Fredag 3. juli leverte styret i Volda Maskin konkursbegjæring til Sunnmøre tingrett.
Volda Maskin hadde 66 ansatte, og virksomheten er innstilt. Selskapet hadde 96,3 millioner kroner i gjeld, mens verdiene i selskapet er beregnet til 60,1 millioner kroner, ifølge A&T.
Anleggsbedriften er konkurs etter 36 år i bransjen.
– De prøvde å få til en løsning med kreditorer, men lyktes ikke med det, sier advokat Jørund Knardahl til E24. Han er oppnevnt som bostyrer.
B&G-konkursen
Ifølge E24 meldte Volda Maskin et krav på rundt 4,5 millioner etter konkursen i entreprenørselskapet Bertelsen & Garpestad tidligere i år. De har ikke fått dekket kravet.
– Det er opplyst i styremøtet at en vesentlig del av problematikken er at de har gått på et stort tap, sier bostyreren.
I tillegg har et sluttoppgjør med Stryn kommune kommet i tillegg, og gjort ytterligere press på likviditeten, opplyser Knardahl til E24.
Facebook-innlegg
Fredag kveld la daglig leder i Volda Maskin, Daniel Huseby, følgende tekst ut på Facebook:
«Den eine konkursen etter den andre. No er også Volda Maskin historie etter 36 år. Eg har stått i kampen i 2,5 år, andre mykje lenger enn meg.
Vi får stadig høyre at norske bedrifter skal vere innovative, berekraftige, digitale, effektive og konkurransedyktige. Samtidig blir dei møtte med høgare prisar, renter, avgifter, meir byråkrati og stadig nye krav. Slik det er no, skulle nesten annleggsledarar og prosjektledarar vore juristar i tillegg, dei skulle egentlig brukt energien sin på å skape noko, ikkje slost for å få betalt for det.
Maktbalansen mellom byggherre og entreprenør kan ofte være veldig skeiv. Om økonomien er svak og du ikkje har råd til å sloss hardt nok imot, hjelper det lite kva som står i NS-standarar, kontrakter eller anna. Offentlege byggherrar er i noken tilfelle ikkje noko bedre, kan være dei verste, men skal ikkje børste alle under samme kam. Det hadde heller ikkje gjort noko om MEF eller nokon andre hadde klart å vinne kampen for å gjere ein del av desse NS-standardane meir balanserte og mindre skeive i favør av byggherren. Eller kansje handlar det om korleis dei blir brukt, eksempelvis kanskje fått redusert bruken av spesiell beskrivelse i postane.
Det blir berre tyngre og tyngre å drive desse prosjekta. Det er dyrt å være fattig.
Grunnarbeid skal ikkje koste noko. I enkelte andre fag eller arbeid er kanskje timeraten for ein person høgare enn du i anleggsbransjen får for timen som inkluderar førar, diesel og ei stor gravemaskin.
I tillegg kjem kraftig auke i drivstoffprisar og kostnader knytt til elektrifisering, som for mange verksemder krev store investeringar utan at lønsemda nødvendigvis følgjer med. Marginane blir mindre, medan forventningane berre blir større.
Snart er det vel berre juristane og konkursadvokatane som har høgsesong.
Men spøken stoppar der.
Bak kvar konkurs ligg det menneske. Tilsette som mistar jobben. Eigarar som har brukt år – ofte tiår – på å byggje opp noko. Familiar som blir ramma. Lokalsamfunn som mistar arbeidsplassar og verdiskaping. Samarbeidspartnarar som blir råka.
Ser det blir nevnt 66 tilsette, som no ikkje lenger har jobb i Volda Maskin. Men det er ikkje lenge sidan vi var mellom 70 og 80.
Dette handlar ikkje berre om éi bedrift. Det handlar om ei utvikling vi har sett altfor mykje av dei siste åra.
Korleis skal Noreg skape fleire arbeidsplassar når stadig fleire av dei som faktisk skaper dei, blir pressa ned for telling?
Det er på tide å spørje om problemet ligg hos bedriftene – eller om rammevilkåra har blitt så tunge at sjølv dei mest solide ikkje lenger klarer å bere dei.
For mange kjennes det nok som om entrepenørbransjen har vore i fritt fall i fleire år no, men vi er ikkje aleine.
Ja for dette er faktisk bere trist…..
PS: Ein betydelig del av det som etter ein konkurs blir oppført som gjeld, var før konkursen leasingavtalar (samme om dei nesten var utkjøpt eller nye).
Daniel Huseby, tidlegare dagleg leiar i Volda Maskin.»
