ADHD – en superkraft?

Espen Høidal har bygget opp Møre Miljøsanering – en av Sunnmøres største rive- og gjenvinningsbedrifter. Men bak vekst, maskiner og millionomsetning skjuler det seg en historie om uro, diagnoser og sammenbrudd. Nå står han fram, for han tror mange andre i bransjen kan kjenne seg igjen.

Vi møter den blide bedriftslederen utenfor Ålesund en strålende flott maidag, og han tar oss med på en fin sightseeingtur rundt omkring i distriktet. Han viser oss blant annet Alnes fyr ytterst mot havet på Godøya, hvor Møre Miljøsanering har utført asbestsanering, og et riveprosjekt firmaet nettopp har fått på Vigra lufthavn. Vi får også bli med hjem på den idylliske familiegården hans i Sykkylven.

Ramlet av lasset på skolen

Espen Høidal (43) er opprinnelig fra Volda, men familien flyttet til Sykkylven da han begynte på skolen. Han har alltid vært full av energi, med et hode fullt av tanker som løper i alle retninger. Som barn fikk han stempel som «urokråke», «maur i rumpa» og «hyper» og han slet med å konsentrere seg på skolen.

– Jeg var aldri noe flink på skolen. Passet liksom ikke inn. På barneskolen var jeg veldig urolig, men vi var bare ni elever i klassen, så det var ikke så mye rom for å være rampete. Dessuten hadde jeg jo respekt for lærerne. Men på ungdomsskolen, da vi var 30 elever i klassen, var det lettere å gjemme seg vekk, og da ramlet jeg fullstendig av lasset. Jeg følte meg helt ubrukelig, forteller han.

– Etter hvert fikk jeg et spesialopplegg, hvor jeg ofte måtte ut av klasserommet og ha undervisning med en egen lærer, uten at det hjalp meg noe særlig. Tvert imot tror jeg det at jeg i så ung alder ble tatt ut av fellesskapet, er grunnen til at jeg den dag i dag er ganske asosial. Jeg føler meg utrolig utilpass og blir stressa i sosiale settinger.

Møtte veggen – to ganger

På jobb, derimot, er Espen både trygg og selvsikker. Det han imidlertid har slitt med, er å begrense seg selv. Jobben har til tider tatt helt overhånd.

– Jeg har jo holdt på som en tulling, egentlig. Bare jobba og jobba og jobba. Man føler seg nesten uovervinnelig og tror man har full kontroll. Men det endte til slutt helt galt. Jeg våkna midt på natta og fikk et skikkelig angstanfall. Jeg så stjerner overalt og begynte å grine. Satte meg i badekaret og trodde jeg skulle drukne. Det var helt krise, forteller han åpenhjertig.

– Men det gikk jo over, så jeg kjørte på igjen som vanlig. Ett års tid senere fikk jeg fullstendig sammenbrudd. Det endte med at jeg lå på sofaen i fosterstilling i to måneder. Bare jeg skulle gå ut for å hente posten, spydde jeg flere ganger. Det var helt forferdelig. Jeg gikk ned mange kilo. Jeg var sykemeldt en periode, men jobba en god del likevel. Man kan jo ikke bare logge av når man har dette ansvaret, sier han.

«Det er jo på mange måter en superkraft! Jeg hadde nok aldri klart alt jeg har gjort, og kommet dit jeg er i dag, uten ADHD.»

– Det var jeg som måtte justeres

Konsentrasjonsvansker og lese- og skrivevansker var begreper Espen måtte forholde seg til fra tidlig skolealder. Men først som 40-åring fikk han diagnosen ADHD. Det kom sent, men forklarte mye.

– For meg var det en lettelse å få diagnosen. Det ga meg mange svar. Jeg har på en måte alltid tenkt at det var de fleste andre det var noe rart eller feil med, men så viste det seg at det var jeg som måtte justeres og tilpasse meg litt, sier han med et smil.

– Jeg har tatt et ADHD-kurs, men du kan tenke deg selv; et klasserom fullt av hyperaktive deltakere! Det ble bare tull og kaos, og jeg lærte ingenting. Så fikk jeg ADHD-medisiner som skulle roe meg ned, men de gjorde det bare verre. Jeg fikk da beskjed av legen om å doble dosen, men det ville jeg ikke. I stedet heiv jeg medisinen i søpla, og forsøker nå heller å ta mer hensyn til at jeg har ADHD. Vissheten om diagnosen er hjelp i seg selv.

ADHD – som en bil med voldsomt stor motor

Espen er ikke i tvil om at ADHD også har gitt ham mye.

– Det er jo på mange måter en superkraft! Jeg hadde nok aldri klart alt jeg har gjort, og kommet dit jeg er i dag, uten ADHD. Samtidig kan det være litt skummelt. Det er som å ha en bil med voldsomt stor motor. Hvis man lærer å beherske den kraften, så er det et fantastisk verktøy. Men hvis man ikke har kontroll, kan det gå til helvete, sier han, uten å legge skjul på at han snakker av erfaring.

– Man vil så mye, og engasjerer seg så lett i mange ting, og da ender det ofte opp med at man tar på seg altfor mye jobb. Vi med ADHD har gjerne også dårlig impulskontroll. Mange har en tendens til å kjøpe alt mulig, og noen får økonomiske problemer. Selv er jeg dessuten svært tidsoptimistisk. Har jeg fem minutter til overs, så begynner jeg gjerne på noe som tar tjue minutter. Det er heller ingen fordel når jeg skal regne anbud, for jeg tror ting vil gå raskere enn det gjør, og så kan jeg lett regne for lavt.

«Bare her i bedriften er det vel fire av fjorten, inkludert meg selv, som har ADHD. Bransjen passer på en måte for oss, som gir gass og sier ja til det meste.»

– Fibromyalgi er bremsen jeg trengte

I tillegg til ADHD har Espen slitt med fibromyalgi i mange år. Han mener det er en sammenheng.

– Jeg tror jeg har fått fibromyalgi fordi jeg har belasta kroppen for mye over tid. Jeg har jo drevet rovdrift på meg selv, sier han.

– Plagene begynte da jeg var rundt 25 år gammel. Det verker i hele kroppen, i alle ledd. Tidligere, da jeg jobbet mye mer fysisk, måtte jeg legge meg klokka sju hver kveld, kombinert med at jeg måtte ta mye smertestillende, for at det skulle fungere. I dag er det litt bedre, for jeg tar jeg meg ikke like mye ut lenger.

– Samtidig er det også noe positivt med fibromyalgien, for den har jo fungert som en brems. Hadde det ikke vært for den, hadde jeg sikkert gitt full gass til jeg stupte, sier Espen og smiler forsiktig.

– Tror det er mange av oss

Grunnen til at Espen ønsker å stå fram med sin historie, er at han er overbevist om at mange andre i bransjen har tilsvarende utfordringer.

– Jeg tror det er ganske mange av oss. Bare her i bedriften er det vel fire av fjorten, inkludert meg selv, som har ADHD. Bransjen passer på en måte for oss, som gir gass og sier ja til det meste, men vi er nok ikke alltid så flinke til å vite hvordan vi skal takle det. Vi må bli flinkere til å regulere oss selv, så vi ikke sliter oss helt ut, sier Espen.

På sightseeing-runden vår kjører vi innom Viking Gjenvinning på Godøya. Selskapet har på relativt få år blitt en betydelig aktør innen innsamling, mottak og hugging av kasserte båter. Daglig leder Geir Istad kjenner seg godt igjen i Espens utfordringer.

– Jeg har ikke blitt utreda, men det hadde vært bortkasta tid. For at jeg har ADHD, er bombesikkert, sier han og ler.

– Jeg er 62 år og jobber sju dager i uka. Aldri verden om jeg hadde klart å holde på sånn uten ADHD. Det er nok mange i bransjen med ulike diagnoser. Men de aller fleste er utrolig arbeidsomme og løsningsorienterte. Det er aldri noe klaging og man får aldri et «nei». Men det er klart; vi tar oss helt ut til tider.

«Det føles så godt å snakke med andre som har tilsvarende utfordringer.»

– MEFs lederprogram traff spikeren på hodet

Det virkelige vendepunktet for Espen, var da han begynte på MEF-skolens lederprogram i fjor høst.

– Jeg har tatt vanvittig mye skoler og kurs opp gjennom årene, men dette traff virkelig spikeren på hodet. Jeg har fått mye mer ro og blitt tryggere på meg selv. Det siste året har vært fryktelig hektisk, og uten det jeg har lært av Marianne Telle, som er ansvarlig for lederprogrammet, hadde det blitt fryktelig vanskelig. Hun er veldig flink til å se oss deltakere og hun er veldig ærlig med tilbakemeldinger og utfordrer oss, sier han.

– Før skulle jeg ha kontroll på alt, og det gikk for så vidt fint da vi var fem ansatte, men nå har vi blitt såpass store at det ikke fungerer lenger. Jeg har blitt flinkere til å delegere og gi andre personer sjansen. Og det er helt greit at andre gjør feil, eller at det tar lengre tid enn om jeg hadde gjort det selv.

Eget bransjeforum for ADHD?

Espen opplever selv at det er stor hjelp å snakke med andre som har ADHD. Nå etterlyser han et forum i bransjen – for eksempel i MEF.

– Det føles så godt å snakke med andre som har tilsvarende utfordringer. Da føler man seg ikke så alene og ensom, og man får fylt opp batteriet litt igjen. En plattform for å kunne lufte ut frustrasjon og erfaringer hadde vært fint. Det er så lite som skal til, og det hjelper så mye, sier Espen.

Han forteller at han etter MEFs lederprogram har tatt grep for å få en bedre hverdag.

– Jeg har blitt strengere med meg selv og bevisst på at jeg ikke skal jobbe døgnet rundt, og heller ikke noe særlig i helgene. Jeg måtte jobbe knallhardt med meg selv for å få det til, sier han.

– Likevel vet jeg ikke om jeg noen gang kommer meg ordentlig ovenpå igjen, etter å ha møtt veggen. Jeg var nok mer sprudlende før. Kanskje har jeg blitt litt mer reservert, fordi kroppen ikke vil havne i en sånn situasjon igjen.

Må lære å leve med det

Det vanskeligste å snakke om kommer til slutt.

– Det går jo utover de nærmeste når man kjører seg selv så hardt som jeg gjorde. Det var nok litt av grunnen til at det endte med samlivsbrudd også. Jeg brukte opp all energi på jobb og var stort sett utslitt på kvelder og helger. Jeg har forferdelig dårlig samvittighet for det. Med ADHD er det kanskje litt lettere å gi opp også. Det er nok et typisk ADHD-symptom ikke å stå løpet ut, men stoppe på 80 prosent, sier han alvorlig.

– I dag er jeg mye mer bevisst på å gi maks av tida mi til barna når jeg har dem. Nå har jeg mye mer energi, og jeg spiller fotball og fisker med barna. Men det har tatt 17 år å komme dit.

Espen er klar på at ADHD ikke er noe man blir kvitt. Man må bare lære seg å leve med det.

– For ikke lenge siden skulle jeg være linjedommer da datteren min spilte fotballkamp. Det gikk greit lenge, helt til jeg plutselig så en ørn oppe i fjellsida. Da mista jeg fullstendig fokus og glemte både ball og linjer, ler han.