Fra maskinimport til veldedighet

Owe Beck har importert og solgt anleggsmaskiner i over 40 år. Nå sørger han og kona Inger for at barn og unge i Kambodsja får gå på skole. – Det gir oss utrolig mye glede, sier de i kor.

Han er virkelig en av anleggsbransjens «grand old men», Owe Beck (74). Allerede i 1979 begynte han hos Caterpillar-importør Pay & Brinck, som senere ble til Pon Equipment. Men det er som grunnlegger av familiebedriften Beck Maskin, og flere tiår med salg av Kobelco-maskiner i både Norge og Sverige, han er mest kjent.

Av helsemessige årsaker har han trukket seg noe tilbake de senere årene, samtidig som stadig mer av tiden har gått med til å bedrive veldedighet. Vi møter ham i Beck Maskins splitter nye kontor- og lagerbygning på Langhus i Nordre Follo kommune, sammen med kona Inger (71) og barna Christian (48), Anette (53) og Hanne (41), som alle er med i familiebedriften.

Annonse

DEN GANG DA: Dette merket levner ingen tvil om hvor maskinen (den samme som Owe står foran på hovedbildet) kom fra. I de få årene Owe Beck var leder for Kobenor, solgte de 1470 Kobelco-maskiner. (Foto: Runar F. Daler)

Fikk Kobelco-agenturet

Det var på ingen måte gitt at Owe Beck skulle begynne i anleggsbransjen da han som nyutdannet ingeniør fra Newcastle kom hjem til Norge, full av pågangsmot.

– Min far drev et ingeniørfirma i Kristiansand den gangen, og planen var jo egentlig at jeg skulle overta etter hvert. Men firmaet ble solgt til Norconsult, og jeg jobbet der en liten stund, før jeg i 1979 begynte hos den norske Caterpillar-importøren Pay & Brinck. Der ble jeg ansvarlig for den såkalte «non-Cat division», forteller han.

– Siden jeg hadde studert i England og kunne engelsk, fikk jeg oppdrag om å reise til andre land og undersøke hvorfor Caterpillar mistet markedsandeler, spesielt på hjullastere. Snart kom jeg i kontakt med japanske maskinprodusenter, og spesielt Kobelco, som da var på vei inn på det europeiske markedet. Jeg foreslo for Pay & Brinck å ta inn Kobelco-maskiner, noe de gjerne ville. Caterpillar sa imidlertid nei, for de var nok litt redde for konkurransen fra japanerne.

Annonse

– Det endte derfor med at jeg og fire andre sluttet i Pay & Brinck og fikk agenturet for Kobelco i Norge selv i stedet. Vi etablerte selskapet Kobenor AS, hvor jeg ble daglig leder. En av de første beltegraverne vi solgte, en K903C, 1985-modell, står utenfor her nå, sier han og peker ut av vinduet.

– Tanken er å etablere et lite museum her med gamle maskiner.

FAMILIEBEDRIFT: Fra venstre: Owe og Inger Beck, og barna Anette, Christian og Hanne Beck. Alle er med i familiebedriften. (Foto: Runar F. Daler)

Satsing i Sverige

Kobelco-satsingen viste seg å være et smart trekk, for salget gikk forrykende. Så bra faktisk, at det nesten ble for mye av det gode for unge Beck.

– Vi ble enormt store på kort tid. I 1986 hadde vi en omsetning på hele 220 millioner kroner. Jeg var jo en ung gutt den gangen, og det ble rett og slett for stort for oss. Vi valgte derfor etter hvert å la Rishaug Maskin fra Trondheim ta over hele virksomheten. I de få årene jeg var leder for Kobenor, solgte vi 1470 Kobelco-maskiner. Det var travle tider, smiler Owe Beck, som i stedet valgte å satse på mindre maskiner den gangen.

«For rundt 15 år siden var vi i Kambodsja på ferie, og besøkte øya Koh Rong. Der kom vi over en barneskole som var i så dårlig forfatning at den hadde falt helt sammen».

Han startet firmaet Minimaskiner AS i 1987, og solgte små maskiner – først og fremt fra japanske Hanix – i både Norge og Sverige i en tiårsperiode. Deretter var han teknisk sjef i Boligbedriften i Oslo kommune (som heter Boligbygg i dag) i tre år, før han gikk tilbake til anleggsmaskinsalg. I 1999 ble Beck Maskin AS startet opp i Norge, med sønnen Cristian (48) som daglig leder, datteren Anette (53) som delesjef, kona Inger som økonomisjef og ham selv som styreleder. I 2002 fortsatte også satsingen i Sverige.

– Vi hadde jo drevet i Sverige før, og nå begynte vi der på nytt, med Beck Maskin AB. Igjen gikk det mest i Hanix-maskiner, og salget gikk bra, helt til Hanix noen år senere gikk konkurs, forteller Owe.

SLIPS: Owe Beck har vært med i “gamet” lenge. Her er han på Bauma i München i 2022, med Kobelco-slipset fra begynnelsen av 1980-tallet. (Foto: Runar F. Daler)

Ny vår, men sykdom satte stopper

I januar 2013 gjorde en gammel kjenning inntog hos Beck Maskin. Da fikk bedriften nemlig på ny agenturet på Kobelco, og salgskurvene pekte igjen oppover. I Norge delte de agenturet med Entrack AS (Beck Maskin tok det sentrale østlandsområdet mens Entrack tok resten av landet) mens i Sverige hadde de hele landet. Ting så svært så lyst ut for Owe Beck og familien. Men så ble han rammet av kreft.

– Først fikk jeg én runde med hudkreft, og fire år senere fikk jeg en runde til. Jeg måtte gjennom flere operasjoner og ble satt på medisiner som var så kraftige at jeg ikke engang klarte å gå ordentlig. Senere har jeg også slitt med gjentatte blodforgiftninger og andre ettervirkninger. Det endte med at vi ble nødt til å trekke oss ut av Sverige, så vi solgte selskapet til den finske Kobelco-importøren i 2019. Bygningene i Stockholm og Gøteborg eier vi imidlertid fremdeles, og det finske selskapet leier dem av oss, forklarer Beck, som ikke legger skjul på at det var vemodig å måtte legge ned driften i nabolandet.

– Omsetningen vår i Sverige i 2019 var omtrent det samme som her – rundt 200 millioner kroner – og vi var på god vei til å nærme oss en halv milliard til sammen. Jeg var svært aktiv og jobbet nærmest døgnet rundt fram til da. Så ble det plutselig helt stille. For meg personlig var det et stort nederlag å måtte gi meg på den måten, sier han åpenhjertig.

GLADE SKOLEBARN: Da Owe og Inger Beck kom til øya var barneskolen på øya i så dårlig forfatning at den hadde falt helt sammen. Dermed tok de affære og fikk bygd skolen opp igjen. (Privat foto)

Veldedighet i Kambodsja

Sykdom og nedtrapping til tross; Owe Beck har ikke sittet mye hjemme på sofaen. De senere årene har han og Inger, som for øvrig har vært gift 50 år i år, tilbragt stadig mer tid og penger på veldedighetsprosjekter.

– Jeg er jo litt rastløs av meg, og trives ikke når jeg har for lite å gjøre. Inger og jeg bedriver mye reising, både i Norge og utlandet. For rundt 15 år siden var vi i Kambodsja på ferie, og besøkte øya Koh Rong. Der kom vi over en barneskole som var i så dårlig forfatning at den hadde falt helt sammen. Det var ingen penger og ikke noe system, og elevene hadde ingenting. Vi tenkte da at vi burde jo kunne hjelpe dem. Så vi kontaktet Redd Barna, som drev mye skolebygging i Kambodsja den gangen, og med deres bistand fikk vi rett og slett bygd skolen opp igjen, forteller han.

BYGGING: Her er den nye ungdomsskolen i ferd med å reise seg. Det var enkle byggemetoder, men kostbart siden alle materialer måtte fraktes med båt. (Privat foto)

Hjelper 350 elever

– Vi har prøvd oss på veldedighet tidligere også. De siste ti årene har vi støttet tre foreldreløse søstre i Phnom Penh, og vi har hatt ulike prosjekter på Sri Lanka, El Salvador og Thailand. Men vi har slitt en del med korrupsjon. På skoleprosjektet i Kambodsja har vi endelig fått hjulpet til ordentlig. Vi fikk satt i stand skolen igjen og vi begynte å støtte lærerne med lønninger, forteller Inger Beck.

– Etter hvert ble det også behov for en ungdomsskole, som ikke fantes på øya fra før. Vi søkte myndighetene, og fikk tillatelse til å etablere en helt ny ungdomsskole. Den har vi betalt og fått bygd helt selv, sier Owe Beck.

– Da vi kom til øya var det kun én lærerinne på syv barneskoleklasser, og ingen kunne engelsk. Nå er det 12 lærere der og totalt 350 elever, fordelt på barnehage, barneskole og ungdomsskole, sier Inger fornøyd. Det norske ekteparet støtter fremdeles lærerne økonomisk hver måned.

FERDIG: Og slik ser skolen ut helt ferdig. Endelig fikk øyas ungdomsskoleelever et skoletilbud. (Privat foto)

Brukt tre millioner

I fjor høst reiste Owe og Inger igjen for å besøke skolen. Da vanket det både diplomer og takketaler fra de lokale myndighetene.

– Myndighetene har nå funnet ut at de også skal bygge en videregående skole i samme område. Det blir fantastisk bra, men det tar jo en del tid. Derfor har vi nå fått kjøpt inn datamaskiner og annet utstyr, slik at de kan komme i gang med fjernundervisning mens de venter på den nye skolen, forteller Owe.

– Vi har brukt rundt tre millioner kroner totalt på dette prosjektet. Bare ungdomsskolen kostet rundt halvannen million å bygge. Fortsatt overfører vi midler flere ganger i året, både til lærerlønninger, utstyr og vedlikehold. Det er selvsagt utfordringer med korrupsjon i Kambodsja også, men på dette prosjektet har vi full kontroll på pengene vi sender over. Vi får oversikt og regnskap hver eneste måned, så vi kan se nøyaktig hva pengene har gått til.

Privat foto

Utrolig givende

– Hvorfor gjør dere egentlig dette?

– Det gir oss rett og slett utrolig mye glede, sier Owe og Inger nærmest i kor.

– Vi har veldig god kontakt med de der borte fremdeles, og vi får stadig bilder og meldinger, så vi kan følge med på hvordan det går. Det er utrolig givende å se at vi faktisk klarer å hjelpe dem, sier Inger.

– Det er fint å se at det fungerer! At vi faktisk bidrar til å gi så mange barn i det området utdanning. Det er jo en fantastisk historie! Når vi kommer dit og ser elevene i fine skoleuniformer, og som er så stolte av skolen sin. Det er veldig sterkt, sier Owe.

PÅ PLASS: Her fra et av Owe og Inger Becks besøk ved skolen. De blir naturligvis tatt godt imot. (Privat foto)

Optimist

– Hva er så planene deres videre fremover?

– Når det gjelder veldedighet har vi lyst til å finne noe vi kan støtte her i Europa, for eksempel en fattig landsby i Moldova. Det er også interessant å bidra til noe her i landet. Vi overfører allerede en del midler blant annet til Kirkens bymisjon, sier Owe Beck.

– Med tanke på Beck Maskin, skal vi snart overlate mesteparten av selskapet til våre barn og barnebarn. Ett av barnebarna skal forresten begynne her hos oss etter sommeren. Han blir da tredje generasjon Beck i bedriften. Det er vi stolte av, sier Owe, som insisterer på at han er optimist for framtiden, til tross for usikre tider nå om dagen.

ÆRES DEN SOM ÆRES BØR: Det kommer tydelig fram hvem som står bak det svært oppgraderte skoletilbudet på øya. (Privat foto)

– Ja, jeg er absolutt optimist. Vi sliter litt med leveransetid, men vi har «all time high» ordrereserve nå. Året i år blir kanskje ikke så bra, men så vil det nok komme seg igjen. Generelt er jeg også optimist for det norske samfunnet. Sammenlignet med England, for eksempel, hvor det nå er mye fattigdom og elendighet, og de har en inflasjon på 12 prosent og, så har vi det kjempebra her. Jeg er helt overbevist om at dette landet kommer til å klare seg bra, også i årene som kommer, avslutter han.

FJERNUNDERVISNING: – I påvente av at den nye videregående skolen skal bli ferdig, har «Mr. Owe Beck family of Norway» kjøpt inn datamaskiner og annet utstyr, slik at elevene kan få fjernundervisning. (Privat foto)