– Vi må tørre å snakke om det

– Hadde jeg enda brukket beinet, eller fått hjerteinfarkt. Da ser i hvert fall folk at man ikke kan jobbe, sier gründer og eier av Dokka Entreprenør, Henry T. Ringvold. Han fikk et brått og svært alvorlig møte med den berømte veggen. Støtte fra kone, familie, ansatte og en terapeut ble redningen.

– Det skjedde høsten 2015, og det kom utrolig brått. Jeg skjønte bare helt plutselig at nå var det nok; jeg orka ikke mer, jeg holdt det ikke ut lenger. Jeg sa til Siv, kona mi, at «jeg vil reise bort, jeg vil skilles, Jeg klarer det ikke lenger», forteller Henry T. Ringvold alvorlig.

«Det ble etter hvert så mye jobb at alt annet kom i annen rekke. Hvis det var for mye å gjøre, så var det jo bare å sove mindre.»

Annonse

Jobben overtok alt

Vi møter ham på et veiprosjekt for Statens vegvesen på Jevnaker. Med en kontraktssum på over 80 millioner kroner, er det Dokka Entreprenørs største prosjekt noen gang, og Henry T. Ringvold er prosjektleder. Sønnen Mattis (28) tok nemlig over som daglig leder i sommer.

– Det hadde nok bygd seg opp over lang tid, uten at jeg egentlig hadde kjent det. Når man har starta noe sjøl, eier det sjøl og har mange ansatte, så har man også ansvaret for så utrolig mye. Når du tar det ansvaret innover deg, så får det til slutt overtaket på deg, forteller Henry.

– Det ble etter hvert så mye jobb at alt annet kom i annen rekke. Hvis det var for mye å gjøre, så var det jo bare å sove mindre. Man kan klare seg ganske lenge med lite søvn, gjerne kombinert med et usunt kosthold. Helt til det ikke fungerer lenger.

SKAL VÆRE DEN STERKE: – Det er jo litt typisk mann i 30-, 40- og 50-årene, at ting bare skal være greit. Det er liksom mannsrollen, papparollen, ektemannrollen. Man skal være den sterke og ordne opp, sier Henry. (Foto: Runar F. Daler)

– Vi har ingen å miste

Henry tar seg god tid til å fortelle sin historie, vel vitende om at det er relativt få som åpner seg om opp psykiske helseproblemer.

– Vi er nødt til å sette fokus på dette i bransjen, for vi har ingen å miste. Særlig menn på vår alder, er jo generelt lite flinke til å snakke om personlige tanker og følelser, sier han og ser på undertegnede, som nikker gjenkjennende. Vi er begge 50 år gamle.

– Hvis jeg, ved å stå fram på denne måten, kan være med å motivere folk til å prate mer, og gjennom det hindre bare én eneste hendelse, så er det selvfølgelig mer verdt enn eventuelle negative konsekvenser det kan få for meg å stå fram, sier han bestemt.

«Familien må jo føye seg etter deg, år etter år. Jobben tar all tid; man er knapt hjemme på julekvelden»

Ble headhuntet

At det ble anleggsbransjen på Henry, kom neppe som noen overraskelse på noen. Da han vokste opp på lille Torpa, mellom Dokka og Lillehammer, drev faren et stort entreprenørselskap, og Henry jobbet mye der på fritiden og i ferier gjennom hele ungdomstiden.

– Jeg har vel egentlig alltid visst at jeg ville begynne i anleggsbransjen. Allerede i niende klasse bestemte jeg meg for å ta ingeniørutdannelse innenfor anlegg. Så jeg tok teknisk høgskole på Gjøvik og senere ingeniørhøyskolen i Grimstad, forteller han.

– Etter studiene jobba jeg i sju-åtte år hos andre entreprenører, for å lære meg bransjen. Ved en tilfeldighet fikk jeg i 2008 spørsmål om å bli daglig leder for det som den gang het Gausdal Maskin. På jobbintervjuet ble jeg fortalt at de hadde masse penger på bok og plenty med jobber, så det så jo lovende ut.

INGEN Å MISTE: – Vi er nødt til å sette fokus på dette i bransjen, for vi har ingen å miste. Særlig menn på vår alder, er jo generelt lite flinke til å snakke om personlige tanker og følelser, sier Henry. (Foto: Runar F. Daler)

Valgte å satse

Det viste seg imidlertid raskt at alt ikke var som han hadde blitt forespeilet.

– Etter noen uker i jobben konkluderte jeg med at det fantes ikke penger på konto – derimot var det en haug med ubetalte regninger – og vi hadde ingen jobber. Det var altså stikk motsatt av det jeg hadde bitt fortalt! Så jeg tok meg en liten tenkeperiode, før kona og jeg bestemte oss for å gi det en sjanse, forteller han.

– Vi tok opp ekstra lån på huset og satsa skikkelig. Etter hvert kjøpte jeg også ut alle de andre aksjonærene, og vi flytta til Dokka og tok navnet Dokka Entreprenør. Siden har vi bygd stein på stein, og hatt jevn organisk vekst. Da jeg overtok hadde vi syv ansatte, en omsetning på åtte millioner og underskudd på nesten fire millioner. I dag er vi 45 ansatte, vi hadde 180 millioner kroner i omsetning i fjor, og et overskudd for hele konsernet på 44 millioner.

«Det er liksom mannsrollen, papparollen, ektemannrollen. Man skal være den sterke og ordne opp.»

Jobben før familien og helsa

Henry hadde altså klart å gjøre et lite firma i fritt fall om til en mellomstor suksessbedrift. Men det hadde også sin pris for ham selv, skulle det vise seg.

– Jeg tror som sagt at alt ansvaret for absolutt alt, over tid ble for overveldende. Til slutt følte jeg meg personlig ansvarlig for at seksåringen til maskinføreren fikk med seg matpakke på skolen. Det er enormt mye å tenke på hele tida, og mye handler om penger; det er sluttoppgjør, tvister, krangler, advokater, leverandører man kanskje ikke har så godt forhold til og så videre, forteller Henry.

– I tillegg er det utrolig mye man skal kunne, som regnskap, forsikring, arbeidsmiljøloven og sykeordninger. Man må ha greie på maskiner, lastebiler, utstyr og for eksempel landmåling og til og med hvordan det ser ut under bakken. Til slutt blir det så mye at det kontrollerer hele livet ditt. Jobben kommer før familien, før fritid, før egen helse. Jeg fiksa det bare ikke til slutt!

SNAKK MED NOEN: Hvis man har tunge og vonde tanker, så husk at det å snakke med noen kan være redningen, er oppfordringen fra Henry. (Foto: Runar F. Daler)

To måneder alene i Oslo

– Den ettermiddagen jeg hadde sammenbruddet, skrev jeg først fullmakt til kona for hele firmaet. Så kalte vi sammen ledergruppa og informerte dem om at «nå melder Henry seg ut. Han reiser bort og dere får ikke tak i ham». Deretter ble alle ansatte informert om at jeg hadde reist, fortsetter han.

– Jeg satte meg i bilen og kjørte av gårde til Oslo for å ta inn på hotell – og det føltes skikkelig godt! Det å vite at ingen kom til å ringe meg var en ekstrem lettelse. Da jeg kom fram på hotellet var jeg helt tom; kjempesliten og utmatta, og jeg sov sikkert 15 timer i strekk. De neste dagene rusla jeg rundt i byen. Det var blå himmel og sol, og det var utrolig godt. Jeg gikk til behandling hos en terapeut to-tre ganger i uka, og ble værende i Oslo nesten to måneder, fram til jul, før jeg følte meg klar for å dra hjem igjen.

– På nyåret 2016 begynte jeg så smått å jobbe igjen, og møtte da stor forståelse hos de ansatte. Det var interessant å se at de hadde tatt ansvar og stilt opp, og butikken hadde gått bra. I ettertid tror jeg firmaet har vokst på det. Vi deler nok mer på ansvaret nå enn man gjør i mange andre bedrifter, sier han.

Har ikke vært til stede for barna

I etterkant av denne perioden hvor han var langt nede, har Henry innsett at han ofret for mye i en tøff arbeidshverdag.

– Det er klart at det går utover familien, og jeg har følt mye skam rundt det. Familien må jo føye seg etter deg, år etter år. Jobben tar all tid; man er knapt hjemme på julekvelden. Jeg har to sønner, Mattis og Trym, som har slitt med en far som har vært veldig fraværende. Og når jeg av og til var til stede, så var jeg sliten og forbanna over bekymringer på jobb, forteller han.

– Så er det jo litt typisk mann, i 30-, 40- og 50-årene, at ting bare skal være greit. Det er liksom mannsrollen, papparollen, ektemannrollen. Man skal være den sterke og ordne opp. Og man snakker selvfølgelig ikke om at ting kan være vanskelig. Derfor tror jeg det er viktig at vi begynner å gjøre nettopp det. Snakke om det. Det er flere eksempler på folk i bransjen som har endt opp med å ta livet sitt. Dette er vi nødt til å gjøre noe med. Mitt mantra er at man må våge å prate om det! Det er det eneste som nytter.

NYTT PERSPEKTIV: Henry har for lengst funnet tilbake til sitt gamle jeg, men han har fått et litt annet perspektiv på ting. – Jeg har blitt flinkere til å dele tankene, og delegere ansvar. Jeg har også blitt flinkere til å gi litt faen, smiler han. (Foto: Runar F. Daler)

Kjenner du deg igjen? Snakk med noen!

Selv har Henry for lengst funnet tilbake til sitt gamle jeg, men han har fått et litt annet perspektiv på ting.

– Siden dette skjedde, har jeg holdt meg frisk. Likevel har jeg et par ganger kjent at jeg kanskje har nærmet meg noe igjen. Da har jeg vært flinkere til å dele tankene, og delegere ansvar. Jeg har også blitt flinkere til å gi litt faen, smiler han.

– Hvis noen der ute som leser dette, kjenner seg igjen i det jeg forteller, som har tunge eller vonde tanker, så husk at det å snakke med noen kan være redningen. Ta kontakt med en du kan stole på og del tankene dine! Det finnes også flere «hjelpetelefoner» man kan benytte, som Mental Helse (tlf.: 116 123) eller Kirken SOS (tlf.: 22 40 00 40). Hvis dette kan hjelpe bare én eneste person, så er det verdt det, avslutter han.