De siste ukene har jeg laget to reportasjer der jeg har tenkt omtrent samme tanke én eller flere ganger underveis:
«Det var da enda godt. Men det skulle jaggu bare mangle! Hvorfor måtte det gå så langt?»
Først om høyesterettsdommen i saken mellom Magne Sveen AS og Statens vegvesen (eller Staten ved Samferdselsdepartementet, for å være formelt presis).
Forenklet sagt sier Høyesterett her at byggherrens egne kontraktsbestemmelser og mengdebeskrivelser faktisk gjelder. Byggherren selv, ikke entreprenøren, har ansvar for avvik mellom beskrivelse og underordnede dokumenter.
Det er en svært viktig nyansering av rettspraksis. Jeg er glad Høyesterett har dømt som den har gjort. Men hvorfor må man til Høyesterett for å få konstatert at kontraktsbestemmelsene faktisk gjelder…?
Andre gang da jeg skrev om tyveri av maskinstyring. Jeg har undret meg over hvorfor ikke maskinførere og bedrifter tar det kostbare utstyret ut av maskinen etter arbeidstid. Etter hvert jeg skjønt at årsaken ligger i forsikringen. Man har dekning for tyveri så lenge utstyret står i maskinen, men ikke hvis det blir tatt ut og lagret et tryggere sted.
Hallo…? Har ikke forsikringsselskapene interesse av at man beskytter seg mot innbrudd?
Nå viser det seg at de faktisk har det. If har bare ikke informert om det, verken til kunder eller ansatte. Dermed har de antakelig selv bidratt til praksisen der utstyret blir stående som kostbart og enkelt tjuvgods. Det er smått utrolig, og en grov unnlatelsessynd fra Ifs side.
Stopp tjuvene. Ta maskinstyringen ut etter arbeidstid. I dag.
Kommenter nedenfor dersom du er enig eller uenig, eller kontakt meg om du mener det er noe jeg bør vite.