Det brygger opp til strid om massehåndtering. Masser skal gjenvinnes – eller betraktes som forurensende næringsavfall. Myndigheter og entreprenører står på hver sin side.
Massehåndtering er en voksende verkebyll mange steder i landet. Det gjelder både tilgjengelig plass til mellomlagring, og myndighetenes krav. Sistnevnte blir stadig strengere, men er ikke alltid tindrende klart forståelige.
Faktaark M1243 fra Miljødirektoratet, for eksempel. Om mellomlagring av rene masser. Dette var tema en av dagene på Arctic Entrepreneur 2020 i januar.
Ordstyrer Sverre Huse Fagerlie i MEF spurte hvor mange i salen som har lest det, og fikk noen få hender i været til svar.
Bidrar til forvirring
– Det er egentlig ment som en forenkling og forklaring av kravene, men bidrar bare til forvirring. MEF har bedt om at faktaarket blir endret til å kun gjelde for mottak over 50 000 kubikkmeter. For masseoppfylling under det bør det være tilstrekkelig med byggesak for raskere behandling, sa han.
Her fikk han delvis medhold fra seniorrådgiver Maria Hedenstad i Miljødirektoratet.
– Etter publisering av faktaarket har vi fått mange reaksjoner. Det kan oppfattes som rigid. Som det står nå må det søkes om hver minste endring. Sist oktober satte vi i gang en revidering av faktaarket. Man trenger ikke søke samtykke til annen disponering dersom massen ikke er forurenset, og disponeringen ser på land og samsvar med Plan- og bygningsloven, sa Hedenstad i et innlegg på Arctic Entrepreneur.
Ikke enkel lagring
Men der ligger ingen fribillett til fri og enkel lagring av masser, om du skulle tro det. Fortsatt er kravet at masser skal gjenvinnes eller leveres til mottak.
Ferdig snakka.
I de tilfellene det ikke går kan man søke forurensingsmyndigheten om tillatelse til «annen disponering». I dag er Miljødirektoratet den myndigheten.
– I både gjenvinning og annen disponering skal tiltakshaver alltid vurdere om masser vil medfører forurensing. Også rene masser kan forurense. For eksempel i et sårbart miljø, minnet Hedenstad om.
Uegnet til gjenbruk
Daglig leder Jonas Myhr i entreprenørselskapet Jernbetong AS i Melhus snakket på vegne av formodentlig de fleste norske entreprenører i innlegget etter Hedenstad. Han satte søkelys på det han kaller et problematisk regelverk.
Spesielt i Trøndelag, med mye myr og leirgrunn.
– Det er dårlig for gjenbruk. Kun rundt 15 prosent av overskuddsmassene i Trøndelag er brukbart til gjenbruk, sa Myhr.
Han og kolleger i Trøndelag vil gjerne omdisponere masser innad i prosjekter. Men det blir krasj med framdrift når det blir mindre plass til mellomlagring. Spesielt i og nær byene. Det blir ikke enklere når byggherrer ikke bestiller gjenbruksmasse.
Håndboka gjør det umulig
– Håndboka til Statens vegvesen gjør det umulig. Det kan nemlig ikke dokumenteres hvor masse kommer fra, sa han.
Når et byggeprosjekt vedtas har man allerede sagt ja til å flytte x antall lastebillass. Transporlengdene blir større. Det kjøres opptil flere mil for å levere til et deponi.
– Det hjelper lite å skryte av fossilfrie byggeplasser hvis massene må fraktes 5-6 mil unødig. Kilometer pr tonn gjør større utslag enn Euro 6 og Steg 4. Hadde bare myndighetene vært så greie å ikke bruke ordet «næringsavfall», så hadde det vært enklere. Det er rene masser, ikke forurensing, sa Jonas Myhr.