Han begynte å kjøre doser allerede i 1960, og har aldri sett seg tilbake. Fremdeles stortrives han i doseren. Men det må være Cat!
Vi møter Oddvar Røyseth i Naustdal i Sunnfjord kommune, 63 år etter hans jomfrutur med doser. Han klatrer opp i Cat’en og tar fatt på nok et 12-timers skift. Det tredje på like mange dager. Den faste doserføreren er syk, så Oddvar måtte steppe inn. Eller, han måtte naturligvis ikke. Det er høyst frivillig. Men han trives fremdeles så godt i doseren at han klarer ikke si nei.
Cat D4
Røyseth kom inn i anleggsbransjen ved en ren tilfeldighet, som 21-åring. Dette var på en tid da The Beatles fremdeles var helt ukjente, og hele ni år før Neil Armstrong gikk på månen. Det var kanskje bare et «small step» for anleggsbransjen, men det viste seg å være et «giant leap» for Røyseth selv da han begynte å kjøre – og etter hvert mestre – doseren.
– Det var en i området her som hadde en doser, og han spurte om jeg ville kjøre for ham. Jeg var generelt interessert i maskiner og anlegg – jeg hadde tross alt vokst opp på et småbruk og var vant til å kjøre traktor. Dessuten var faren min lærer på yrkesskolen i Førde, så det var litt motorer og slikt hjemme, som var spennende. Så jeg takket ja til å kjøre for ham, og syntes raskt at det var veldig artig, forteller Røyseth.
«Jeg kjenner en kar inni dalen her, som har kjørt gravemaskin helt fram til nå, og han er 90 år. Jeg er jo bare 83!»
Senere jobbet han blant annet tre år på anlegg i Pasvikdalen i Sør-Varanger kommune i Finnmark, for entreprenørselskapet Astrup og Aubert. Året etter bestemte han seg for å starte for seg selv. Det var ingen tvil om hva slags maskin han ville begynne med.
– I 1966, da jeg var 25 år, startet jeg bedriften Oddvar Røyseth AS, og jeg kjøpte da min første anleggsmaskin – en doser av typen Cat D4. Det må være Cat, sier han bestemt.
83 ÅR UNG: – Jeg kjenner en kar inni dalen her, som har kjørt gravemaskin helt fram til nå, og han er 90 år. Så jeg synes ikke det er så spesielt med meg. Jeg er jo bare 83, sier Oddvar Røyseth. (Foto: Runar F. Daler)
Ikke vanskelig å overtale
Den unge bedriften tok på seg det meste av tradisjonelt anleggsarbeid, og Oddvar drev blant annet med graving, boring og sprenging – og selvfølgelig doserkjøring. I 1991 overtok Oddvars sønn, Håvard, bedriften, som da skiftet navn til Røyseth Maskin AS. Oddvar selv har stort sett jobbet i bedriften hele tiden etterpå, og han leies altså fremdeles inn ved behov.
– De første årene drev jeg firmaet helt alene, men vi vokste litt etter hvert, og var oppe i syv ansatte da Håvard overtok i 1999. I dag har Røyseth Maskin blitt ganske så store. Det er vel mellom 40 og 50 ansatte der nå, sier Oddvar, som ikke legger skjul på at han stadig synes det er gøy å være involvert innimellom, og da spesielt når det er snakk om doserkjøring.
– Det er jo mest i «nødstilfelle» nå for tida. Da ringer Håvard meg og spør, og jeg er ikke vanskelig å overtale. Men jeg må innrømme at jeg ikke er så glad i lange skift lenger. Før i tiden var det jo vanlig med lange skift, mye mer enn 12 timer også, men etter at jeg passerte 80 kan det bli litt slitsomt, smiler han.
«Det er ikke akkurat Hells Angels, men vi har egne jakker med ryggmerker.»
Godfølelse
– Hva er det som er så gøy med å kjøre doser?
– Det er vel egentlig ikke noe jeg har tenkt så mye over. Jeg har bare alltid likt det – det passer meg bra. Det er jo en godfølelse å sitte der inne i doseren og ha full kontroll. Spesielt når alt «går på skinner» og man får gjort det man har planlagt, og mer til. Vi som kjører doser, er jo i fåtall. Gravemaskin, hjullaster og dumper er mye mer vanlig. Det er for de spesielt interesserte, kan du si. En doser tar litt tid å mestre også; det er liksom ikke bare å sette seg oppi og begynne å kjøre. Det er vel derfor de fremdeles ringer meg, smiler han.
MC-KLUBB: Oddvar er med i den lokale MC-klubben Naustdal MC. Han har både en Harley-Davidson Super Glide (til høyre) og en Zündapp 1939-modell – akkurat like gammel som ham selv. (Privat foto)
MC-Oddvar
– Hvor lenge har du tenkt å holde på med dette?
– Det kommer jo an på helsa, men så lenge jeg holder meg frisk, så fortsetter jeg en stund til. Jeg kjenner en kar inni dalen her, som har kjørt gravemaskin helt fram til nå, og han er 90 år. Så jeg synes ikke det er så spesielt med meg. Jeg er jo bare 83! Jeg kjører motorsykkel ennå også jeg, sier han og ler.
– I ungdommen kjørte jeg mye motorsykkel, både Tempo, Zündapp og NSU. Så hadde jeg en lang pause, helt fram til jeg kjøpte en Harley-Davidson Super Glide, da jeg fylte 60 år. Den kjører jeg rundt omkring med på sommeren, både i Norge og litt i utlandet, forteller han engasjert.
– Kona, Liv Bodil, er ikke interessert i å kjøre motorsykkel, så jeg er med i en lokal MC-klubb og kjører sammen med dem. Det er ikke akkurat Hells Angels, men vi har egne jakker med ryggmerker. Den heter Naustdal MC. Jeg er den absolutt eldste der, sier Oddvar og ler igjen.
39-modell
– Hva er det beste med å kjøre motorsykkel?
– Da er man fri som fuglen, svarer han, uten betenkningstid.
– Å kjøre motorsykkel er nok det jeg liker aller best. Enda bedre enn doser. Jeg har forresten fremdeles den gamle Zündapp’en. Det er en 1939-modell – akkurat like gammel som meg selv. Den går like bra fremdeles, og jeg kjører den av og til også, avslutter han med nok et stort smil.