Det er jo en risiko ved å operere det inn, noen har for eksempel fått lammelser som følge av det. Jeg har innfunnet meg med at jeg er helt døv, og jeg har ikke lyst på apparater og operasjoner. Jeg har full respekt for dem som har cochlea implantat, men det føltes ikke riktig for meg, forteller han.
– Foruten å bruke tegnspråk, kan jeg også lese på munnen. Men det forutsetter selvfølgelig at man snakker tydelig. Selv om jeg er helt døv, så kan jeg likevel høre – eller kjenne – veldig høye lyder, fra maskiner og lignende. Vi som er døve kjenner ofte ting på oss, på kroppen, og vi bruker nok andre sanser i større grad enn hørende. Jeg elsker vibrasjonene fra motoren i både lastebiler og anleggsmaskiner, smiler han.
TEGNSPRÅK: Takket være døvetolken Gry Aamodt, er det ingen sak å intervjue Knut Andreas. (Foto: Runar F. Daler).
Døveskole
Som barn gikk Knut Andreas på døveskole, og mange av vennene var også døve. Bestevennen under oppveksten var imidlertid den jevnaldrende hørende gutten Alexander Ellefsen. Og han skulle etter hvert få avgjørende betydning for Knut Andreas’ jobbsituasjon.
– Først begynte jeg i barnehage på en døveskole i Holmestrand, men da det viste seg at stort sett alle var mye eldre enn meg der, ble jeg flyttet til Skådalen døveskole i Oslo, hvor jeg ble værende til ut tiende klasse, forteller Knut Andreas, som selv bodde i Drammen.
– Jeg kjørte taxi fram og tilbake til skolen, men én dag i uka bodde jeg på internatet. Mange hadde mye lengre reisevei enn meg og bodde der hele uka. I dag er det ikke lenger så vanlig å gå på døveskoler, og mange av dem er lagt ned. Jeg er glad jeg selv gikk på døveskole, sier han.
– I løpet av ukedagene var jeg naturlig nok mest i miljøet med de andre døve på skolen, mens jeg i helgene stort sett var sammen med hørende, som Alexander. Vi har kjent hverandre siden jeg var seks og han sju år gammel og han er en god venn og kollega den dag i dag. Jeg begynte å lære ham tegnspråk tidlig, så vi kommuniserer bra sammen. Det er takket være ham at jeg jobber her i dag.
Holdt utenfor
For drøyt ti år siden var Knut Andreas lastebilmekanikerlærling hos Volvo i Drammen. Selv om noe var bra hos Volvo, så følte han seg utilpass der. Til tider ble han holdt utenfor og behandlet litt dårlig, forteller han åpenhjertig.
– Sjefen jeg hadde først var veldig hyggelig. Han hadde en datter med cerebral parese, og jeg tror det gjorde at han forsto meg ekstra godt. Dessverre gikk han av med pensjon og ble erstattet av en som ikke var like forståelsesfull. Han hilste ikke når jeg kom på jobb, prøvde ikke å forklare meg ting, men var god på å kritisere. Jeg var jo lærling og kunne ikke så mye, så det var ikke noe ålreit, sier Knut Andreas.
– Flere av de andre gutta jeg jobbet sammen med ville heller ikke snakke med meg. Jeg sa alltid hei når jeg kom på jobb, men ble som oftest møtt av bare sure fjes. Det var kanskje ikke direkte mobbing, men jeg var ikke komfortabel der. Jeg fikk heller ikke fri for å ta de kursene jeg trengte. De andre fikk lov, mens jeg måtte være på verkstedet og jobbe. Det førte til at jeg brukte et par-tre måneder lengre enn de andre på å få fagbrevet. Jeg følte at de så litt ned på meg. Når jeg tenker tilbake i dag, skulle jeg ønske jeg hadde kjempa litt mer den gangen. Da jeg endelig fikk fagbrevet, slutta jeg på dagen.
I GODT SELSKAP: Knut Andreas flankert av personal- og HMS-ansvarlig Stine Andersen (t.v.) og daglig leder Marianne Andersen i BGT AS. (Foto: Runar F. Daler).
Gjensidig respekt
Det var da den gode kameraten Alexander kom til unnsetning.
– Det var litt artig. Jeg hadde akkurat slutta hos Volvo og fortalte Alexander, som jobbet hos BGT, at jeg ikke hadde jobb. Så, mindre enn to uker senere, ringte han meg og spurte: «Kan du starte i morgen?» Jeg hadde ikke engang søkt, hadde ikke lagd CV, ingenting! Så jeg sa selvfølgelig ja, smiler Knut Andreas, som ble tatt veldig godt imot hos BGT.
– Jeg kjente jo Alexander, som kan tegnspråk, så jeg følte meg trygg. Og jeg ble raskt kjent med folka her. Han som var sjef her tidligere, Odd Egil, var en veldig god og snill mann. Han hadde et varmt hjerte. Han var alltid positiv og var aldri redd for å la meg prøve ting. Han døde dessverre av kreft for snart tre år siden, men jeg trives fremdeles veldig godt her. De som jobber her respekterer meg, og jeg respekterer dem. Det er fine folk, sier han.
– Godt likt av alle
Kompis og kollega Alexander Ellefsen forteller at det er lite som må tilrettelegges på jobben selv om Knut Andreas er døv.
– Nei, det er jo ikke mye å tilrettelegge på en gravemaskin eller lastebil. Det er kun enkle småting, som f.eks. når han rygger lastebilen tilbake for at den skal lesses på. Da blinker gravemaskinføreren med lysene i stedet for å tute, som er vanlig. Likeledes, når bilen er full, så dunker maskinføreren gjerne med skuffa inni kassa i stedet for å tute, forklarer Alexander.
– Knut Andreas fungerer veldig bra på jobb, på alle måter. Han er rett og slett meget dyktig i alt han gjør. I tillegg er han så blid, utadvendt og behjelpelig at han er svært godt likt av alle, skryter Alexander.
«Jeg vet at mange bedrifter kvier seg for å ansette døve. Men det at jeg fungerer i jobb her viser jo at det går helt fint.»
Diskriminering?
Det er imidlertid ikke alle som er like tolerante og imøtekommende overfor en hørselshemmet lastebilsjåfør eller maskinfører.
– I Drammen kommune har de et krav om at man skal ringe inn og si ifra når man setter i gang grøftearbeidet, og tilsvarende når arbeidet er ferdig og det skal kontrolleres før man skal fylle igjen grøfta. Vi har fått klar beskjed om at det må ringes; SMS godtas ikke. Og det blir jo et stort problem for Knut Andreas, sier Alexander.
– I praksis betyr dette at han ikke kan jobbe for Drammen kommune, med mindre han har med en hørende mann i grøfta. Det gikk et par kuler varmt mellom kommunen og gamlesjefen om dette, men han døde som sagt i 2015 og kampen er vel foreløpig tapt. Vi synes det er regelrett diskriminering, slår han fast.
– Det har vel også vært litt misnøye fra tid til annen fra private kunder at det ikke går an å snakke med Knut Andreas. Noen har også slengt med leppa og vært litt ufine. Jeg har selv fått telefoner fra smågrinete kunder om dette. Da tenner jeg jo litt, særlig fordi han er en god kamerat av meg. Jeg sier til dem at: «Han gjør jo akkurat den samme jobben som andre og er minst like flink. Det er ikke verre enn å skrive ned på ark eller SMS». Da blir de gjerne litt spake og beklager seg, forteller han.
Stive nordmenn
Det er altså ikke så stor forskjell mellom en døv og en hørende maskinfører. Det handler kun om kommunikasjon. I likhet med mange utlendinger opplever Knut Andreas imidlertid at nordmenn kan være litt (for) reserverte i sin kommunikasjon.
– Ja, det er typisk nordmenn; de er gjerne litt «stive» og forsiktige. Det er jo uvant for dem å møte en som er døv, og de vet kanskje ikke hvordan de skal opptre. Her i firmaet jobber det en del polakker, og de er vant til å bruke mye mer kroppsspråk. Det samme gjelder en fra Kosovo som jobber her. Det er enklere å kommunisere med dem, for de gestikulerer mer og er tydeligere i kroppsspråket enn nordmenn, forklarer han.
Inspirasjon
Knut Andreas er opptatt av å vise at det faktisk fungerer helt fint å jobbe selv om man er døv. Han vil gjerne være til inspirasjon for andre i samme situasjon.
– Jeg vet at mange bedrifter kvier seg for å ansette døve. Men det at jeg fungerer i jobb her viser jo at det går helt fint. Det er viktig at bedrifter der ute forstår at både døve og mennesker med andre funksjonshemminger kan klare å jobbe. Det koster dessuten mye for samfunnet at folk ikke er i jobb, sier han.
– Et annet poeng er at mange døve ikke tør å søke på jobber. De tror ikke de har noen mulighet til å få jobben uansett, så da lar de like godt være å søke, noe som er synd. Det er ca. 5000 døve i Norge, og mange er ikke i jobb. I anleggsbransjen er det svært få døve; jeg vet kun om fire-fem stykker. Jeg håper med dette å vise at det ikke er noen hindring å være døv, heller ikke i denne bransjen, smiler han.
Ambisjoner
Neste karriereskritt for Knut Andreas er å ta fagbrev som anleggsmaskinfører nå i juni. Og han røper også at han også har større ambisjoner.
– Drømmen har lenge vært å drive eget firma. Faren min driver en sjåførskole, og jeg ser jo litt opp til ham, så jeg kunne svært gjerne tenkt meg å starte for meg selv som maskinentreprenør etter hvert. Men da blir jeg nok nødt til å ha en hørende ansatt, slik at kommunikasjonen med kunder skal fungere bra og at folk skal føle seg trygge, avslutter han.