Han har bidratt til at en hel generasjon anleggsarbeidere i Nord-Norge har fått fagbrev. Nå tar Johnny Lillegård (64) farvel med anleggsbransjen, etter nesten 30 år i MEF og OKAB.
Det er ikke rent få anleggsfolk som kan rette en aldri så liten takk til Johnny Lillegård for at de har sikret seg fagbrev i løpet av de siste 30 årene. Han har nemlig brukt nesten halve livet, og bortimot hele yrkeslivet, på å hjelpe og bistå lærlinger i bransjen. Først som opplæringskonsulent i Opplæringskontoret for anleggs- og bergfagene (OKAB), og deretter som daglig leder i OKAB region Nord.
Har ansettelsesbrevet fra 1994
Johnny Lillegård tok selv fagbrev som anleggsmaskinmekaniker, før han gikk teknisk fagskole i Tromsø, og deretter rett over på ingeniørhøgskolen i Trondheim. Da han var ferdig der, jobbet han et års tid som lærer ved anleggslinja på Fauske videregående skole, før han begynte i MEF i 1994.
– Jeg så stillingsannonsen i MEF, og tenkte det kanskje kunne være noe for meg. Så jeg søkte, ble innkalt på intervju, og fikk deretter tilbud om jobben. Jeg har faktisk ansettelsesbrevet ennå, forteller en smilende Johnny da vi møter ham på Fauske, hvor han har hatt kontorplass alle disse årene.
Blomster på døra
– Jeg kommer til å savne bransjen. Ikke minst det å være ute og besøke bedrifter og lærlinger, sier Johnny.
– Det har vært en veldig lærerik og innholdsrik jobb, hvor jeg har blitt involvert i utrolig mye. Jeg har vært med å utforme læreplaner, både for Reform 94 og Kunnskapsløftet, jeg har holdt utallige kurs og en periode fungerte jeg også som sikkerhetsrådgiver. I tillegg var jeg involvert når bedriftene skulle søke om sentral godkjenning. Samtidig har jeg hele tiden fulgt opp lærlingene, og det er jo det som har vært aller mest givende, forteller han.
– De aller fleste er veldig fine mennesker som har blitt dyktige fagarbeidere. Mange av dem jeg har fulgt opp har gått videre til å bli baser, prosjektledere og til og med bedriftsledere. Jeg har også opplevd å få blomster på døra, som takk for at jeg har fulgt opp og hjulpet lærlinger til fagbrev.
«Jeg har bare positive opplevelser når det gjelder anleggsfolk. Dette er ærlige, direkte folk som kaller en spade for en spade.»
Travelt
Selv om han har jobbet med mye av det samme opp gjennom årene, har likevel både bransjen og arbeidshverdagen endret seg kraftig for Johnny i løpet av nesten 30 år.
– Det har vært en utrolig utvikling gjennom årene. I dag er det omtrent 120 lærlinger i regionen, mens da jeg begynte var det bare ni stykker. Jeg var jo alene i mange år, først bare i Nordland, men etter hvert begynte jeg å følge opp lærlinger også i Troms. Selv om det kom inn en regionsjef for MEF, var Troms og Nordland to ulike opplæringskontorer lenge. I 2009 ble de endelig slått sammen, og først da kom det en ansatt til som skulle følge opp lærlinger, riktignok bare i 50 prosent stilling, forteller han.
– Det var rimelig travelt da jeg var alene, og jeg var nesten aldri hjemme. Nå er det bedre, men selv med tre opplæringskonsulenter er det i grenseland, for det er jo så mange lærlinger, og ikke minst store avstander.
– Det er en tid for alt, sier Johnny Lillegård. Nå blir det en annen hverdag fremover. Og selv om han vil savne bransjen, er det ingen tvil om at humøret er på topp. (Foto: Runar F. Daler)
For høye karakterkrav
– Jeg registrerer også at bedriftene er mer «våkne» nå. Juniorene har etter hvert overtatt etter seniorene, som ofte ikke hadde den samme innstillingen til lærekontrakter. Det krever også mer av oss i OKAB. Videre har det selvfølgelig vært store endringer på maskiner og utstyr. Det ser vi blant annet på stikningskurs. Nå går det jo i laser og GPS; lærlingene vet knapt hva en kikkert er lenger, fortsetter Johnny.
– Det har også blitt mye vanskeligere å komme inn på anleggsteknikk de senere årene. Bare se på Fauske videregående, som vi alltid har hatt et nært forhold til. Der er det nå så mange søkere at karakterkravene blir for høye. Det fører dessverre til at noen av de beste praktikerne ikke slipper inn, for de er ofte ikke så faglig sterke på skolen. Bedriftene er ikke særlig opptatt av karakterer uansett; de ser mest på fravær og kanskje gymkarakter, sier han.
Ærlig bransje
– Hva skal du gjøre nå da?
– Jeg har jo en kone, Marit, og to godt voksne bonusbarn. Marit er allerede er pensjonist, og hun har egentlig sittet og ventet på at jeg skal følge etter i flere år nå, smiler Johnny.
– Vi har en bobil, som jeg håper vi får tid til å bruke litt mer fremover. I tillegg har vi tre Pomeranian-hunder, som tar litt tid. Og så har vi jo hus og hage og alt det der. Det skal bli deilig å få mer fritid, men jeg kommer som sagt til å savne anleggsbransjen og alle de fine folka der. Jeg har bare positive opplevelser når det gjelder anleggsfolk. Dette er ærlige, direkte folk som kaller en spade for en spade, og man vet hvor man har dem. Man blir alltid tatt godt imot, og treffer man dem utenfor jobb er det alltid hyggelig, sier han.
– Men det er en tid for alt. Nå overlater jeg skoene til Frank Brendeløkken, og jeg er overbevist om at han kommer til å gjøre en aldeles strålende jobb. Det har han jo allerede fått vist en stund. Jeg vil ønske ham og regionen lykke til videre, avslutter Johnny Lillegård.