Odelsjenta fra Sørlandet jobber på Sveriges største veiprosjekt

Jenny (21) har elsket traktor helt siden hun var liten. Nå er hun fast traktorfører for AF Gruppen på Sveriges største infrastrukturprosjekt, like utenfor Stockholm sentrum.

– Det var litt tilfeldig, for jeg er jo egentlig vei- og anleggsarbeider. Men de manglet folk til å kjøre traktor, så da jeg ble spurt, var jeg ikke vanskelig å overtale, smiler Jenny Moland da vi møter henne nede i tunneldypet et par mil vest for den svenske hovedstaden (se faktaboks nederst i saken). Her har hun jobbet i snart to år, det første halvåret som lærling.

– Vi jobber 12-16-skift her, altså 12 dager på og 16 dager av, og jeg hadde vel bare vært her en halv periode – fem-seks dager – før jeg gikk over til å kjøre traktor. Og det passer meg veldig bra. Jeg har både dumperhenger til stein og annen massetransport, og maskintralle til maskinflytting og frakting av rør, materialer, dieseltank og diverse utstyr. Når jeg har noe ledig tid, hopper jeg ned i grøfta og hjelper til, om det så er komprimering og tilbakefylling eller andre ting. Det er gøy å gjøre mye forskjellig

Jenny vokste opp på en gård i Lindesnes kommune, og hun fattet tidlig interesse for gårdsdriften, spesielt traktorkjøring. (Privat foto).

Drømte om å kjøre traktor

Jenny vokste opp som den eldste i en søskenflokk på fire, på en gård på Bjelland i Lindesnes kommune. Hun er med andre ord odelsjente, og hun fattet tidlig interesse for gårdsdriften, spesielt traktorkjøring.

– Da mamma gikk tilbake i jobb etter fødselspermisjon med meg, monterte pappa like godt barnesetet i traktoren så jeg kunne være med på slåtten om sommeren. Jeg har nemlig alltid likt meg veldig godt i traktoren, og har nærmest vokst opp i den, sier hun.

– Som odelsjente kan jeg jo overta driften av gården. Jeg har ikke bestemt meg helt ennå, men det funker i hvert fall ikke å kombinere storfedrift og melkeproduksjon med reisejobb, som jeg har nå. Og jeg trives veldig godt med dette.

– Denne traktoren ble kjøpt inn til et prosjekt i Arendal, men ble sendt videre til det prosjektet jeg var på som lærling, nye E39 mellom Kristiansand og Mandal. Jeg husker jeg sto og sikla litt på den og skulle ønske jeg kunne kjøre den, smiler hun.

I dag er hun fast traktorfører for AF Gruppen på Sveriges største infrastrukturprosjekt, og har det som plommen i egget.(Foto: Runar F. Daler)

Ville ha reisejobb

Veien til anleggsbransjen var ikke helt åpenbar for Jenny.

– Jeg gikk Vg1 Bygg og anlegg på Byremo videregående, og jeg trodde lenge jeg ville bli snekker. Men etter å ha vært på utplassering, skjønte jeg at jeg ikke ville stå med hammeren og bygge hus og hytter hele livet, forteller hun.

– Dermed gikk jeg over til Vg2 Anleggsteknikk på Byremo. Vi var det andre kullet på den linja ved skolen, og vi var kun to jenter av 30 elever. Det var forresten over 80 søkere på de 30 plassene, og karaktersnittet for å komme inn ble såpass høyt at jeg måtte skjerpe meg på Vg1 for å klare det.

Brakke- og arbeidslivet her på prosjektet er som en stor familie, sier Jenny. (Foto: Runar F. Daler)

– Anleggsteknikk består jo også av mange ulike fag. Jeg falt ned på vei- og anleggsfaget fordi det er så variert, med rørlegging, komprimering og planlegging, og man styrer jo maskinførerne, i tillegg til å kjøre litt maskin selv. Jeg var på utplassering hos Risa i Stavanger, men de kunne ikke tilby reisejobb, så jeg søkte heller på læreplass hos AF Gruppen, som jeg hadde fått et godt inntrykk av på en karrieredag på skolen.

«På mitt skift er det én annen dame, blant 15 personer. Men det tenker jeg egentlig ikke noe særlig over. Jeg har uansett alltid gått bra sammen gutta.»

Som en stor familie

Utenfor Stockholm er Jenny altså med på det som er Sveriges største infrastrukturprosjekt, og det som skal bli en av verdens lengste motorveitunneler. Da hun kom dit, i januar 2023, var det tunneldriving i begge ender. Drivingen er nå ferdig for lengst, og nå er det vann- og frostsikring, veioppbygging, installasjon av ventilasjon og elektrisk infrastruktur og annen innredning som pågår. Jenny har uansett nok å gjøre inntil videre.

– Jeg kjører jo rundt for det meste, og får sett så utrolig mye! Det er forandringer fra dag til dag, og det er gøy å følge med på fremdriften, sier hun.

Til traktoren har Jenny både dumperhenger til stein og annen massetransport, og maskintralle til maskinflytting og frakting av rør, materialer, dieseltank og diverse utstyr. Da Anleggsmaskinen var på besøk, var det maskintrallen som var i bruk. (Foto: Runar F. Daler)

– På mitt skift er det én annen dame, blant 15 personer. Men det tenker jeg egentlig ikke noe særlig over. Jeg har uansett alltid gått bra sammen gutta. Da jeg var yngre kjørte jeg både traktor og lett motorsykkel, og det var naturlig at jeg var ute og kjørte med gutta. Det var ikke noe rart med det. Og verken på skolen eller her på jobben føler jeg at jeg blir behandlet noe annerledes fordi jeg er jente, forteller hun.

– Brakke- og arbeidslivet her på prosjektet er som en stor familie. Jeg føler nesten at jeg jobber med en haug bestefedre, fedre, onkler og fettere. Det er veldig mye kødding og moro. Jeg har det morsomt på jobb!

Jenny jobber 12-16-skift i den svenske hovedstaden. Når hun har fri reiser hun hjem til Sørlandet, hvor hun jobber litt i barnehage og litt på SFO, samt som assistent på en barneskole. (Foto: Runar F. Daler)

Lange dager – mye fri

Jenny jobber 12 dager i strekk, fra halv sju om morgenen til halv åtte om kvelden. Deretter har hun hele 16 dager fri, før hun tar fatt på 12 nye dager på jobb.

– Det er lange dager på jobb, men det fungerer helt fint. Og vi jobber ikke på søndager. I friperiodene drar jeg hjem til Sørlandet. Jeg har alltid likt å være sammen med mennesker, så når jeg er hjemme jobber jeg litt i barnehage og litt på SFO, samt som assistent på en barneskole i nærheten. Jeg liker å ha noe å gjøre, også når jeg har fri. I sommer kjøpte jeg dessuten nabohuset til foreldrene mine, og der er det en del oppussing som står for tur. Så det er nok å drive med, ler hun.

– Jeg vet ikke ennå hvor lenge jeg blir værende her på prosjektet, men det blir i hvert fall til over nyttår og frem mot påske. Deretter håper jeg å bli sendt til nye E6 mellom Lillehammer og Øyer, avslutter Jenny Moland.

Humøret var på topp da Jenny møtte på HMS-ingeniør Marianne Palmesen nede i tunneldypet.(Foto: Runar F. Daler)