Morten Lorentzen er ingeniør og har plenty praksis fra grunn- og anleggsarbeider. Foretaket hans søkte om sentral godkjenning for utførelse i TK3, men fikk bare TK1. Årsaken? Lorentzen gikk feil linje på ingeniørhøyskolen for 20 år siden.
– DiBK svarer ikke på verken argumenter, spørsmål eller kritikk. Det hopper de bare over. Man finner ikke noen informasjon noe sted på hvilket grunnlag de vurderer hva som er relevant. Hvor går grensa for hva som er relevant og ikke?
Det spørsmålet stiller Morten Lorentzen. Han eier og driver Follo Fjellsprengning AS.
Les også: Byggkvalitetutvalget vil gjøre det lettere å være seriøs praktiker – vil fjerne sentral godkjenning
TK3 UTF i vei og grunnarbeid
Tidlig i 2019 søkte han om sentral godkjenning for selskapet. Herunder godkjenning for utførelse i tiltaksklasse 3 (TK3) i godkjenningsområdet vei og grunnarbeid.
Med ingeniørutdanning og solid erfaring fra prosjekter innen graving og fundamentering – deriblant en hel del komplekse spunte-, bore- og sprengningsjobber – trodde han det skulle være en formalitet.
Der tok han feil.
Maskin, ikke anlegg
Direktoratet for byggkvalitet gir selskapet godkjenning i TK1, som det vanligvis kreves fagbrev for å få. Han får ikke godkjenning i TK3, nivået som krever ingeniørutdanning. Til tross for at han har ingeniørutdanning.
Det er nemlig én «feil» ved den utdanningen: Han er utdannet ingeniør i «allmenn maskinteknikk». Ikke i anleggsteknikk.
«Foretaket gis avslag da det ikke er dokumentert tilstrekkelig utdanning. (…) Etter direktoratets vurdering anses ikke ingeniør allmenn maskin til å være tilstrekkelig relevant sett opp mot godkjenningsområdets faglige innhold», skriver Direktoratet for Byggkvalitet (DiBK) i vedtaksbrevet. Her vises det til SAK 10, paragraf 11-3 og 11-5 med tilhørende veiledning.
Her står det også at praksisen hans er relevant for TK3.
Relevant utdanning
I SAK 10, paragraf 11-3 finner vi blant annet dette om krav til utdanning:
«Det er et krav om relevant utdanning, som beror på en vurdering av innholdet i fagplanen. Utdanningens relevans må være knyttet til godkjenningsområdets innhold. Ved vurderingen av om utdanningen anses som relevant, er fagretning og fagkombinasjon sentralt. Kvalifikasjonskravene er gitt i form av krav til utdanningsnivå med tilhørende krav til praksistid. I tillegg må det vises til relevant arbeidserfaring fra fagområdet.»
Ikke spesifikk
Men i veiledningen skriver DiBK også at den sentrale godkjenningsordningen ikke regulerer spesifikke fag eller utdanninger.
«Dette har sin bakgrunn bl.a. i at det ikke finnes én spesifikk utdannelse som dekker de enkelte godkjenningsområdene.»
SLISSEBORING: Denne skjæringa var en utfordring. Den ble løst med slisseboring. (Foto: Jørn Søderholm)
Og det er her Morten Lorentzen mener direktoratet kortslutter i sin vurdering av relevant utdanning.
– De er alt for spesifikke i hva de mener er relevant. En teknisk utdanning er relevant uansett. Maskiningeniøren har over halvparten av fagene felles med anleggsteknikk. Vi har lært arbeidsmetodikk og tenkemåter, at vi skal være undersøke og vite at ting skal beregnes. For 20 år siden lærte vi ikke akkurat de samme formlene. Men akkurat spesifikke formler skal brukes finnes det mye litteratur på, som vi er opplært i å bruke. Det er ingen som har alt i huet. Uansett hvilken retning ingeniør man er, sier han.
Han reagerer sterkt på at DiBK anser ingenriørutdanningen som verdiløs for godkjenningsområdet, og kun legger fagbrevet til grunn for sentral godkjenning i veg og grunnarbeid. Det til tross for at direktoratet selv i avslaget medgir at fagene fra maskiningeniørutdanningen har en viss relevans. Den 20 år gamle utdanningen inneholder bare ikke tilstrekkelig anleggsfag.
– Dermed hopper direktoratet rett fra TK3 til TK1. Her er ingen middelvei, for eksempel i TK2. Det vitner om liten grad av faglig vurdering, sier han.
For brede godkjenningsområder
ERFAREN: Morten Lorentzen eier og driver Follo Fjellsprengning AS. (Foto: Jørn Søderholm)
INGENIØR: Disse nevene tilhører en ingeniør som har jobbet mer ute enn på kontor. (Foto: Jørn Søderholm)
Den begrunnelsen fra DiBK får Lorentzen til å stille spørsmål ved hvordan mange selskaper kan få godkjenning i TK3.
Godkjenningsområdene er bredt organisert, mens mange aktører i bransjen er spesialisert innen nisjer som ofte dekker bare deler av godkjenningsområdene.
– De er veldig brede. DiBK forlanger at faglig ledelse skal dekke hele bredden av godkjenningsområdet. Det kan bare store aktører få til. Det er umulig for én mann å dekke alt. Små firmaer vil ikke ha kunne få sentral godkjenning, da det blir vanskelig å møte kravet til bredde i utdanning og praksis. Spesialistfirmaer vil aldri kunne opparbeide seg en så bred praksis, sier Lorentzen.
Han peker på sprengning som en av disse nisjene. Sprengning av fjellskjæringer inngår eksempelvis i godkjenningsområdet veg og grunnarbeid. Mange graveentreprenører har sentral godkjenning i TK 3 på det området, selv om de mangler egen sprengningskompetanse og kjøper sprengningstjenester fra UE.
Omdiskutert i sprengningsbransjen
På en annen side er det få – om noen – sprengningsentreprenører som har samme godkjenning, selv om de ellers har formalkompetanse på TK3-nivå. Morten Lorentzen har tidligere drevet med graving og sprengning, og driver i dag kun med sprengning. Han vet godt at temaet sentral godkjenning er omdiskutert i sprengningsbransjen.
– Bør sprengning inn i godkjenningsordningen?
– Godt spørsmål. Nei, det er antakelig ikke behov for det. Bergsprengeren ferdigstiller ingen vei eller tomt. Det er det utførende graveentreprenør som gjør. I mange tilfeller utføres bergsikring av sprengningsentreprenør. Det gjøres i samhandling med en ingeniørgeolog, som da har ansvaret, sier Lorentzen.
Han peker også på at fjellskjæringer som arbeidsområde kun finnes i den utførende delen (UTF) av sentral godkjenning, der det kreves TK3 for fjellskjæringer over åtte meter. I prosjektering (PRO) kalles godkjenningsområdet Veg, utearealer og landskapsutforming, mens Geoteknikk er det godkjenningsområdet for uavhengig kontroll UTK som kommer nærmest. Her reguleres fundamentering, men ikke skjæringshøyder.
– Her mangler en rød tråd for fjellskjæringer. Graveentreprenøren kan utføre, selv om han må kjøpe boring og sprengning av UE. Men hvem skal prosjektere og kontrollere? Det fremkommer ikke av godkjenningsområdene, bemerker Lorentzen.
PROSJEKT: Boligprosjektet i Lachmannsvei i Oslo er temmelig komplekst. Og over gjennomsnittlig trangt og folksomt, selv til å være i Oslo. Den utfordrende kulverten og kompliserte skjæringa er til venstre på tomta. (Foto: Jørn Søderholm)
SLISSEBORING: Denne skjæringa var en utfordring. Den ble løst med slisseboring. (Foto: Jørn Søderholm)
Vi møter ham på en jobb i en kompleks boligtomt på prosjektet Lachmanns vei Terasse i Oslo. Her er Entreprenør 1 AS byggherre, på et boligprosjekt med parkeringskjeller.
Komplisert skjæring
Skjæringshøydene er ikke mer enn seks meter på det høyeste, og ligger sånn sett i TK2. Men bildet blir komplisert av en kontaktstøpt kulvert som ligger tett inntil skjæringa gjennom tomta, og som ikke skal skades. Det har vært en stor utfordring for prosjektet å finne ut hvordan skjæringen på vestsiden av tomta skal utføres uten å skyte kulverten i stykker.
Vaiersaging ble vurdering, men forkastet fordi det var vanskelig å bore ledehull. Løsningen ble slisseboring. Det vil si at berget har blitt boret av langs det som skal være skjæringen. Som sømboring, bare så tett at man borer hull i hull. Deretter har gjenstående berg blitt sprengt på vanlig måte.
– Ideellt sett borer vi fjellet 100 prosent av, og en slisse på 7-8 cm står igjen. I praksis har vi greid rundt 90 prosent, på grunn av dårlige bergarter og boravvik. Men da brytes det så lett av at det er minimal fare for forskyvning i det som står igjen. Rystelser forplanter seg mindre. Med en så god spalte blir det god plass til evakuering av sprenggasser. Dermed er det lite slag eller brytekrefter som overføres til fjellet som står igjen.
Skole er fundament
– Nei, du er ikke ferdig utlært fra skolen. Men du har det riktige fundamentet for å lære videre i det feltet du har utdanningen. Det er stor forskjell i grunnkompetanse hos maskin og anleggsingeniører. En maskinutdanning er ikke tilstrekkelig relevant, slik vi ser det.
DIREKTØR: Per-Arne Horne, direktør i Direktoratet for byggkvalitet DiBK. (Foto: Jørn Søderholm)
Det sier direktør Per-Arne Horne i Direktoratet for byggkvalitet. Han er klar på at et foretak må ha relevant utdanning for å få sentral godkjenning i tiltaksklasse 3.
Spesielt i veg og grunnarbeid, som er et av de mest komplekse av alle godkjenningsområder. Avgjørelsen om å ikke innvilge TK3 til Follo Fjellsprengning ble tatt av etaten og bekreftet av klagenemnda. Horne stiller seg bak avgjørelsen, men har også forståelse for frustrasjonen det skaper.
Likeverdig viktig
– Jeg har forståelse for diskusjonen og frustrasjonen. Vi har et system der utdanning og praksis er likeverdig viktig for å få sentral godkjenning. Men ingen av dem alene. Noen mindre foretak har ikke den kompetansen som kreves, og synes det er vanskelig. Det har jeg forståelse for. Vi er satt til å forvalte det regelverket vi har. Mye av utviklingen i det er styrt politisk, i en næringspolitisk vurdering opp mot byggkvalitetsvurdering. Det kan være frustrerende, men det er det systemet man har valgt for å sikre kvalitet. Det er en ordning som fungerer ganske greit, sier Per-Arne Horne.
Etatens saksbehandlere og ledere har ingen direkte skriftlige kriterier som sier konkret hvilken utdanning som er eller ikke er relevant for en godkjenning. Det er en vurdering vurdert ut fra arbeidsoppgaver og utdannelsens relevans mot disse oppgavene.
Saksbehandler vurderer
– Som i alle andre avgjørelser er det saksbehandler som gjør vurderingen. Men DiBK er en del av et system med rutiner og kvalitetssikrede prosedyrer. Saksbehandleren er ikke alene. Reglene er laget av departementet, som er vår overordnede etat. Vi har også klagenemnda som behandler klager på vedtak. Nemndas vedtak gir en retning på om våre vedtak står seg. Det er en viktig sikkerhetsventil, sier Horne.
Han minner om at klagenemnda er satt sammen av bransjefolk.
Regelverket er det samme, uansett om det søkes om godkjenning som prosjekterende (PRO) eller UTF (utførende). Men kravene til formalkompetanse er annerledes.
Bachelor og Master
I UTF kreves det ingeniør på bachelornivå – i relevant studieretning – for å få TK3. I PRO kreves det utdanning på masternivå. PRO ligger generelt høyere i krav til kompetanse. I UTF kreves det bachelor – men i relevant retning og dekkende for hele fagområdet.
– Noen vil mene at det viktigste man lærer i en ingeniørutdannelse er å forholde seg analytisk og undersøkende til det man holder på med. Man lærer en systematikk for å beregne. At ingeniørutdannelse har det meste til felles, uansett linje. Kunnskap om formler og annet konkret man lærer på skolen er ferskvare. Det sitter ikke i hodet etter 20 år, uansett hvilken linje man har tatt. Men formalutdannelsen har bygget grunnholdninger som gjør en i stand til å lete opp den informasjonen man mangler. Det må man til enhver tid gjøre, uansett hvilken linje man har tatt. Hvorfor er det feil?
– Det holder ikke bare å lete opp informasjon. Du må forstå det også. En byggingeniør utdannet for 20-30 år siden har mange ting man ikke husker. Men man har en ballast når man skal gå tilbake å hente info, sier han.
Like fagområder – ulikt innhold
En byggingeniør ville ikke fått godkjenning for å gjøre maskiningeniørs fagområde. Statikk og materiallære har de begge. Det er like fagområder, men med ulikt innhold.
– Jeg er enig i det med analytisk. Men jeg uenig i at den analytiske biten er tilstrekkelig alene. Selv med en analytisk tilnærming må man likevel ha ballast i bunn. Man må ha et riktig faggrunnlag i bunnen, sier Per-Arne Horne.
– Hva med sprengningskompetanse? Må et foretak med ingeniørkompetanse ha også sprengningskompetanse for å få TK3 UTF i sentral godkjenning?
– Nei. Når DiBK vurderer kompetansen til foretaks faglige ledelse i forbindelse med sentral godkjenning, vurderer vi ikke om foretak har spregningskompetanse. Vi vurderer foretakets kompetanse på bakgrunn av kvalifikasjonskravene i byggesaksforskriften. Den krever ikke at foretakets faglige ledelse skal ha slik kompetanse. Kravet til utdanning i byggesaksforskriften retter seg mot formell utdanning. Det vil si all offentlig godkjent utdanning, sier Horne.
Her legger han til at DSB stiller bestemte krav til virksomheter som utfører sprengning. Også innen andre godkjenningsområder i sentral godkjenning kreves det at foretak må oppfylle krav i andre myndigheters regelverk for å kunne utføre sine oppgaver.