Fylkeskommunen lot ham ikke gå Vg2 Anleggsteknikk fordi han er døv, men Joar Jordalen (23) nektet å gi opp drømmen. Han «lurte systemet» og søkte på vanlige vilkår, og kom dermed inn på skolen likevel. Tre år senere ble han kåret til årets lærling av opplæringskontoret OKAB.
Joar Jordalen har alltid hatt et brennende ønske om å bli anleggsmaskinfører, men at han er døv har stukket store kjepper i hjulene for karriereplanene. Han nektet imidlertid å akseptere at han ikke skulle få lov til å utdanne seg til det han ville, og han nådde til slutt målet – mot alle odds.
– Det har vært en lang vei å gå for Joar, og han har virkelig stått på og kjempet for å komme dit han er i dag. Da han sto på scenen og mottok prisen for årets lærling… altså, det var et helt utrolig rørende og stolt øyeblikk, forteller mamma Line Jordalen til Anleggsmaskinen.
– Det er jo en fantastisk historie, og viser at det meste lar seg gjøre bare man vil nok, sier en like stolt pappa, Roger Jordalen.
Oppdaget først da han var tre år
Lille Joar ble født seks uker for tidlig, og komplikasjoner og streptokokkinfeksjon rett etter fødselen førte til at han ble døv. Det tok imidlertid lang tid før det ble oppdaget.
– Det var ikke rutinemessig hørselstesting av nyfødte den gangen, slik det er i dag. Han ble utredet for cerebral parese, og legene mistenkte en stund at han var autist, men problemet var rett og slett at han var døv, og det ble ikke påvist før han var godt over tre år gammel, forteller mamma Line.
– Han fikk satt inn et såkalt Cochlea-implantat* da han var fem år, noe som egentlig er for sent, men det gjør i hvert fall at han kan høre høye lyder. Uten implantatet hører han absolutt ingen ting, sier hun.
Leser på leppene
Vi møter den unge, standhaftige og særdeles positive maskinføreren på et anleggsprosjekt like utenfor Bergen. Der er han på jobb for maskinentreprenør Sartor & Drange, som utfører grunnarbeidene for en ny idrettshall. Det blir et intervju litt utenom det vanlige, i og med at to tegnspråktolker er hentet inn slik at vi skal forstå hverandre.
– Hvis man snakker sakte og tydelig, kan jeg lese en del på leppene, og hvis man roper høyt, kan jeg høre noe, men ellers er jeg avhengig av tegnspråk eller tolker, forteller Joar via tegnspråktolkene inne på brakkeriggen til HENT, som er hovedentreprenør på prosjektet.
– Men hva med selve jobben? Byr det på problemer eller utfordringer at du ikke hører?
– Det er som oftest mye støy på en anleggsplass, og man sitter jo med døra igjen, så man er stort sett avhengig av å se hverandre og gi tegn uansett. Og når noen tuter, så hører jeg det, sier han.
Alltid drømt om å kjøre maskin – som sin far
Joar er født og oppvokst i Øygarden kommune i Vestland fylke. Faren driver maskinentreprenørselskapet Roger Jordalen Maskin AS, og Joar fattet naturlig nok tidlig interesse for bransjen og faget.
– Jeg har alltid sett opp til faren min, og helt fra jeg var veldig liten har jeg hatt lyst til å kjøre maskin, sånn som han gjør. Gjennom hele oppveksten var jeg mye med ham på jobb, enten på kveldstid eller i helgene. Han viste meg hvordan maskinene fungerte, og jeg fikk også prøve å kjøre litt. Det er tøft med anleggsmaskiner, og jeg har aldri vært i tvil om at det er det jeg har hatt lyst til å drive med, forteller han. Lite ante han den gangen at hørselshemmingen skulle gjøre drømmen vanskelig å oppnå, selv om han naturlig nok hadde visse utfordringer på skolen.
– Jeg gikk på vanlig skole til og med fjerde klasse, og hadde da tolk i klasserommet. Da jeg begynte i femte klasse flyttet jeg over til døveskolen i Bergen, og det gjorde hverdagen mye lettere. Jeg begynte med tegn til tale da jeg var liten, og lærte etter hvert tegnspråk. På døveskolen kunne jeg bruke tegnspråk med både lærere og elever, og språket mitt utviklet seg veldig da, forteller han.
– Som liten hadde jeg enkelte hørende venner, men det var jo ikke alltid så lett å kommunisere med dem. Derfor ble det mye lettere å få venner da jeg begynte på døveskolen. Likevel er min aller beste venn hørende. Vi møttes i første klasse, og han har også lært seg tegnspråk.
Stanset av fylkeskommunen
Det var først da Joar skulle begynne på videregående, at han innså at maskinførerdrømmen hang i en tynn tråd.
– Etter ungdomsskolen hadde jeg tenkt å søke på Os videregående skole, for å ta Vg1 Bygg- og anleggsteknikk, men Hordaland fylkeskommune mente jeg ikke kunne gå den linja fordi jeg var døv. I stedet begynte jeg på Vg1 TIP** på Nordahl Grieg videregående, forteller Joar.
– Da han hadde fullført Vg1 TIP, hadde han igjen lyst til å søke seg over til Vg2 Anleggsteknikk på Os videregående, for han ville jo bli som faren sin. Men på ny ble han stoppet av fylkeskommunen, som i stedet overtalte ham til å gå bilmekanikerlinja, Vg2 Kjøretøy, på Slåtthaug videregående, en skole spesielt tilrettelagt for døve elever. Men det var jo ikke den linja han ville gå, forteller mamma Line.
– Det ble også et problem da han skulle ut i praksis, for han skulle jobbe på et verksted, hvor en stor del av jobben var å bestille deler fra Tyskland. Han hørte jo ingenting, og hadde heller ikke hatt tysk, så han fikk beskjed om at det ikke kom til å fungere. Han fullførte året og søkte igjen på Vg2 Anleggsteknikk på Os vgs., men igjen fikk han avslag fra fylkeskommunen, på bakgrunn av at han bare ville komme til å ta opp plassen til noen andre som kunne fullføre.
«Fylkeskommunen trodde jeg ikke ville klare å gjennomføre utdannelsen, men jeg ga litt faen.»
Lurte systemet – holdt døvheten hemmelig
I stedet begynte Joar i praksis i firmaet til faren, og planen var at han skulle være der i fem år. Det ingen visste – ikke engang foreldrene – var at han enda en gang søkte om skoleplass på Os videregående, men denne gangen søkte han ikke på særskilt grunnlag; han holdt i stedet døvheten hemmelig og søkte på generelt grunnlag.
– Drømmen var jo å komme inn på anleggsteknikk på Os, og jeg kom fram til at den eneste måten jeg kunne klare det, var å ikke oppgi at jeg var døv. Så jeg lot som ingenting og søkte på vanlig måte – og plutselig en dag fikk faren min en telefon fra rektoren på skolen om at jeg hadde fått plass! sier Joar og gliser bredt.
– Rektoren ringte meg og sa at «vi kan jo ikke ta ham inn», forteller pappa Roger.
– «Hvorfor ikke», spurte jeg. «Han er jo døv», svarte rektoren. «Hva har det å si? Er dere ikke flinke nok til å undervise på skolen? Når han først har fått plass, så får dere jammen ta ham inn!» sa jeg. Da var jeg skikkelig forbanna og truet også med å gå til mediene. Rektoren var nok ikke vant til å få kjeft på den måten, og det endte med at han fikk beholde plassen, sier Roger Jondalen.
– Og jeg må jo si jeg var både overraska og imponert over at Joar hadde tatt saken i egne hender på den måten.
Endelig blomstret han
Det var litt utfordringer med å få tak i tolk til å begynne med på Os vgs., ettersom han ikke hadde søkt på særskilt grunnlag. Moren fungerte derfor som tolk helt i begynnelsen. Etter hvert kom det en som kunne litt tegnspråk, før det til slutt kom en ordentlig tegnspråktolk. Og da løsna det skikkelig for Joar.
– Det var jo helt fantastisk å komme inn på Os vgs., og da tolken kom, falt alt endelig på plass. Fylkeskommunen trodde jeg ikke ville klare å gjennomføre utdannelsen, men jeg ga litt faen. Det var tøft til tider, men jeg hadde en veldig god og hjelpsom lærer, og jeg kom inn i et bra miljø. Jeg lærte veldig mye interessant – det meste sitter for livet. Jeg fikk til og med gode karakterer, sier Joar fornøyd.
Stortrives hos Sartor & Drange
Etter endt vg2, fikk han læreplass hos Sartor & Drange AS.
– Jeg tenkte først at jeg kunne ta læretida hos faren min, men han mente det ville være bedre utviklingsmuligheter og mye mer varierte oppgaver hos Sartor & Drange. Og det har jeg ikke angret på. Jeg har lært masse her, og blitt en god maskinfører, forteller han.
– Jeg ble tatt veldig godt imot i bedriften. Ikke minst fikk jeg raskt et veldig godt forhold til maskinfører Marlon Nese, som var den første jeg ble kjent med her. Noen av de ansatte var nok litt usikre på å ta kontakt med meg, siden jeg er døv. De kan jo ikke tegnspråk, så det er litt utfordrende. Men jeg prøver å prate med folk likevel, med kroppsspråk, tegn, SMS og leppelesing, og det går ganske greit etter hvert. I tillegg er noen litt mer tålmodige enn andre. Som for eksempel Marlon. Han har betydd mye, og vi har det utrolig morsomt sammen på jobb. Jeg stortrives her, stråler Joar.
Alltid mye tull og moro
Det er tydelig at Marlon Nese også er begeistret for Joar.
– Joar er en fantastisk fyr, med en ekstremt god arbeidsmoral. Han har dessuten en utstråling og et humør som er helt utrolig. Han kvier seg aldri for å ta i et tak, han er aldri borte fra jobb og det er aldri nei i hans munn. Joar er rett og slett unik, og alle i bedriften har blitt veldig glad i ham, sier Marlon Nese, som har vært i Sartor & Drange i ti år.
– Jeg kan ikke tegnspråk, men vi kommuniserer veldig bra likevel. Jeg forstår hva han sier, og han forstår meg. Det er alltid mye tull og moro mellom oss, og vi har det egentlig helt perfekt på jobb! Joar har forresten kjørt dumper når jeg har vært i graveren mange ganger, og selv om han er døv, så er han vel den eneste som hører fløyta hver eneste gang! Det er fordi han alltid følger med. Det handler om fokus. De som mente at Joar ikke kunne bli maskinfører, burde være flaue, slår han fast.
«Da han sto på scenen og mottok prisen for årets lærling… altså, det var et helt utrolig rørende og stolt øyeblikk.»
Line Jordalen, mamma
Kåret til årets lærling
Maskinfører Marlon har unektelig et godt poeng. For allerede før Joar var ferdig fagarbeider, markerte han seg kraftig. I 2022 ble han nemlig kåret til årets lærling av opplæringskontoret for anleggs og bergfagene (OKAB) avdeling Hordaland og Nord-Rogaland.
– Joar har vist et meget godt initiativ gjennom hele læretiden, både når det gjelder å forstå og gjennomføre oppgaver. Ved alle kurs og prøver har det vært tolker med ham – det har han krav på – og det har gått veldig bra, sier daglig leder i OKAB Hordaland og Nord-Rogaland, Geir Boge.
– Han har fungert mer eller mindre akkurat som alle andre lærlinger, og det har heller ikke vært noen utfordringer i sosiale sammenhenger når vi i OKAB har vært involvert, i hvert fall. Joar er en glimrende ambassadør for faget og bransjen. Han stiller på jobb, har alltid godt humør, er genuint interessert i faget og folk trives med ham!
– Fra OKABs ståsted har Joars evne og vilje til å lære, sette seg inn i arbeidsoppgaver og det å være en del av et team, vært «kneppet over» de fleste andre lærlinger. Det var derfor ble han kåret til årets læring blant ca. 250 stykker. Det er viktig å presisere han på ingen måte fikk den anerkjennelsen fordi han er døv, men fordi han har vist en enorm innsats og vilje, og stått fram spesielt. Han var en fullverdig vinner av prisen, og Sartor & Drange er heldige som har han «i stallen», avslutter Geir Boge.
*Cochlea-implantat: Et elektronisk apparat som opereres inn bak øret. Ved hjelp av elektrisk stimulering av hørselsnerven kan det gi døve og sterkt hørselshemmede mulighet til å oppfatte lyd og tale.
**TIP: Teknologi- og industriell produksjon, som i dag heter Teknologi- og industrifag (TIF).