Han skulle egentlig bli damefrisør, men endte i stedet opp med å reparere og lage deler til gigantiske knuseverk og enorme anleggsmaskiner på Feirings pukkverk på Lørenskog.
Feiring har totalt 160 ansatte, hvorav 10 jobber på verkstedet. Men det er bare Anders Rudi Jansen (66) som kan håndtere den største dreiebenken, og som lager slitedeler til alle knuseverkene på bruket.
– Her på verkstedet er det bare jeg som gjør akkurat det jeg gjør; de andre er mer anleggsmaskinmekanikere. Jeg blir gjerne kalt for dreier, men er ansatt som verktøymaker, og jeg lager alt fra små bolter til eksenterakslinger for sikteverk, som kan veie opp mot et par tonn og som må løftes med kran inn i dreiebenken. I tillegg hjelper jeg til med å lage deler til større anleggsmaskiner, hvis det er behov for det. Men det er først og fremst knuserne som er mitt domene, sier han.
Man blir litt liten sammenlignet mye av utstyret og maskinene til Feiring. (Foto: Runar F. Daler)
Solgte busskort for å kjøpe røyk
Lenge var det imidlertid noe helt annet den unge gutten fra Lørenskog – eller Lørenskauen som han kaller hjemstedet – hadde tenkt å livnære seg som. Av alle ting hadde han fått for seg at han skulle bli damefrisør.
– Altså, jeg ante jo egentlig ikke hva jeg ville bli da jeg var ferdig med folkeskolen. På ungdomsskolen var jeg mest opptatt av å haike til skolen, for da kunne vi selge bussklippekortene og bruke pengene på røyk, forteller han og ler.
– Det var litt tilfeldig, men da farfar døde, arvet fatter’n det klippesettet farfar hadde pleid å klippe ham med. Omtrent fra jeg var stor nok til å holde i saksa, begynte jeg da å klippe fatter’n med dette settet. Han var ikke så nøye på hvordan det ble seende ut, bare han sparte noen kroner. Jeg fikk jo dreisen på det etter hvert, og tenkte derfor at jeg kanskje skulle bli frisør. Så jeg begynte på damefrisørlinja på Sogn videregående skole i Oslo. Det var dét frisørlinja het den gangen.
Anders i dyp konsentrasjon ved søylebormaskinen. (Foto: Runar F. Daler)
Fra eneste gutt i klassen til kun én jente i klassen
Interessen for hårklipp dabbet imidlertid raskt av.
– Jeg var den eneste gutten i klassen og det var jo stas – ikke minst på skolefester – men det ble kjedelig etter hvert, og jeg begynte å skulke en del. I stedet havna jeg ofte borti gangen, der mekanikerlinja holdt til. Og det så jo mye morsommere ut, forteller Anders.
– Etter et halvt år på frisørlinja tok jeg i stedet sveisekurs på Oslo teknisk-maritime skole på Etterstad, før jeg begynte på maskin og mek. på Elvebakken høsten etter. Det var gøy å dreie og frese, så jeg valgte deretter å søke meg inn på verkøtymakerlinja på Sogn vgs. Dermed var jeg tilbake på Sogn etter to år, men i stedet for å være den eneste gutten i klassen, gikk jeg nå i en klasse med bare én jente. To år senere fikk jeg fagbrev som verktøymaker.
– En verktøymaker produserer, reparerer og vedlikeholder stanse- og spesialverktøy til industrien, og man må mestre fresemaskiner, slipemaskiner, dreiebenk, bormaskiner og erosjonsmaskiner – alt som har med verktøyfremstilling å gjøre, forklarer han.
Her står Anders foran en spider»/yttermantel til en konknuser. (Foto: Runar F. Daler)
Grå telefoner og ikoniske tastafoner
Den nyutdannede verktøymakeren søkte en rekke jobber uten hell, før han til slutt fikk tilslag på den beste jobben av dem alle.
– Selve «Rolls-Roycen» av aktuelle arbeidsgivere den gangen var Elektrisk Bureau, eller bare EB. Det var en stor norsk bedrift innen elektronikk- og telekomindustrien. Ingen i klassen turte engang å søke jobb der, men jeg tok mot til meg og ringte dem, og kun noen få dager senere hadde jeg jobb som en av 12 verktøymakere på verktøyavdelingen. På EB produserte vi blant annet de velkjente grå telefonene og senere, utpå 80-tallet, de like ikoniske tastafonene, forteller Anders.
I 1988 kjøpte ABB selskapet og la ned divisjonen. Mange av de ansatte, inkludert Anders, bestemte seg for å drive videre, under navnet Iplast.
– Vi fikk blant annet kontrakt med Ericsson og produserte sprøytestøpeverktøy for mobiltelefoner. Bedriften gikk veldig bra og vokste til over 500 ansatte, men etter hvert ble produksjonen flyttet til Kina. Noen valgte å flytte etter, men jeg ble værende i Norge og måtte se meg om etter ny jobb.
Den allsidige verktøymakeren og dreieren lager deler til det meste, også enorme tipptrucker. (Foto: Runar F. Daler)
100-tonns konknuser
Etter å ha vært innom noen ulike jobber, ble Anders i 2010 ansatt som mekaniker/dreier på Feiring Bruk.
– Jeg visste med én gang at dette var en jobb for meg. Jeg kjente til de fleste maskinene på verkstedet her fra før, som for eksempel radialbormaskin, søylebormaskin, horisontalt bor- og freseverk og CNC-styrt dreiebenk. I tillegg var det ulike knusemaskiner, sikteverk, transportører og store anleggsmaskiner her, som jeg syntes var veldig spennende, sier Anders entusiastisk.
– Vi har blant annet to gigantiske svenskproduserte konknusere som veier rundt 100 tonn, og den ene er i full drift. Steinmassene mates automatisk inn i konknuseren etter at de først har blitt tygd av den store kjeftknuseren. Når konknuseren har gjort sin jobb, sendes steinen videre ut i ulike fraksjoner på forskjellige transportbånd. De store konknuserne er forresten de to eneste som er igjen av denne typen i hele verden. Grunnen til at vi fremdeles har en i drift, er at vi er flinke til å ta vare på utstyret vårt, forklarer han. Og det er jo nettopp det han er ansatt for å gjøre.
Det er store dimensjoner på utstyret hos Feiring. Sprengsteinen blir dumpet ned i denne tippetroa og fraktet videre på matebeltet ned i kjeftknuseren. Deretter går den videre til konknuseren. (Foto: Runar F. Daler)
Trives med å være møkkete på henda
– Jeg lager slitedeler til alle knuseverkene vi har på Feiring. Ikke bare her på Lørenskog, men også de andre pukkverkene vi har rundt omkring. Vi er som sagt 10 stykker på verkstedet, men det er stort sett bare jeg som dreier. Senest i dag lagde jeg en 1300 mm aksling. Andre firmaer må gjerne vente i flere uker på sånt, men vi kan produsere det her. Vi er nok ganske alene på markedet om å ha et så oppegående verksted, forteller Anders, som stortrives inne på det store pukkverket.
– Det er en veldig fin arbeidsplass, med gode kollegaer. Ikke minst er det en veldig varierende jobb. Det er ikke ofte jeg lager mye av det samme. Det er dessuten litt gøy å tenke på at jeg har vært delaktig i så mye av infrastrukturutviklingen på Romerike de siste 15 årene. For Feiring har jo produsert råstoffet til det meste av det som har blitt bygd i området. Jeg har i hvert fall ikke angra ett sekund på at jeg ikke ble frisør. Jeg trives nok bedre når jeg blir litt møkkete på henda. De siste 20 årene har jeg forresten ikke vært hos frisør selv engang, avslutter han med et smil og stryker seg over den blanke issen.
Feiring har produsert råstoffet til veldig mye av det som har blitt bygd på Romerike i en årrekke. Anders synes det er artig å tenke på at han har vær en del av det. (Foto: Runar F. Daler)