Vestnorsk Brunnboring AS fyller 70 år, og primus motor Helge Sæterstøl har vært ansatt i bedriften i 50 år.
Brønnborerbransjen har vært gjennom en enorm utvikling siden en pur ung og sikkert litt smånervøs Helge Sæterstøl var med å bore sitt første hull i bakken i januar 1971. Et halvt århundre senere regnes Sæterstøl som en av de store brønnborerpionerene i Norge, og han nyter stor respekt i miljøet. Han har også vært svært delaktig i det mangeårige arbeidet som kulminerte i det nye fagbrevet Brønnborer fastland høsten 2019.
Vi reiste til Høyland i Lindås, en times kjøring nord for Bergen, for å møte brønnborernestoren på hjemmebane.
FORTSETTER: Selv om sønnen Yngve Sæterstøl overtok som daglig leder for noen år siden, er Helge fremdeles svært aktiv i bedriften. – Så lenge jeg kan bidra, og de andre ikke jager meg ut, så har jeg lyst til å være med litt til. Jeg synes det er veldig kjekt å se at bedriften utvikler seg videre, og at vi får nye, dyktige medarbeidere som trives, sier jubilanten. (Foto: Runar F. Daler).
Boret etter vann
Vestnorsk Brunnboring ble grunnlagt i Åsane av fire fremsynte karer høsten 1950. Forretningsideen var enkel; å bore etter vann for gårdsbruk, husholdninger, industri og kommuner. Det hele begynte med en enkel støtboremaskin, som etter nåtidens standard ikke akkurat var av det effektive slaget.
– Hvis man var heldig, kunne man bore mellom én og tre meter i løpet av en lang dag, og da snakker vi 12-timersdager. Det hendte at man ikke kom lenger enn en halv meter ned, dersom fjellet var hardt, forteller en lett humrende Helge Sæterstøl.
– I løpet av et helt år ble det boret rundt 400-500 meter med dette utstyret. På det meste hadde firmaet fem slike borerigger, og det var den eneste typen borerigg i bedriften fram til 1968. Disse maskinene kunne man ikke bore på skrå med; det gikk loddrett nedover.
LINSTØTMASKIN: Dette er fra ca. 1955, på Kvamskogen. Boreriggoperatør Jens Birkeland håndterer en støtboremaskin, som bedriften hadde fem av på det meste. Hvis man var heldig, kunne man bore mellom én og tre meter i løpet av en 12-timersdag, ifølge Helge Sæterstøl. (Foto: Vestnorsk Brunnboring).
Fascinert av bransjen
Selv kom Sæterstøl inn i bedriften i januar 1971. Han hadde da jobbet fire år med anleggsarbeid hos et par entreprenører i Åsane, hvor han drev med forskaling, støping, jernbinding etc.
– Jeg begynte i Vestnorsk Brunnboring da jeg akkurat hadde fylt 21 år. Jeg hadde ingen utdanning i bransjen, men det var det jo ingen som hadde den gangen. Vi måtte lære fra bunnen av fra dem som hadde vært mange år i faget, forteller han.
MODERNE UTSTYR: Her har bedriften akkurat fått overlevert en ny MC 15 Comacchio-rigg (den blå) i mars 2019. Den grå ble levert i 2016. (Foto: Vestnorsk Brunnboring).
– Det var naturlig for meg å begynne i anleggsbransjen siden jeg er oppvokst på gård, og var vant til maskiner og fysisk arbeid. Jeg kjente en av dem som grunnla firmaet, og jeg hadde en bror som hadde jobba her på slutten av 50-tallet. Når jeg fikk tilbud om jobb her, så var jeg ikke i tvil. Det hørtes veldig spennende ut og jeg var fascinert av brønnborerbransjen. Det var også en fordel å kunne reise rundt og jobbe, i stedet for å bli gående rundt på samme byggeplass måned etter måned, slik jeg var vant til. Jeg var jo ung og hadde lyst til å se flere steder, forklarer han.
«Til å begynne med var det små kompressorer med en luftmengde på rundt åtte kubikk. Det var jo nesten som en peispuster!»
Enorm utvikling
Sæterstøl kom inn i bransjen omtrent da den teknologiske utviklingen skjøt fart.
– Den første revolusjonen innen brønnboring kom med innføringen av luftdrevne boremaskiner i 1968. Til å begynne med var det små kompressorer med en luftmengde på rundt åtte kubikk, og relativt dårlig arbeidstrykk på 7,5 bar. Det var jo nesten som en peispuster! Likevel kunne man nå bore opptil flere titalls meter på en god dag, forteller Sæterstøl.
UNG HELGE: Sommeren 1980 var en 30-år gammel Helge Sæterstøl med å bore 40 stk. Ø165mm kabelhull i fjell, for hengebro mellom Flatøy og Knarvik. – Det var ikke helt de samme HMS-reglene den gangen. Men vi har alltid brukt hjelm og hørselvern, forteller han. (Foto: Vestnorsk Brunnboring).
– På 70-tallet begynte vi med gjennomboringer for rør og kabler, altså horisontal boring. I stedet for å grave og skyte grøfter, gjennomførte vi i 1975 100 meter horisontalboring, hvor vi traff rimelig godt. Vi sikta med øyemål og fikk raskt erfaring med hvor mye boret ville droppe underveis. Etter hvert ble utstyret bedre, med styring. I 1979 fikk vi den første høytrykkskompressoren, med 21 bar. Da ble det en helt annen fart på boringen, og vi kunne bore litt større dimensjoner. Med høytrykkskompressor kunne vi bore 40-50 meter om dagen, og enda mer hvis det var fint fjell.
– I dag kan vi bore rundt 200 meter på én dag. Nå har det blitt sånn at jo fortere det går, jo mer dødtid blir det. For oppdragene tar stadig kortere tid, og da må utstyret flyttes oftere, noe som innebærer opp- og nedrigging, transport osv. Det mest effektive er jo å bore en haug med energibrønner på ett og samme område. På Scandic på Flesland hadde vi et slikt oppdrag, med 50 brønner.
RØRBORING: Boreriggoperatør John Inge Fylkesnes borer under gamle E16 på Nesttun i Bergen i 2015. (Foto: Vestnorsk Brunnboring).
Fundamentering og spunting
Sæterstøl overtok som daglig leder i 1986, og fant snart ut at det ville være fornuftig å få flere bein å stå på. Utover på 90-tallet begynte de derfor med både spunting og fundamentering.
– Mange bygninger i bergensområdet står på dårlig grunn, så vi jobber både med oppføring av nybygg og skadebegrensning på eksisterende bygg. Tidlig på 2000-tallet fikk vi bygd en minirigg, som vi kan kjøre inn i gamle bygg for refundamentering. Vi har nå to rigger som kan komme gjennom 90 cm brede dører og bore inne under vanlig takhøyde. Det har blitt veldig mye slik fundamentering, og begge riggene går hele året, forteller han.
FLØYBANEN: Her er det rørboring for kabler ved et av Bergens mest kjente landemerker i år 2000. (Foto: Vestnorsk Brunnboring).
– Rørspunt driver vi også mye med. På Østlandet er det mest platespunt, men her i området er det andre grunnforhold, med mer stein i massene, så her bruker vi hovedsakelig rørspunt. I dag er nok horisontalboring, fundamentering og spuntvegger det vi driver mest med. Energibrønner er det foreløpig litt mindre av, men det er i vekst.
– Det er faktisk også en god del tradisjonell vannbrønnboring fremdeles. Vi har en borerigg som går fast på det stort sett hele tiden. Det er også mye spesialoppdrag i dag, som f.eks. boring for å kontrollere grunnforhold eller ta vannstandsmålinger, og boring for miljøbrønner i gamle søppelfyllinger.
«De som grunnla bedriften var veldig opptatt av nynorsk. Lite ante de at det skulle være en fordel 70 år senere.»
Geoenergi
Jubilanten ser lyst på fremtiden for brønnborerbransjen.
– Det har blitt lettere å få inn yngre folk til bransjen de siste årene. Tidligere ville ikke ungdommen jobbe med dette, men nå har vi mange her fra begynnelsen av 20-årene og oppover. Noe av grunnen tror jeg er at de ser det er en fremtid i dette. Faget har kanskje også blitt litt mer kjent, fordi informasjon er så lett tilgjengelig nå, takket være Internett. Det har forresten vært veldig praktisk at vi heter Vestnorsk Brunnboring med en «u» etter at dataalderen satte inn. De som grunnla bedriften var veldig opptatt av nynorsk. Lite ante de at det skulle være en fordel 70 år senere, ler Sæterstøl.
– Det er mye snakk om vindkraft for tiden. Tenk om de hadde brukt ressursene på geoenergi i stedet! Ved å benytte geoenergi til oppvarming kunne vi redusert strømforbruket vårt enormt og spart samfunnet for store kostnader. Vi bygde selv nytt hus i 2006, hvor vi installerte geovarme. På de 300 kvadratmeterne bruker vi totalt 15-16000 kwh i året. Hadde vi varmet opp med elektrisitet ville vi brukt dobbelt så mye strøm. Vi burde brukt oljeteknologien til å bore enda dypere brønner. Det er jo uendelige mengder energi der nede. Hvem er det som ikke kan tenke seg en varmekilde som er evigvarende? Det er både enkelt og sikkert. Jeg tror det vil være viktig for bransjen vår fremover.
COMACCHIO: Vestnorsk Brunnboring har kjøpt nesten alle sine rigger fra italienske Comacchio. To ganger har de tatt med alle ansatte på tur til fabrikken i Italia. På bildet, som er fra turen i 2014, er det også representanter fra IRM, Åsane Mek og selvfølgelig Comacchio. – Vi har kjøpt ni rigger derfra, den første i 2004. Det er fantastisk fagarbeid, meget god kvalitet og topp service, sier Helge Sæterstøl om boreriggprodusenten. (Foto: Vestnorsk Brunnboring).
Fagbrev Brønnborer fastland
– Nå som vi endelig har fått fagutdanning, så tror jeg nok det vil bli enda lettere å rekruttere folk til bransjen, fortsetter Sæterstøl.
– Tanken om et eget brønnborer-fagbrev har vi hatt i mange år, og vi begynte vel å jobbe med det for alvor i 2016. Det har vært en del motstand underveis, men jeg tror enkelte av motstanderne ikke har satt seg godt nok inn i faget. Dette er et avansert og variert fag, hvor vi bruker stort, tungt utstyr til mange millioner kroner. Vi driver med alt fra brønn, energi, pumpemontering og gjennomboring til stålkjernepæler, grunnundersøkelser og rørspunt, for å nevne noe, sier han.
– Det har vært noen tunge tak, men det endte godt. I november i fjor var de første kandidatene oppe til teoretisk prøve, og til nå har vel rundt 120 stykker på landsbasis tatt teorien. Koronaen har bremset det opp litt, men mellom 15 og 20 personer har nå fått fagbrevet og 100 flere venter på å avlegge den praktiske eksamen. Her i firmaet var det syv som tok teorien i juni i år, og denne uka er det flere som skal ta den.
«Du kan ha så mye avansert utstyr du vil, men uten dyktige medarbeidere som brenner for jobben, så blir det ingenting ut av det.»
Bonus til alle ansatte
Vestnorsk Brunnboring vet å sette pris på sine ansatte. Nesten hvert eneste år vanker det en julebonus på alle sammen.
– Vi har, og har hatt, fantastisk mange flinke medarbeidere i bedriften. Du kan ha så mye avansert utstyr du vil, men uten dyktige medarbeidere som brenner for jobben, så blir det ingenting ut av det. Vi har etablert en ordning der de ansatte deler 20 prosent av overskuddet i bedriften hvert år. Resultatet er jo ikke like bra hvert eneste år, men bortsett fra et par hundre tusen i minus i 2009, i etterkant av finanskrisen, har vi stort sett gått i pluss. Det meste vi har betalt ut i bonus er 80 000 kroner til hver ansatt. Det var tidlig på 2000-tallet, mens vi var 10-12 personer i bedriften, forteller Sæterstøl, som har sett firmaet vokse sakte, men sikkert gjennom 50 år.
– Da jeg begynte i 1971 var vi tre stykker ansatt her, så det har vært en jevn vekst fram mot de 25 vi har her i dag. Vi holder til mest på Vestlandet, men vi har hatt jobber fra Sirdal i sør til Harstad i nord. Jeg må nesten nevne alle de hyggelige bransjekollegaene vi har. Dette er jo en forholdsvis liten bransje, med kun en håndfull større selskaper. Vi har meget godt samarbeid med flere av de større, etablerte bedriftene i bransjen, som Hallingdal Bergboring, Brødrene Myhre, Båsum Boring og Sør-norsk Boring. Selv om vi er konkurrenter, har det hendt flere ganger at vi har hjulpet hverandre med utstyr hvis det har vært behov. Det er kanskje en litt spesiell bransje sånn sett.
MIMRER: Helge Sæterstøl hentet fram gamle fotoalbum da Anleggsmaskinen var på besøk. Det er mye historie å holde styr på når firmaet er 70 år gammelt og man selv har vært ansatt i 50 år! (Foto: Runar F. Daler).
Utsatt feiring
Når en toneangivende bedrift fyller 70 år, er det på sin plass med en markering. Koronasituasjonen har imidlertid satt en foreløpig stopper for det.
– Vi skulle hatt en markering her i forbindelse med 70-årsjubileet. Fra dag én av koronapandemien har vi forholdt oss til gjeldende regler og restriksjoner. Vi har – bank i bordet – klart oss fint hittil. Skulle vi få smitte i bedriften, så kan det få store konsekvenser. Vi velger derfor å droppe alle festligheter nå. Vi hadde ikke rukket å planlegge så mye før koronaen kom, så det går fint å utsette det. Det er viktigere at bedriften går bra enn at vi tar en fest, sier Sæterstøl, som i dag er styreformann og hovedaksjonær i selskapet. Sønnen Yngve Sæterstøl overtok som daglig leder i 2016. Hvor lenge han selv skal være aktiv i firmaet, har han ikke bestemt seg for ennå.
– Det er jo dumt å slutte, så lenge det er gøy. Jeg kan ikke bare sitte i en stol eller gå på kafé hver dag. Eller, nå for tiden kan man jo ikke gå på kafé engang, sier han og ler.
– Så lenge jeg kan bidra, og de andre ikke jager meg ut, så har jeg lyst til å være med litt til. Jeg synes det er veldig kjekt å se at bedriften utvikler seg videre, og at vi får nye, dyktige medarbeidere som trives. Det har vært en del oppkjøp i bransjen de senere årene, men jeg har ikke hatt ønske om å selge. Jeg håper og tror det er mulig å drive videre som egen aktør i lang tid framover, avslutter han.