Kristian Brennbakk var 20 år da han startet for seg selv i skogen. Han kjørte hogstmaskin på dagen og lassbærer på natta, mens pausene gikk med til å skru på maskinene. I dag har han to ansatte og omsetter for fem millioner kroner.
Han har alltid visst at han ville jobbe i skogen, Kristian Brennbakk (23). Men han valgte en litt utradisjonell – og svært målrettet – vei inn i bransjen.
– Onkelen min, Rune Brennbakk, er skogsentreprenør, og faren min har jobba hos ham i 40 år. Jeg var jo med og satt bak setet hans i hogstmaskinen siden før jeg kunne gå, og etter hvert begynte jeg å kjøre skogsmaskin for Rune, jeg også. Så ja, planen har alltid vært å jobbe i skogen, sier Kristian Brennbakk når vi møter ham i skogen ved Hatfjelldalen på Helgeland. Likevel tok han ikke skogfag på videregående skole.
IKKE REDD FOR Å SATSE: Kristian har akkurat bestilt to nye maskiner; en John Deere-hogstmaskin og en Ponsse-lassbærer for totalt 9,5 millioner kroner. (Foto: Runar F. Daler)
Smart karriereplanlegging
– Jeg så ikke hensikten med å lære skogsbruk på skolen, ettersom jeg har holdt på med det nærmest siden jeg var liten. I stedet tenkte jeg det var lurt å bli god til å skru, forteller han. Og det skulle vise seg å være et smart trekk av den unge gründeren. For ikke å si en forutsetning for at han har gjort det så bra.
– Etter to år på Teknikk og industriell produksjon på Mosjøen videregående skole, avdeling Kippemoen, og to år som lærling på den lokale sponplatefabrikken, tok jeg fagbrev som industrimekaniker. Samtidig kjørte jeg skogsmaskin for Rune på fritiden, forteller han.
Da fagbrevet var i boks, valgte han å slutte på sponplatefabrikken, men han fortsatte hos onkelen, mens han la planer for fremtiden som selvstendig skogsentreprenør.
«Jeg hogde hele dagen, kjørte lassbærer på natta og skrudde i alle pausene, og fortsatte å hogge dagen etter.»
Ikke lett å få lån
Da en annen lokal skogsentreprenør la ned driften, så den unge, ambisiøse Brennbakk sitt snitt til å gå til innkjøp av skogsmaskiner.
– Jeg visste jo at både lassbærer og hogstmaskin bare sto der ubrukte, så jeg ringte rett og slett og spurte om jeg kunne få kjøpe dem. Og det fikk jeg, sier han. Men det var ikke bare enkelt.
– Maskinene var gamle, så det var ikke en voldsomt stor investering, men jeg måtte jo låne penger for å få gjennomført det. Alle banker sa nei, bortsett fra én – Helgeland Sparebank. Det var den eneste banken som hadde tro på at dette kunne gå bra, forteller han.
Firmanavnet Kristian Brennbakk AS ble dermed registrert i november 2019, etter at maskinene var på plass. Han ble da Norges yngste skogsentreprenør – i hvert fall innenfor MEF-systemet.
SKRUR SELV: Fagbrevet som industrimekaniker har vært en stor fordel. Kristian har dermed kunnet skru og fikse på egne maskiner – en forutsetning for å få det til å gå rundt. (Foto: Runar F. Daler)
– Alle sa det ikke kom til å gå
Maskinene var imidlertid i slik stand at det krevde en del vedlikehold for å kunne bruke dem. Da kom bakgrunnen som industrimekaniker til sin rett.
– Jeg måtte jo sette i stand og skru på maskinene kontinuerlig for å få det til å funke. Lassbæreren var en 2007-modell. Hogger’n var to år eldre, men den var likevel i bedre stand. Jeg hogde hele dagen, kjørte lassbærer på natta og skrudde i alle pausene, og fortsatte å hogge dagen etter. Oppstarten var i tillegg på vinteren, og det var kaldt. Så jeg hogde og skrudde og kjørte, hogde og skrudde og kjørte. Det kunne gå mange døgn mellom hver gang jeg var hjemme. Det var et rent helvete, om jeg skal være ærlig. Alle sa at dette kom ikke kom til å gå. Men det gikk jo! Likevel tror jeg nok ikke at jeg hadde begitt meg ut på nytt, om jeg visste hvor mye slit det var, sier han oppriktig.
«Det er jo en slags frihet å sitte ute i skogsmaskina – selv om vi har kniven på strupen når det gjelder produksjon.»
To maskiner til 9,5 millioner
Etter den mildt sagt strabasiøse oppstarten, og takket være et utrettelig og helt vanvittig arbeid, har hverdagen nå stabilisert seg for den unge bedriftslederen. Han hogger mest for SB Skog, med Statskog som skogeier. Han har ansatt en lassbærerkjører på heltid, og også fått inn en lærling. Driften går godt, og han tjener også penger.
– Det har egentlig gått ganske raskt. Jeg har akkurat bestilt to nye maskiner nå; en John Deere-hogstmaskin og en Ponsse-lassbærer – en total investering på 9,5 millioner kroner. Jeg har ansatt Knut, som jeg tidligere jobba sammen med hos onkelen min, til å kjøre lassbærer. Og jeg fikk inn lærlingen Odin nå i sommer, som kjører lassbærer og hogstmaskin, annenhver uke. Både Knut og Odin er dyktige og har stor interesse for dette faget. Det er mye dårlige holdninger der ute. Skal man få til dette, må man være 100 prosent interessert. Det nytter ikke å tro at dette er en vanlig åtte-til-fire-jobb, sier han bestemt.
– Jeg har fra dag én vært opptatt av at alt skal være ryddig og ordentlig i denne bedriften. Denne brakka vi sitter i nå, kjøpte jeg nettopp for at alt skal være på stell. Det er faktisk ikke så mange som har så fine forhold inni skogen som vi har her nå, med rennende vann, do, vask, redskapsbod og et lite kjøkken. Det fungerer veldig bra.
TØFF START: Den unge gründeren hogde hele dagen, kjørte lassbærer på natta og skrudde i alle pausene. Det kunne gå mange døgn mellom hver gang han var hjemme. (Foto: Runar F. Daler)
Travel familiefar
– Hva med fremtiden? Hvordan ser denne bedriften ut om noen år fram i tid, tror du?
– Vi skal ha 100 prosent kvalitet på alt vi gjør; det er jeg ekstremt opptatt av. Så tror jeg det er best å fortsatt ha ett lag, hvor vi har god oversikt og det flyter jevnt, i stedet for å ha flere lag på halvfart. Man kan ha masse utstyr og maskiner og stor omsetning, men det lang fra sikkert at det blir noe mer overskudd av den grunn, sier han.
– Ellers er jeg jo glad for å slippe å holde på både dag og natt, sånn det var før. Men travelt er det fremdeles, og jeg kjører fremdeles 12-timersdager. I fjor fikk samboeren min og jeg en unge også, og det blir jo ikke noe mindre å gjøre av det, sier han og ler.
– Uansett hvordan det går, vil jeg ikke slutte med det jeg liker best, nemlig å hogge tømmer. Jeg kunne for eksempel ikke tenke meg å trekke meg tilbake og bare ta meg av det administrative. Det er jo en slags frihet å sitte ute i skogsmaskina – selv om vi har kniven på strupen når det gjelder produksjon.
FRIHET: Det er en slags frihet å sitte ute i skogsmaskina – selv om man har kniven på strupen når det gjelder produksjon, synes Kristian Brennbakk. (Foto: Runar F. Daler)
Enda hardere og lengre dager
Selv om han selv har vist at det er mulig å starte for seg selv fra «scratch» i skogen, og både vokse og tjene penger, regner ikke Brennbakk med at mange vil gå i hans fotspor.
– Dette er virkelig en tøff bransje å komme inn i fra bunnen av. Jeg kan nesten ikke tenke meg at noen andre orker å holde på sånn. Jeg hadde dessuten noen fordeler, som at jeg var utdanna mekaniker, at jeg kunne kjøre skogsmaskin og at jeg har en mor som er regnskapsfører som kunne hjelpe til litt, sier han.
– I tillegg må man trives i sitt eget selskap, for man er mye alene. Og vi er nødt til å holde produksjonen oppe hele tida. Ikke bare må det kjøres 12 timer om dagen, fem dager i uka, men helger og kvelder går med til å holde maskiner og utstyr i stand. Det nytter nesten heller ikke å være sjuk, for da står det jo en maskin til flere millioner helt stille. Og det går ikke særlig lenge. Nå i det siste har vi dessuten fått de enorme økningene i kostnader på både diesel, olje, reservedeler og alt annet. Det som var overskudd før, er ikke overskudd lenger nå. Vi har derfor måttet spare inn, og vi prøver å være enda mer effektive, ved å kjøre enda hardere og lengre dager. Det er tøft. Likevel er det ikke noe annet jeg heller vil gjøre, sier han med et smil.