Sakte, men sikkert blir det stadig flere kvinner i anleggsbransjen. En egen gruppe på sosiale medier – Anleggskvinner – er i ferd med å vokse seg stor. Primus motor Elise Rasmussen (32) håper det vil føre til økt rekruttering.
I skrivende stund er det ganske nøyaktig to år siden gruppa «Anleggskvinner» så sitt lys. I dag går det knapt en dag uten at en utvalgt dame i gruppa legger ut bilder og videoklipp på Snapchat fra sin arbeidshverdag. Tusenvis av mennesker følger spent med, og kommentarene og tilbakemeldingene hagler.
MOTTO: Dette er slagordet til Anleggskvinner-gruppa.
Vi tok turen til Elverum for å møte Elise Rasmussen, en av grunnleggerne av, og primus motor for, Anleggskvinner. Hun er vanligvis travelt opptatt med å kjøre brøytebil for Svevia, men midt i en periode med lite snø tok hun seg god tid til en prat med Anleggsmaskinen.
Startet Anleggskvinner i 2019
– Hva var bakgrunnen for at Anleggskvinner ble startet?
– Det var en januardag i 2019, og jeg var ute og brøyta på riksvei 3. En venninne av meg, Christel Niskavara, satt på med meg, for hun hadde fri den dagen. Vi begynte å prate om Snapchat, og at det var mange jenter som drev med det. «Tenk om det hadde vært en egen «snap»-gruppe bare for jenter i mannsdominerte yrker», sa vi. Det er jo ganske mange av oss, men vi er spredt rundt i landet og kjenner som oftest ikke til hverandre. Så vi bestemte oss der og da for å lage en slik gruppe, forteller Elise engasjert.
– Vi snakket om navn, og fant fort ut at «Jenter i mannsdominerte yrker» ble litt tungvint. Til slutt falt vi ned på det enkle og greie navnet «Anleggskvinner», og Christel opprettet en gruppe både på Facebook og Snapchat, samt en egen e-postadresse, med én gang, mens vi satt der i bilen.
IKKE PASSENDE? Elise har alltid vært bil- og motorinteressert, men fikk høre at hun burde holde seg til hest. Det var liksom mer passende for en jente. (Foto: Runar F. Daler).
30 000 visninger
Litt senere ble også Instagram innlemmet i satsingen, og siden har dette sakte, men sikkert bredt seg utover det ganske land. Ja, faktisk utenfor landegrensene også.
– Vi har ca. 3700 følgere på Snapchat, og noe færre på Facebook og Instagram. Men det er «Snap» som er hovedkanalen, og enkelte av «storiene» der har hatt over 30 000 visninger. Hittil har rundt 150 jenter delt bilder og videoer fra arbeidshverdagen sin på Snap. Noen har gjort det kun én dag, mens andre har faste dager, f.eks. annenhver uke. Til å begynne med måtte vi lete opp jentene på ulike sosiale medier. Vi sendte meldinger på Messenger til de vi fant som jobbet i mannsdominerte yrker, og spurte om de ville bidra, forteller Elise.
– Det kunne være litt vanskelig å få folk til å «snappe» sånn i starten, men når vi spurte dem direkte så ble de som regel med. Likevel er jo noen mer beskjedne enn andre og ønsker kanskje ikke å stikke seg fram på den måten. Folk er forskjellige, og det respekterer vi selvfølgelig. Det var heller ikke så mange som fulgte gruppa i begynnelsen. Vi følte at vi snappa «for døve ører», og vi lurte en stund på om vi i det hele tatt skulle fortsette. Men det har tatt seg gradvis opp. Nå er folk kjempeaktive, og det er alltid mange som svarer og kommenterer. Vi har til og med fått følgere i Tyskland og Sverige! Vi hadde faktisk ei svensk jente som «snappa» en dag for ikke lenge siden, og det gikk kjempebra, sier Elise fornøyd.
«Vi jenter bør holde litt sammen, støtte hverandre, løfte hverandre fram, snakke med hverandre, ikke om hverandre, være positive, bli sterkere sammen.»
Rundt halvparten er menn
– Hva er kriteriene for å være med Anleggskvinner-gruppa? Og menn kan ikke være med, eller?
– Det eneste kriteriet er at du jobber i et mannsdominert yrke, som anlegg, transport, bygg og industri. Vi har også kvinnelige bønder som er med og snapper, samt en matros og steinhugger i Nidarosdomen, så det er ganske variert. Enkelte har vi måttet si høflig nei til, for eksempel frisører, som jo ikke faller inn under mannsdominerte yrker, sier Elise.
– Når det gjelder menn, er de velkomne til å følge gruppa, men de får ikke lov til å snappe selv. Det er faktisk ganske mange menn som er med; siden folk har brukernavn er det ikke godt å vite nøyaktig, men jeg antar at rundt halvparten av følgerne er menn. De har jo mye å komme med de også, og vi kan helt sikkert lære mye av dem.
STADIG FLERE: Dette er et lite utvalg av jentene som har bidratt i Anleggskvinner-gruppa.
Mye logistikk
– Det må jo kreve mye jobb og tid å administrere dette?
– Det er klart det tar en del tid. Det blir noen skippertak, hvor jeg setter meg ned og sender meldinger til alle som jeg håper kan tenke seg å snappe. Så fører jeg det opp i denne avtaleboka her, som faktisk er sponset av mamma, sier Elise med det stort smil og trekker en liten bok opp fra lomma. Hun har fått med seg Kristina Elisabeth Kristoffersen til å hjelpe seg med å administrere Facebook- og Snapchat-gruppa, mens Betina Fredheim er «Instagram-guru» og styrer den delen. Christel Niskavara, som startet det hele sammen med Elise, ga seg for et års tid siden, men det er mulig hun blir med igjen.
– Vi har en gruppe med faste jenter, som rullerer på å snappe. Så er det stadig noen nye som prøver seg også – heldigvis. Og så hender det at noen som har sagt ja, sender en melding i siste lita om at de ikke tør likevel. I snitt er det en som snapper sånn ca. annenhver dag. Det blir mange meldinger og mye logistikk, sier hun.
– Jeg fått enkelte tilbakemeldinger om at man ikke bør snappe mens man kjører bil. Det var bakgrunnen for at jeg utarbeidet en liste med 12 kjøreregler som jeg sender på e-post til alle som skal snappe. Der står det blant annet at de må følge gjeldende trafikkregler, at de må tenke på HMS og, ikke minst, at de må huske at de representerer en arbeidsgiver. Det de sier og gjør, kan faktisk påvirke jobben, forteller Elise.
BRØYTING: Elise er arbeidsleder og lastebilsjåfør for Svevia. På vinteren går det mest i brøyting. Her kjører hun en Scania 540. (Foto: Runar F. Daler).
Dickpics
– Hva slags kommentarer kommer inn til jentene som snapper?
– De som snapper får generelt mye respons. Hvis jeg stiller spørsmål når jeg snapper, så får jeg alltid masse svar. Da deler jeg det gjerne videre så alle får se, men sensurerer navnet på de som har svart.
– Ellers så kommer det jo inn enkelte uønskede meldinger fra menn der ute av og til. Det var nok verre i starten, men vi har måttet blokkere noen brukere på grunn av dårlig oppførsel. Noen tok for eksempel stadig screenshots av snappene våre, og det likte ikke jentene noe særlig. Noen av jentene har også mottatt «dickpics», og det er ikke noe vi setter pris på, sier Elise.
– Jeg ber jentene si ifra til dem som har sendt det at det er ulovlig. Og så blir de selvfølgelig blokkert – og de får ingen nye sjanser. Når det er sagt, er jo heldigvis de aller fleste snille og greie, og tilbakemeldingene er stort sett bare hyggelige og saklige. Når det kommer meldinger av typen «du er pen» eller «så fin du er», så skriver jeg stort sett «takk» tilbake. Det er jo hyggelig å høre det, selv om det hadde vært enda hyggeligere å høre at jeg var flink i jobben min. Det er jo arbeidshverdagen som er poenget her.
«Jeg maste lenge om å få kjøre motocross, men foreldrene mine sa at jeg fikk holde meg til hest. Det var liksom mer passende for en jente.»
Vil vise at vi også kan
– Når du nå er inne på det; hva er egentlig hensikten, eller målet, med Anleggskvinner?
– Det er hovedsakelig for å skape et nettverk. Å vise at vi faktisk er ganske mange kvinner i disse yrkene – og vi blir stadig flere. Vi vil vise at vi også kan! slår hun fast.
– Noen av oss har nok også litt dårlige erfaringer med å være den eneste jenta på arbeidsplassen. Jeg endte for eksempel alltid opp med å måtte vaske bilene et sted jeg jobba, sikkert fordi jeg var jente. Da ble jeg drittlei av å vaske bil! Et annet sted jeg jobba for en del år siden, ble en eldre mann skikkelig snurt hver gang jeg satte meg inn i trucken. Jenter skulle liksom ikke kjøre truck; vi skulle bare sitte bak kassa.
– Vi jenter bør holde litt sammen, støtte hverandre, løfte hverandre fram, snakke med hverandre, ikke om hverandre, være positive, bli sterkere sammen. Det kan denne gruppa forhåpentligvis bidra til. I tillegg håper jeg at den kan føre til at flere jenter har lyst til å begynne å jobbe anleggsbransjen og de andre mannsdominerte yrkene, sier hun.
– Akkurat nå har vi gjort et poeng å få jenter over på yrkesfag, og vi har en slags kampanje hvor vi fremmer yrkesfag generelt, og minner bl.a. om søknadsfristen 1. mars. Tidligere har vi også hatt egne temauker, med gravemaskin, dumper, billakkering og bondeyrket. Vi har også hatt en egen «mammauke», for å sette fokus på utfordringene man støter på som mamma i disse yrkene. Det krever sitt med henting og levering av både ett og to og tre barn når man jobber turnus og til dels ugunstige arbeidstider, sier Elise, som selv har tre barn og vet godt hva hun snakker om.
VIKTIG BIDRAG: Kanskje kan Anleggskvinner-gruppa bidra til at flere jenter tar sjansen på å begynne i et mannsdominert yrke? Elise Rasmussen håper det. (Foto: Runar F. Daler).
Eneste jenta
Elise er nygift og bor på Rena med sine tre barn. Opprinnelig er hun fra Tana i Finnmark, men det er det ingen som kan høre når hun snakker.
– Vi flytta til Kløfta da jeg var sju år gammel, og senere til Rena, der jeg bor fremdeles. Allerede første dagen på skolen på Jessheim fikk jeg høre fra de andre barna at jeg snakka «rart», så jeg la om dialekta mi tvert, forteller hun.
Det var lenge lite som tydet på at hun skulle ende opp i anleggsbransjen.
– Jeg søkte først på allmennfag på videregående, men endte opp med å ta mekanikerlinja – det som heter TIP i dag. Jeg har alltid hatt bil- og motorinteresse, og jeg maste lenge om å få kjøre motocross, men foreldrene mine sa at jeg fikk holde meg til hest. Det var liksom mer passende for en jente. Men selv om jeg kan ri på én hest, vil jeg også gjerne kjøre noe med mange hester, sier hun og ler.
Til Vg2 søkte hun billakkeringslinja, men kom i stedet inn på andrevalget, transportfag. Etter endt skole har hun jobbet på lager, bensinstasjon, barnehage og som tippbil- og brøytebilsjåfør hos Maskin-Transport, før hun begynte hos Svevia i fjor høst.
– Jeg er arbeidsleder og lastebilsjåfør på Svevias driftskontrakter på riksvei. Jeg kjører brøyting nå på vinteren og ellers går det i inspeksjon, veivokting, sjekking av brøytestikker og plukking av søppel og døde dyr langs veien, for å nevne noe. Det er mer enn nok å gjøre. Vi er 14 stykker her, inkludert seks brøytesjåfører, men jeg er den eneste jenta som jobber ute, forteller hun.
Kanskje kan Anleggskvinner-gruppa bidra til at det etter hvert blir flere?