Harry Opheim (80) har jobbet hos Stryn Pukk siden 1966.
– Ingen lager så fine natursteinmurer som ham, sier daglig leder. Vi ble med Harry på jobb.
– Jeg har virkelig trivdes ute på jobb gjennom årene. Når man er ferdig med en mur og den ser noenlunde bra ut, så er det jo litt tilfredsstillende. Det er artig å produsere noe som blir stående, sier Harry Opheim til Anleggsmaskinen.
– Men den jobben jeg nylig gjorde borti Ørsta, hvor jeg bygde en stor steinmur, den var jeg ikke så fornøyd med, altså,
– Å, ble det ikke noe bra?
– Jo da, resultatet ble bra nok, men jeg synes det regna litt vel mye! Jeg må jo ut og inn av gravemaskinen veldig mange ganger i løpet av en dag, og da er det ikke så trivelig med kraftig regn. Så alle dager er ikke like gode, med det har helt klart vært flest fine dager, smiler han.
MUR: Natursteinmuring har blitt Harry Opheims spesialitet med årene. Her en mur han nylig ferdigstilte ved Loen. (Foto: Runar F. Daler)
Nesten utelukkende fjellknusing
Natursteinmur har altså blitt Harry Opheims spesialitet med årene. Lenge var imidlertid ikke muring noe Stryn Pukk holdt på med i det hele tatt. Bedriften ble grunnlagt i 1960, av brødrene Oddvar og Karsten Oppheim. De begynte med en bulldoser som de brukte mest til planering av jorder.
Harry Opheim kom inn i firmaet samme året som nåværende daglige leder, Rune Oppheim, ble født, i 1966. Rune Oppheim er for øvrig sønnen til grunnlegger Oddvar Oppheim. Harry har nesten identisk etternavn, men er ikke i familie med de andre. Derimot er de alle fra den lille bygda Oppheim rett ved Loen innerst i Nordfjord, og de var vel ikke helt enige om hvordan navnet skulle staves før i tiden.
– Dette var en ren entreprenørvirksomhet helt fram til 1998. Vi kjøpte vårt første knuseverk i 1987, og gikk stadig mer over til knusing av fjell, og produksjon og salg av pukk og stein, forteller daglig leder Rune Oppheim.
– I dag er det nesten utelukkende det vi driver med. Det er ytterst lite entreprenørvirksomhet igjen, bortsett fra bittelitt tomtearbeid, grøfterensk og veiarbeid. Og noe murarbeid, som Harry tar seg av, smiler han.
SKRYT: De færreste får den siste, ekstra spissen på muringen, som Harry gjør, ifølge daglig leder Rune Oppheim (t.h.). (Foto: Runar F. Daler)
Første traktorgraver
Omtrent samtidig som Harry Opheim begynte i bedriften, gikk de til innkjøp av en traktorgraver, som skulle bli Harrys faste maskin i flere år.
– Det var liksom starten på min karriere da den ble kjøpt inn, og det var stort sett jeg som kjørte den. Det var en Fordson Power Major med en Hamjern 120-graver, mimrer Harry.
– Med den kunne vi utføre litt andre prosjekter; mer graving, selvfølgelig. Det ble mye tomter og litt veiprosjekter. Jeg husker godt den første gravejobben jeg gjorde. Jeg skulle grave en grøft forbi noen hus på Hopland i nærheten av Stryn, og der var det så innmari bratt, at jeg ble stående helt skeivt. Og hver gang jeg løfta på graveren, lente traktoren seg enda mer over på skrå. Til slutt måtte jeg ut med en spade og grave under de to øverste hjulene, så jeg ikke skulle tippe over, sier han og ler.
STRI STRØM: Her krysser Harry en elv i Skjerdingsdalen i forbindelse med forberedende arbeid for fundament til bro på rv. 15, Strynefjellsanlegget. Bildet er fra 1976. (Privat foto)
En revolusjon
Et par år senere ble en ny traktorgraver kjøpt inn.
– Det var en Ford 5000, og den ble kjøpt inn i 1968. Den ble frakta helt fra Ålesund, og det var en lang tur den gangen, forteller Harry.
– Så, i 1969, kjøpte vi vår første Brøyt. Det var en X2 med buet tak. Og i 1971 fikk vi en Brøyt X2B, med flatt tak.
– Hvordan var egentlig overgangen fra traktorgraver til ordentlig gravemaskin?
– Det var jo en revolusjon – bokstavelig talt. Traktorgraverne gikk jo bare knapt 90 grader ut til hver side, mens gravemaskinen kunne jo gå helt rundt. Rekkevidden og kraften var jo også en helt annen. Det var rett og slett en enorm forskjell, forteller Harry entusiastisk.
– Samtidig var det et handikap å ta seg fram, for det var jo ikke drift på hjulene. Så man måtte grave seg frem med bommen og graveutstyret, noe som var kronglete og det ble jo ofte ikke spesielt pent etterpå. Særlig hvis man var ute på et bløtt jorde.
– Og hva med overgangen til beltegraver?
– I 1974 fikk vi en Åkerman H12, den var vel et parogtjue tonn og hadde en enorm rekkevidde. Den var jeg fast på i mange år. Det er klart det var en stor forandring, og veldig artig, når man bare kunne belte seg av gårde! Jeg husker jeg hadde den beltegraveren da vi utvida riksvei 15 mellom Stryn og Eid.
OMFATTENDE: Det gjelder å være tålmodig når man murer for å få et godt resultat, og man må velge steiner med omhu, forteller Harry. Jobben har imidlertid blitt vesentlig mer effektiv etter at tiltrotatoren kom. (Foto: Runar F. Daler)
«Går man tilbake til en maskin nå som ikke har tiltrotator, så blir man ganske hjelpeløs.»
Helt pyton uten tiltrotator
Stryn Pukk driver altså hovedsakelig med produksjon og salg av pukk og stein i dag, men fra tid til annen får de forespørsler om natursteinmuring. Da er Harry den rette personen å snakke med.
– Det er rett og slett ingen her som er like gode som ham til å mure. Du må ha et talent for å bli så god som ham. Du kan selvfølgelig bli flink med trening, men de færreste får den siste, ekstra spissen på det, som Harry, skryter daglig leder Rune Oppheim.
– Hvordan ble du så god på muring, Harry?
– Det har vel skjedd litt gradvis, og det er vel rundt 30 år siden jeg satte opp den første muren. Det var med en Brøyt for Statens vegvesen. Siden har det blitt mange, mange flere. Vi brukte forskjellige stedlige steiner til den første muren den gangen. I dag murer vi stort sett med stein fra steinbrudd, som egner seg spesielt godt til nettopp muring, forklarer den drevne anleggsmannen. Han forteller at han bruker en JCB210-graver med tiltrotator og klype til murejobbene. Og da kommer han inn på den andre store revolusjonen han har opplevd i bransjen.
– Tiltrotatoren har vært utrolig viktig. Når man holder på ute i terrenget, så er det alfa og omega å kunne snu skuffa i alle retninger. Det har vært et ordentlig fremskritt. Ikke minst når jeg murer. Jeg fester en klype i «tilten» og bruker den til å legge steinene på plass med. Hvis ikke steinen passer, så er det veldig enkelt å ta den vekk igjen. Går man tilbake til en maskin nå som ikke har tiltrotator, så blir man ganske hjelpeløs. Det er helt pyton, slår han fast.
I FORM: Mange ganger om dagen må Harry ut av maskinen og finjustere steinen på plass med slegge og spett. Det er fysisk tøft, men Harry er vant til fysisk arbeid. På fritiden driver han en del i skogen og hogger ved, ved hjelp av motorsag og vedkløyver. (Foto: Runar F. Daler)
I skogen med motorsag og vedkløyver
– Det gjelder å være tålmodig når man murer, for å få et godt resultat, fortsetter Harry.
– Man må velge steiner med omhu, og ta dem ned igjen dersom de ikke passer så godt som man trodde. Blir det for store åpninger mellom hver stein, så blir det ikke like fint. Det blir også en del «sleggearbeid». Da må jeg ut av maskinen og finjustere steinen på plass med slegge og spett. Det skjer mange ganger om dagen, forteller han.
– Fysisk tøft, ja. Men Harry er i imponerende god form, skyter Rune Oppheim inn.
– Litt av grunnen til det, er nettopp at han jobber mye. Og ikke bare på denne jobben, men han har en del skog der han bor, som han hogger selv og produserer ved.
– Ja, det stemmer det. Helsa er jo ikke som den var da man var 20 år – det er klart. Men jeg driver en del i skogen og hogger ved. Litt for salg og litt til privat bruk. Jeg gjør det aleine, og da har jeg motorsag og en vedkløyver å hjelpe meg med. Det er litt slitsomt arbeid, men jeg liker det, avslutter Harry Opheim.
GODE KOLLEGER: Fra venstre: Arild Wangen, Knut Bøe, Harry Opheim, Johan Skaare og Rune Oppheim. (Foto: Runar F. Daler)