Nærmest i det stille har Maskinentreprenør Bjørn Furu vokst seg stor innenfor såkalt «eplehageutbygging» i hovedstadsområdet. Bedriften har nå nesten 30 prosent av dette spesielle markedet. Men det er skyer på himmelen.
Det gikk ikke langt tid fra Bjørn Furu grunnla entreprenørselskapet sitt i 1999 til han begynte med tomteutgraving.
– Det hele startet egentlig med fibergraving. De første jobbene gikk ut på å grave for fiberledninger fra Ski og ned til Sarpsborg. Men ganske snart fikk vi forespørsler om å grave ut hustomter; først ulike steder rundt omkring Oslo, og deretter innenfor bygrensa. Så balla det egentlig bare på seg, og siden har utgraving av boligtomter, eller nærmere bestemt fortetting på eksisterende hustomter – såkalt eplehageutbygging – blitt vår spesialitet, forteller Bjørn Furu.
Vi møter Bjørn og sønnen Anders på et typisk fortettingsprosjekt på Røa i Oslo vest, hvor det klargjøres for oppføring av en tomannsbolig og en garasje. (Foto: Runar F. Daler)
Vi møter den blide og sindige entreprenøren på et typisk fortettingsprosjekt på Røa i Oslo vest, hvor det klargjøres for oppføring av en tomannsbolig og en garasje.
Stor markedsandel
Selv om de også har enkelte andre jobber, som for eksempel jernbaneprosjekter for Peab på Lysaker stasjon og etablering av buss- og kollektivfelt for NRC Group på Furuset, er det altså mest tomtegraving det går i for Maskinentreprenør Bjørn Furu.
– I 2023 omsatte vi for ca. 65 millioner kroner, og rundt 90 prosent av omsetningen kom fra dette. I løpet av fjoråret ble det påbegynt ca. 330 nye boenheter i Oslo av denne typen fortetting, og vi gravde ut mellom 80 og 100 av dem. Så vi har faktisk mellom 25 og 30 prosent av markedet. Vi har tre faste utbyggere som vi jobber mye for. Jeg tror de synes det er fint å jobbe med en liten entreprenør som oss, hvor vi har korte linjer og er litt mer «hands-on» enn i de større firmaene, sier Bjørn Furu.
I løpet av 2023 ble det påbegynt ca. 330 nye boenheter i Oslo av denne typen fortetting, og Maskinentreprenør Bjørn Furu gravde ut mellom 80 og 100 av dem. (Foto: Runar F. Daler)
Landbruks- skogbruksskole
Bedriftseieren vokste opp på familiegården på Kråkstad i Nordre Follo kommune, like sør for Oslo. Han hadde egentlig ingen planer om å begynne i anleggsbransjen.
– Foreldrene mine drev gårdsbruk, med både kornproduksjon og skogsdrift, og jeg er jo bonde selv også. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle bli, så jeg tok både landbruksskole og skogsbruksskole. På landbruksskolen på Hvam traff jeg forresten kona mi, Berit. Det var i 1990, så vi har vært sammen i 34 år nå, smiler Bjørn, som selv er 54 år gammel.
– Broren min, som er en del år eldre enn meg, er også maskinentreprenør, og det var han som fikk meg inn i bransjen. Jeg begynte å jobbe for ham da jeg var ferdig med landbruksskolen, og ble værende der i 10 år, før jeg bestemte meg for å begynne for meg selv. Broren min drev mye med graving for høyspentkabler og fiber, men også han hadde en del tomtegraving.
Bedriften har stort sett brukt traktor med henger til massetransport, fordi det er praktisk på trange tomter. (Foto: Runar F. Daler)
Norgesmester i gravemaskinkjøring
Bjørn Furu bor fremdeles i Kråkstad, hvor han har tatt over morsgården. Både kona Berit og de to sønnene Øyvind (28) og Anders (26) er svært engasjert i bedriften, og gården fungerer som hovedkontor.
– Begge gutta har gått skole og tatt fagbrev, og nylig tok de også lappen på lastebil. De fungerer nå som bas på prosjekter på hver sin side av byen. Det er veldig moro å ha dem med, og godt å vite at det er noen man kan stole 100 prosent på. Berit er på kontoret og styrer mye av det administrative og økonomiske, og ikke minst det meste av den daglige driften av gården, hvor vi har 250 mål med korn og 1000 mål med skog, sier Bjørn fornøyd. Selv er han daglig leder og har en finger med i det meste. I tillegg er han en kløpper i gravemaskinen; han er faktisk norgesmester i presisjonskjøring.
– Det var litt tilfeldig egentlig, men jeg ble med på en maskinførerkonkurranse i 2014 som het «Case Rodeo». Der endte jeg opp som norgesmester, og jeg ble dermed sendt til VM i Paris. Der var jeg på lag med en annen nordmann, fra Dagenborg Maskin, og vi endte på tredje plass blant 20-25 nasjoner, forteller han.
Nå er de imidlertid i ferd med å gå over til mer lastebil. Dette er den første lastebilen de har gått til innkjøp av. (Foto: Runar F. Daler)
Ett år som salgssjef
Lite ante han at maskinferdighetene – sannsynligvis kombinert med litt personlig kjemi – skulle gi ham et jobbtilbud han ikke klarte å si nei til.
– Det viste seg at daglig leder i A-K maskiner AS (som hadde agenturet på CASE-maskiner i Norge, red. anm.) var til stede på denne maskinførerkonkurransen. Utpå kvelden havna vi på en bar sammen. Han fortalte da at han var på utkikk etter en ny salgssjef for anleggsmaskiner, og lurte på om det kunne være noe for meg. «Det er greit det, hvis jeg får én million i lønn», svarte jeg, litt spøkefullt. Men en ukes tid senere ringte han og ga meg tilbudet, så da tok jeg jobben, smiler Bjørn. Han ble imidlertid ikke værende der så lenge.
– Det ble nesten dobbelt opp med jobb, for jeg slapp jo ikke tak i firmaet hjemme. Demosenteret til A-K maskiner var i Paris, så jeg hadde med mange kunder ned dit. Det var artig og lærerikt, men det ble nesten 200 reisedøgn i året. Etter et års tid valgte jeg å gi meg, for å kunne fokusere fullt og helt på firmaet igjen, hvor eldstesønnen dessuten var lærling på den tida.
Eldstesønnen Øyvind står og skrur på en godt brukt pigghammer da vi ankommer tomta på Nordstrand. (Foto: Runar F. Daler)
Fra traktor til lastebil
Mens undertegnede står og snakker med bedriftsleder Bjørn Furu, kommer yngstesønnen Anders kjørende i en nesten ny MAN-lastebil. Han legger ikke skjul på at han har fått familiebedriften inn nærmest med morsmelka, og det var liten tvil om hvilken retning han skulle velge.
– Interessen for dette har vært der hele tiden. Alt som durer og går har alltid vært spennende, helt siden vi var små og var med pappa på jobb, sier han.
– Jeg trives veldig godt i jobben, med varierte arbeidsdager og mange spennende utfordringer. Det har vært en skikkelig bratt læringskurve, og både broren min og jeg har tidlig fått mye ansvar. Det er morsomt og inspirerende, slår Anders fast idet han klyver ut av lastebilen.
– Dette er faktisk den første lastebilen vi har kjøpt, sier pappa Bjørn.
– Tidligere har vi bare hatt traktor med henger, fordi det er praktisk på trange tomter, men vi går over til mer lastebil nå. Både fordi traktorer har blitt så dyrt, og ikke minst at vi må kjøre overskuddsmasser over stadig lengre avstander. Dermed blir det mer lønnsomt med lastebil og henger, forteller han.
– Kommunen legger jo ikke opp til å gjenbruke masser, og det blir færre og færre deponier. Tidligere var det noen lokale deponier i Oslo-området, blant annet Huken og Åsland. Nå er det nesten ingenting igjen, så massene må nå kjøres helt til Hønefoss, Drammen, Skedsmo eller Spydeberg.
Maskinentreprenør Bjørn Furu er kjent for sine sorte gravemaskiner. På prosjektet på Røa var denne 40-tonns Liebherr 936 Compact i aksjon. Den har fått navnet «Black Diamond». (Foto: Runar F. Daler)
«Black Diamond» og «Black Beauty»
Også gravemaskinene til Maskinentreprenør Bjørn Furu er tilpasset de trange eplehagetomtene i Oslo-området. På prosjektet på Røa er en 40-tonns Liebherr 936 Compact i aksjon. Den er lakkert i helsort, mens firmalogo, maskinnavn og en spesialdesignet diamantfigur er sølvfarget.
– Alle våre maskiner er svarte, med «coating». Da holder de seg ekstra blanke og fine, gliser Bjørn.
– Denne maskinen, har vi kalt «Black Diamond», og det er Anders som har stått for diamant-designet.
– Jeg tegna det sammen med en kompis. Det tok ganske lang tid, men det er jo artig. Vi skiller oss litt ut med disse svarte maskinene. Til og med tiltrotatorene og GPS-utstyret er lakkert i svart og sølv, sier Anders fornøyd.
– Dette er vår eneste Liebherr. Ellers har vi stort sett alltid hatt Kobelco-gravere. Også de er lakkert i svart, og har fått navnet «Black Beauty». Akkurat nå har vi sju Kobelcoer, én Liebherr og én Bobcat, forteller pappa Bjørn.
Og felles for alle gravemaskinene? De er korthekk-maskiner.
– Det er jo veldig trangt inne i Oslo, så det har vært et behov for korthekkere, og Kobelco var blant de første som leverte det. Kobelco er dessuten japansk kvalitet, og forhandleren Beck Maskin holder til i nærheten av oss. Vi har hatt et veldig godt samarbeid med Beck Maskin gjennom mange år, og vi har også fått det med Liebherr, sier Bjørn Furu.
Det har stort sett gått i Kobelco-gravere hos Bjørn Furu. Kobelco var nemlig blant de første som kom med korthekk-maskiner, som er veldig praktisk på de trange Oslo-tomtene, ifølge Bjørn selv. Her er sønnen Øyvind foran en Kobelco SK75SR – en «Black Beauty». (Foto: Runar F. Daler)
Usikkert marked
Markedet for eplehageutbygging, som nærmest har vært en gullgruve for Maskinentreprenør Bjørn Furu, har imidlertid endret seg drastisk i hovedstaden den siste tiden.
– For to år siden stoppet Plan- og bygningsetaten plutselig all utbygging av eplehager i Oslo i forbindelse med utarbeidelse av ny småhusplan. Det ble et midlertidig amnesti fra byggeforbudet rundt påsketider i fjor, og i løpet av de åtte ukene det varte ble det sendt inn nesten 1000 byggesøknader. Det er disse vi holder på å grave ut nå om dagen. Kommunen foreslo i den nye småhusplanen en reduksjon av utnyttelsesgraden av tomter fra 24 prosent til kun 16 prosent. Det endte vel opp på 18 prosent, men det blir likevel vanskelig for utbyggere å tjene noe særlig penger på det. Den nye småhusplanen er uansett ikke gyldig ennå, og byggeforbudet gjelder fremdeles. Så markedet er veldig usikkert for tida, sier han.
– Mye er dermed satt på vent, noe som igjen driver opp boligprisene i hovedstaden. Vi får håpe det skjer noe positivt med rentenivået snart, så det blir mer fart på bygginga igjen. Tidligere pleide vi å være fullbooka med jobber i to år. Nå har vi jobber bare fram til jul, forteller Bjørn, som likevel er optimist med tanke på fremtiden.
– Vi har vært bortskjemt med at vi aldri har reklamert eller markedsført oss selv – alt har bare gått av seg selv, med jungeltelegrafen. Nå ser vi at det er veldig mange som gir priser på de samme jobbene, noe vi ikke har opplevd så mye før. Vi er uansett heldige med at de tre store kundene våre har såpass med egenkapital at de fortsatt kjører prosjekter. Og det finnes jo alltid nye markeder og nye jobber, sier han.
Også Engcon-tiltrotatoren og hurtigkoblingssystemet EC-Oil er lakkert i sort og sølv. (Foto: Runar F. Daler)
Tidlig krøkes
På den andre siden av byen, på Nordseter i bydel Nordstrand, møter vi eldstesønnen Øyvind. Der er det en enebolig som skal utvides, men først må det sprenges og graves. Da vi ankommer tomta, står han og skrur på en godt brukt pigghammer.
– Vi har revet en garasje, gravd oss nedover og sprengt vekk en del fjell. Fjellet her på Nordstrand er kjent for å være veldig hardt, ikke minst sammenlignet med det på andre siden av byen, som på Røa, der det er porøst og «råttent» og i stor grad kan pigges vekk, forklarer han. Akkurat som for broren Anders, var det heller aldri noe tvil om hva fremtiden skulle bringe for Øyvind.
– Vi har jo begge vært med helt siden vi var små og satt på fanget til pappa i gravemaskinen. Så interessen kom tidlig, sier Øyvind, som kjører en 8-tonns Kobelco-graver av typen SK75SR– en «Black Beauty».
– Alle maskinene våre er forresten utstyrt med hurtigkoblingsløsningen EC Oil, noe som gjør det veldig enkelt å skifte redskap uten å måtte styre med hydraulikslanger. For eksempel denne pigghammeren, sier han.
Både Øyvind og Anders (bildet) fikk tidlig interesse for maskiner og anleggsbransjen, helt siden de var små og satt på fanget til pappa Bjørn i gravemaskinen. (Foto: Runar F. Daler)
Vil ikke bli større
Selv om begge sønnene begynner å få mye og god erfaring, og fremtiden synes å være sikret for familiebedriften, har Bjørn Furu ingen planer om å trekke seg tilbake med det første.
– Jeg liker å være med i den daglige driften, og jeg trives godt både i traktoren, gravemaskina og lastebilen. I tillegg blir det en god del kontorarbeid på kvelder og i helger, sier han og anslår at han jobber mellom 50 og 70 timer hver uke. Bedriften har vokst gradvis gjennom årene, men han har ingen ambisjoner om videre vekst.
– Vi har i dag åtte fast ansatte, pluss at vi leier inn fem-seks personer på asfalt, sprengning, transport og anleggsgartnerarbeid. Jeg er egentlig ikke interessert i å vokse noe særlig mer. Dette nivået er egentlig akkurat passe, sier han og kommer med et hjertesukk til slutt:
– Det har jo blitt så mye krav til dokumentasjon, rapporteringer og annet papirarbeid. Og det er omtrent like mye for en liten bedrift som oss som for en stor entreprenør. Det stjeler veldig mye av tida vår, som vi mye heller skulle brukt til å gjøre jobbene ute, sier han.
Bjørn Furu bor fremdeles i Kråkstad i Nordre Follo kommune, hvor han har tatt over morsgården. Den fungerer som hovedkontor for bedriften. (Foto: Runar F. Daler)