Mye står på spill når små og mellomstore bedrifter skal skifte eier. Venter man for lenge med å overlate roret til andre, kan det være en fare for at virksomheter dør med eierne.
Eldrebølgen gir en boom av eierskifter de kommende årene. Forskning viser at verdiskapningen i typiske små og mellomstore bedrifter vil falle når eier, som ofte også er daglig leder, er rundt 60 år gammel. Nye eiere, enten de de kommer fra familien eller utenfra, vil ofte bety en ny giv for virksomheten, og bidrar til å sikre lokal verdiskapning og sysselsetting. Derfor kan det være fornuftig å være tidlig ute med planleggingen av eier- eller generasjonsskiftet. Før det er for sent.
Dette var tema på et seminar som ble arrangert i begynnelsen av juni på Rudshøgda, i regi av Eierskiftealliansen i Hedmark og Oppland, og i samarbeid med Maskinentreprenørenes Forbund (MEF) og Norges Lastebileier-Forbund (NLF).
Går nedover etter 60 år
– Det er ikke gitt at det rette tidspunktet å skifte eier er den dagen man ikke orker mer. Eller når banken sier stopp. Faktum er at de færreste eierskifter skjer på et optimalt tidspunkt, slo Kristian Skjølaas fast. Han er prosjektleder i Eierskiftealliansen og var møteleder på seminaret.
– Dette er jo vanskelig samtaler; om død, testamente, arv, skjevdeling, osv. Det er noen utfordringer her som jeg tror gjør at mange familiebedrifter skyver ting foran seg og kanskje venter litt for lenge med å gjennomføre eierskifte. Det er en bevist sammenheng mellom majoritetseiers alder og bedriftens lønnsomhet, hvis majoritetseieren også er leder av virksomheten. Den årlige verdiskapningen begynner å falle når man tipper 60 år. Det finnes selvfølgelig eksempler på det motsatte, men dette er den generelle regelen. Og når verdiskapningen faller, fører det til at hele verdien av forretningen din forvitrer. Derfor oppfordrer vi på det sterkeste: selg eller skift i tide og gjør det før du må, sa Skjølaas.
Tømmertransport
Einar Bruskerud fra Hedalen i Valdres har gjort akkurat det Skjølaas anbefaler. Han, og de andre gründerne i tømmertransportselskapet Valdrestømmer AS, solgte selskapet til Viken Skog i 2014. Daglig leder Bruskerud var da 62 år gammel, og hadde altså akkurat bikket den magiske alderen når verdiskapningen statistisk sett bremser opp.
– Sommeren 2013 fikk vi en henvendelse fra Viken Skog, som var en forholdsvis stor kunde av oss, om det kunne være aktuelt å selge. Vi tok det i styret og blant aksjonærene, og vi diskuterte det med familie og barn. Vi brukte litt tid på å bestemme oss, men fant ut at dette kanskje var vår mulighet. Dermed ble det forhandlinger om pris og forutsetninger for øvrig, hvor vi rådførte oss med en revisor underveis, forteller Bruskerud.
Alle gründerne jobber fremdeles i selskapet i dag, og de sitter fortsatt på totalt ni prosent av aksjene. Begge parter kan kreve dette innløst etter fem år.
– En del av avtalen var også at ingen av oss har lov til å starte konkurrerende virksomhet i denne femårsperioden. Men det var jo uansett ikke noe tema for en gjeng med gråhåra karer, smiler Bruskerud.

Tor Hennig Molstad solgte bedriften sin i 2015, selv om han egentlig ikke hadde planer om å selge. (Foto: Runar F. Daler).
Godt forberedt
En annen som har gjennomført eierskifte i tide, og lenge før verdiskapningskurven statistisk sett begynte å gå nedover, er Tor Hennig Molstad (47). Han startet Moelv-bedriften Molstad Modell & Form som enkeltmannsforetak i 1995, omdannet det til AS i 2001 og solgte til Partnerplast i fjor.
– Hvorfor skulle jeg selge dette? Vi begynte å gjøre det bra, og satte omsetningsrekord året før. Jeg var 46 år, hadde ingen planer om å gi meg. Tvert imot var jeg faktisk egentlig ute etter å kjøpe nabobedriften. Vi var i forhandlinger, men så kom plutselig Partnerplast og var interessert i å kjøpe begge selskapene. Jeg burde kanskje har venta 10 år til, når bedriften sannsynligvis hadde vært verdt mye mer, men på den annen side så vet man jo ikke når en slik sjanse byr seg igjen, forteller Molstad. Selskapet hans var imidlertid godt rigget for et salg da forespørselen kom.
– Jeg opprettet et holdingselskap for noen år siden. Hvis jeg solgte kunne jeg dermed sette pengene der, og på den måten investere videre uten å skatte av dem. Jeg hadde også gjort verdivurdering på forhånd, i forbindelse med oppkjøpsplanene. Det er ikke lett å selge livsverket sitt. Men det er først og fremst menneskene og kompetansen vi har bygd opp, som er viktig. Og jeg tror vi har trygget arbeidsplassene med dette salget.
Skrekkeksemplet Vollvik
Deltakerne på seminaret fikk også mange gode råd om skatt ved generasjons- og eiereierskifter av revisor Dag Ramberg fra BDO AS. Burde man selge innmaten eller aksjene? Burde man ta ut utbytte eller lønn? Burde man opprette holdingselskap? Dette var blant temaene han tok opp.
– Enten man skal gi videre til neste generasjon eller man skal selge til noen andre, er det viktig å være tidlig ute med å få en optimal selskapsstruktur. Det verste eksemplet på en som ikke hadde optimal selskapsstruktur, var Idar Vollvik da han solgte Chess for 1 milliard kroner. Han trodde han hadde klart å gjennomføre omorganiseringen i forkant, men dessverre hadde han vært for seint ute. Hva skjedde? Jo, han måtte ut med 280 millioner i skatt, som han ikke hadde regna med.
Forskjellsbehandling rettferdig?
Når det gjelder generasjonsskifte, la ikke Ramberg skjul på hva som ofte er det vanskeligste for bedriftseierne. Det er når flere barn er involvert.
– De fleste mennesker er opptatt av å behandle ungene likt. Men fordi det ofte er snakk om såpass store verdier, så stopper et generasjonsskifte ofte opp fordi likebehandling ikke er mulig. Pass på at den som skal overta har rett kompetanse og har rette holdninger. Noen sliter også med å gi barna full styringsrett. A- og B-aksjer kan derfor være en god løsning. Det er også mulig å overføre verdier til barns holdingsselskap i stedet for privat, sa han.
Kristian Skjølaas, på sin side, var helt klar på hva han mente om barn og forskjellsbehandling.
– I de fleste tilfeller så er faktisk forskjellsbehandling rettferdig. Hvis det er en som har jobbet i bedriften i en årrekke, mens en annen har vært passiv og gjort noe helt annet, ja så er det kanskje rettferdig at den som har jobbet i virksomheten skal ha mer enn den andre, sa han.