Hos skogsentreprenør Håvard Kraabøl er halvparten av de ansatte kvinner. I en bransje der maskinene fortsatt stort sett kjøres av menn, er det svært uvanlig. Ute i skogen er imidlertid ikke kjønnsbalansen i fokus. Der handler det om trivsel, frihet og en interesse for skog og natur.
Anleggsmaskinen møter bedriftens fire ansatte langt ute i skogen like nord for Sjusjøen, en usedvanlig fin og klar høstdag. Det er slike dager de blide kollegene liker aller best.
– Den friske lufta og det flotte landskapet. Jeg får jo også sett mye av Norge. Det er litt annen topografi her, sier hogstmaskinoperatør Malin Karlsson (55), som er fra Torsby i Sverige.
– Det er deilig å kunne jobbe uforstyrra ute i skogen. Her vi holder på nå er det ikke telefondekning engang, så det er veldig stille og rolig. Jeg trives godt med det, sier brumunddøl Stian Øverli (46) med et smil. Han kjører lassbæreren og danner et hogstlag sammen med Malin.
– Jeg liker å jobbe litt aleine her ute i skogen og styre det meste selv. Og så er det jo veldig gøy med maskiner da, smiler Vilje Haslum (19). Hun er fra Vestre Gausdal, er lærling i bedriften og kjører lassbærer.
– Det er utrolig fint ute i skogen når været er som i dag. Ingen tvil om det, sier sjefen sjøl, Håvard Kraabøl (60), også han fra Brumunddal.
Fra motorsag til hogstmaskiner
Håvard Kraabøl omsatte for ca. fire millioner kroner i 2025. Skogsentreprenørbedriften har vokst seg gradvis fram gjennom flere tiår. Håvard begynte som manuell tømmerhogger i 1987 og drev med motorsag fram til 1993, da han fikk muligheten til å ta over en lassbærer.
– Jeg kjørte lassbæreren etter et manuelt hogstlag noen år, før jeg kjøpte en hogstmaskin som jeg også begynte å kjøre etter hvert, forteller han.
Siden har det bare blitt mer aktivitet. For halvannet år siden fikk han på plass et hogstlag til, da han kjøpte enda en hogstmaskin, fra skogsentreprenørkollega Ole Bertil Reistad på Lillehammer. I dag har han tre maskiner selv, i tillegg til en lassbærer som tilhører Reistad.
– Det har vært en spennende reise fra én enkel motorsag og frem til i dag, med to hogstlag med «høggere» og lassbærere, smiler Håvard.
Mer forsiktig med utstyret
At halve bedriften består av kvinner, er mer et resultat av tilfeldigheter enn en plan eller strategi fra Håvards side. Men både han og de tre andre mener det er positivt for arbeidsmiljøet og at det påvirker måten det jobbes på.
– Damene er gjerne litt mer forsiktige med utstyret enn gutta. Det bidrar også at maskinene holder seg litt bedre, sier Håvard.
Stian er enig:
– De tar ofte også mer hensyn til naturen, som stier og bekker. Og det går ikke nødvendigvis saktere, selv om de er mer forsiktige, sier han.
– Dessuten er det viktig for trivselen til alle at det er noen av begge kjønn på en arbeidsplass. Det gjør noe med miljøet. Derfor ønsker vi flere damer ute i mannsdominerte yrker generelt.
Malin, som har kjørt skogsmaskin i 20 år, ser ingen grunn til at ikke kvinner kan gjøre denne jobben.
– Det tok faktisk litt tid før jeg fikk lov til å kjøre hogstmaskin hjemme i Sverige. Damene har gjerne en tendens til å bli satt i lassbæreren først, for den er jo litt enklere. Men jeg ville kjøre hogstmaskin, så jeg ga meg ikke, og øvde masse ekstra på nettene, for å lære det ordentlig, sier hun.
Vilje, som begynte som lærling i bedriften i august i år, og som også har vært på utplassering der tidligere, har aldri sett på det å være jente som noen hindring.
– Det er vel ingen grunn til at ikke jeg kan kjøre maskin. Det måtte vært fordi mannfolka hadde vært gamle, gretne gubber, sier hun og ler.
Slik er det i hvert fall ikke hos Håvard Kraabøl.
– Nei, det er i utgangspunktet ingenting en dame ikke kan gjøre i skogen. Det hender det blir noen tunge løft, som for eksempel hvis man skal ta av hogstaggregatet. Men da er det uansett en fordel om de to på hogstlaget kan hjelpe hverandre, sier Håvard.
Friheten lokker
Arbeidet i skogen handler mye om lange dager, tidlige morgener og mye alenetid i maskinen. Men nettopp det er også noe av tiltrekningen for alle fire. Stian Øverli kjørte tidligere lastebil, men har ingen planer om å vende tilbake til landeveien.
– Jeg kjørte langtransport i 20 år, men jeg fikk til slutt nok av klokkefokus og kjøre- og hviletider. Det er snart fire år siden jeg begynte her nå, og jeg er helt ferdig med bil, sier han bestemt.
– Det er friheten som lokker i skogen. Her er det ingen som henger over skuldra di, og man slipper det evige klokkejaget. Man kan begynne og slutte omtrent når man vil, selv om man selvfølgelig må få timene sine.
Malin kom fra en helt annen yrkesbakgrunn før hun fant veien til skogen.
– Jeg var medisinsk sekretær i 16 år, men ble lei av det. En dag så jeg tilfeldigvis en skogsmaskin og syntes det så veldig spennende ut. Jeg kunne ingen ting som skogen, men jeg søkte på skolen i Sverige og kom inn. Nå har jeg jobbet i skogen i 20 år, og her i Norge i to og et halvt år, og kunne ikke tenkt meg en annen jobb, sier hun fornøyd.
Interessen for skogsmaskiner startet tidlig for Vilje. Hun var en av tre jenter blant 12 elever på skogbrukslinja på Lena-Valle videregående skole.
– Pappa kjørte lassbærer, og jeg var mye med ham på jobb da jeg var liten. Kjæresten min kjører også lassbærer, så jeg visste jo hva jeg gikk til. Jeg trives i skogen og synes egentlig det er litt deilig ikke å ha folk rundt meg hele tida, sier hun.
Tidlige morgener og store maskiner
Stor frihet og lite klokkejag til tross; man må klare å stå opp om morgenen om man skal jobbe i skogen. Ikke minst hos Håvard Kraabøl, hvor de gjerne begynner på jobb mens folk flest befinner seg i drømmeland. Håvard begynner som oftest rundt klokka seks om morgenen og holder på til fem om ettermiddagen. Malin er gjerne enda tidligere ute.
– Jeg prøver å være her allerede i to-tretiden(!) Da holder jeg på til klokka to på ettermiddagen. Men det er bare fire dager da, fra mandag til torsdag. I helgene drar jeg hjem til Sverige, smiler hun.
Stian, på sin side, sier han kan være litt sløv om morgenen og er ikke like tidlig på plass som makkeren Malin.
– Det hender jeg drøyer litt lenger, men jeg er som oftest på jobb en gang mellom klokka tre og seks, sier han.
Vilje har halvannen times kjørevei, og begynner vanligvis rundt klokka sju. Hun har blitt vant til de tidlige morgenene.
– Jeg visste jo at det var lange dager, men det går fint å stå opp kvart over fem. Det blir en vane. Men jeg må jo si at disse her begynner enda tidligere enn normalt, selv i denne bransjen, ler hun.
Maskinene er store investeringer. Den nyeste lassbæreren, som Stian kjører, er en Ponsse Mammut, den største i serien, og laster 25 tonn. Stian er godt fornøyd.
– Den er kjempebra, og god å kjøre på alle måter. Den har en litt større stereo også, som er gull verdt, smiler han tilfreds.
– Ikke minst bruker den ca. åtte liter mindre diesel i timen enn den gamle lassbæreren. Når dieselprisene er så høye som nå, så har det litt å si. Den er litt dyrere i innkjøp, men etter et par års tid vil det lønne seg, sier Håvard.
Økte kostnader og krav
Det er ingen tvil om at de høye dieselprisene merkes godt på bedriftens marginer. Stadig økte krav om kurs og dokumentasjon og annet som krever mye papirarbeid gjør det heller ikke enklere, ifølge Håvard Kraabøl.
– De siste årene har det blitt altfor mye krav om kursing og dokumentasjon som strengt tatt ikke er nødvendig, men som koster mye tid og penger for oss bedrifter. Enkelte kurs kan være bra, selvfølgelig, men det har blitt for mye. Man lærer mye mer ute på jobb enn å sitte hjemme på kvelden med papirarbeid, sier han.
– Når det gjelder dieselprisene, har det blitt ille. Jeg har tre maskiner, som til sammen bruker rundt 140 000 liter diesel i året. Med fem kroner dyrere diesel, blir det 700 000 kroner ekstra. Det er helt vilt! Likevel sier politikerne at det ikke er noen krise i Norge. Jeg vet ikke hva man skal kalle det, men jeg frykter det blir en del konkurser framover, både i anleggsbransjen og i skogen.
Heldigvis er det nok å gjøre for Håvard Kraabøls to hogstlag inntil videre. Det gode, dynamiske samarbeidet mellom en 19 år gammel lærling, en erfaren svensk skogsmaskinfører, en tidligere langtransportsjåfør og en skikkelig bransjeveteran med motorsagbakgrunn, er verdifullt for bedriften. At to av de fire er kvinner, er bare en ekstra bonus.
