Som 57-åring mistet hun jobben på vaskeriet – en jobb hun hadde hatt i 34 år. Mange ville mistet motet, men Torunn Dalen (65) tok saken i egne hender og ble tipptruck-sjåfør. Nå stortrives hun i den gigantiske 70-tonneren.
Det er ikke en liten dumper hun kjører, den tøffe 65-åringen. Når Anleggsmaskinen besøker henne på jobb, hos Norsk Stein på Tau like utenfor Stavanger, er riktignok hennes faste tipptruck – en Cat 777G – på verkstedet etter motorhavari. Men den midlertidige erstatningen – en Komatsu 785 – er like stor. Torunn rekker bare litt over halvveis opp på hjulene på maskinen, og hun må klatre opp både stiger og trapper for å komme seg inn i hytta på det som oppleves nesten mer som et hus enn et kjøretøy. Så er den også elleve meter lang, syv meter bred og over fem meter høy.
– Det er ikke fritt for at de fleste blir litt overraska når de får vite at jeg kjører en så stor maskin. Når jeg viser bilder av meg ved siden av maskinen, og man virkelig ser størrelsesforholdet, gjør de som oftest store øyne, forteller Torunn smilende til Anleggsmaskinen.
SIZE MATTERS: – Det er ikke fritt for at de fleste blir litt overraska når de får vite at jeg kjører en så stor maskin, forteller Torunn. (Foto: Runar F. Daler).
Størrelsen teller
Det var nettopp størrelsen som fascinerte Torunn, da hun bestemte seg for å prøve lykken som dumpersjåfør. Hun hadde aldri kjørt anleggsmaskin da hun mistet jobben på vaskeriet for åtte år siden.
– Jeg hadde gått noen måneder ledig, da jeg var og leverte noe hageavfall på mottaket like her oppe, og tilfeldigvis fikk øye på en av disse tipptruckene fra Norsk Stein i bakgrunnen. Den var jo ganske tøff, og det slo meg at det hadde vært utrolig stas å få kjøre en sånn, sier hun.
– Jeg skrev en søknad og kjørte bort og leverte den personlig. Et par dager senere ringte transportsjefen og ba meg komme inn for en prat. En uke etterpå hadde jeg jobb! Da jeg fikk se hvor stor tipptrucken egentlig var, fikk jeg nesten sjokk. Fram til da hadde jeg jo kun sett den på avstand. «Hvordan skal jeg klare dette her?» husker jeg at jeg tenkte. Men det ble fort en vane. Nå kunne jeg ikke tenkt meg å gjøre noe annet, stråler Torunn.
– Men jeg gleder meg veldig til å få tilbake Cat-en, da. Komatsuen har god svingradius og godt lys, men ellers er Cat-en best på det meste. Den er behagelig, solid, kraftig og god å kjøre.
SJOKK: Da Torunn fikk se hvor stor tipptrucken egentlig var, fikk hun nesten sjokk. «Hvordan skal jeg klare dette her?» tenkte hun. Men det ble fort en vane. (Foto: Runar F. Daler).
Vaskeriet
Et liv i anleggsbransjen var nok ikke det unge Torunn så for seg da hun begynte på handelsskole i Stavanger etter ungdomsskolen hjemme på Jørpeland.
– Jeg hadde vel ingen spesiell plan med det, men så nok for meg ett eller annet kontorarbeid i fremtiden. Men så ble jeg gravid, og slutta på skolen etter ett år, forteller Torunn, som i dag har to barn på 46 og 44 år og seks barnebarn fra 8 til 18 år.
I 1979, da Torunn var 23 år gammel, fikk hun jobb på Rogaland fylkesvaskeri på Jørpeland – en jobb hun skulle ha i 34 år.
– Der vaska vi sengetøy, håndklær og uniformer for sykehus og sykehjem i Stavanger kommune. Min jobb var blant annet å henge opp til tørk og sortere det som ble vasket. Etter hvert ble det et automatisert sorteringssystem med strekkoder, som jeg da var ansvarlig for.
«Når jeg viser bilder av meg ved siden av maskinen, og man virkelig ser størrelsesforholdet, gjør de som oftest store øyne.»
Fra lastebil til tipptruck
Det første, lille steget mot anleggsbransjen fant sted i år 2000, da Torunn tok lappen på lastebil.
– Det var vaskeriet som betalte sertifikatet for meg. De trengte en vikar som kunne komme og kjøre lastebil på kort varsel, om det så var klokka fem om morgenen. Siden jeg stort sett alltid var på jobb og aldri var syk, og dessuten hadde litt lyst til å kjøre lastebil, så tenkte jeg det kunne være noe for meg, forteller hun.
– Jeg begynte da å kjøre en MAN-lastebil, først som vikar, men fra 2006 ble jeg fast sjåfør. Da hadde vaskeriet akkurat gått over til å konkurrere om private anbud, og jeg kjørte rundt til hoteller, brakkerigger og militærkaserner i hele regionen og leverte ut rent tøy og hentet inn skittent tøy. Det var en artig jobb, som jeg trodde jeg skulle ha helt til jeg gikk av med pensjon, forteller hun. Men slik skulle det ikke gå. I 2013 gikk hele bedriften konkurs, og alle ansatte mistet jobben. Seks måneder senere var Torunn fast tipptruck-sjåfør hos Norsk Stein på Tau.
KATTEDAME: Når Anleggsmaskinen er på besøk, er Torunns faste tipptruck – en Cat 777G – på verkstedet etter motorhavari, så hun kjører i stedet en Komatsu 785. – Komatsuen har god svingradius og godt lys, men ellers er Cat-en best på det meste, og jeg gleder meg veldig til å få den tilbake, smiler hun. (Foto: Runar F. Daler).
Laster 100 tonn i kassa
Steinbruddet til Norsk Stein AS på Tau er Norges tredje største. I 2020 ble det produsert 3 100 000 tonn pukk og grus der, med leveranser til en rekke europeiske land. Bedriften har 70 faste ansatte, og det jobbes døgnet rundt i ulike skiftordninger, syv dager i uken, 362 dager i året. Torunn Dalen er en av er seks faste tipptruck-sjåfører, i tillegg til tre vikarer.
– Jobben er ganske enkel. Vi kjører og laster opp stein her i steinbruddet. Når hjullasteren har fylt opp kassa – den tar ca. 100 tonn – så kjører vi det ned og tipper det i en knuser. Derfra kommer det ut igjen i mange ulike fraksjoner. Mye går til jernbanepukk, som vi er spesielt kjent for. Vi har hele 700 båtanløp her i året, og rundt halvparten blir eksportert til utlandet, forteller Torunn.
– Vi veksler mellom tre skift her; dag (kl. 07-15), kveld (15-23) og natt (23-07). Aller best liker jeg nattskiftet, for da er det roligere og færre folk på jobb. Da må jeg selvfølgelig sove på dagen, men det er ikke noe problem. Jeg bor alene, så det ingen å ta hensyn til hjemme, og jeg får mer enn nok hvile. Det er nok ikke like lett for dem som har familie med små barn, sier hun.
«Jeg gleder meg veldig til å få tilbake Cat-en, altså!»
– God jobb å bli gammel i
– Om jeg trives? Ja, jeg stortrives i denne jobben. Selv om jeg også likte å kjøre lastebil, er det mye bedre å kjøre tipptruck. Det var mye mer styr og manuell jobb med lastebilkjøring, for da måtte jeg hele tiden ut og laste og bære, og dra sekker gjennom snø og så videre. I tipptrucken sitter jeg bare der og blir lastet på og tipper det av. I tillegg er det litt sosialt, for vi er jo en gjeng som jobber sammen. På vaskeriet snakka vi nok litt mer sammen, og var litt mer venninner på en måte. Her blir det ikke så mye prat, siden vi jo sitter inne i hver vår maskin og kjører. Men litt blir det jo, og det er en veldig god tone her, smiler Torunn, som med sine 65 år er den nest eldste i bedriften.
– Hvor lenge har du tenkt å holde på?
– Jeg kunne jo gått av med pensjon og AFP da jeg var 62, men jeg regner med å jobbe minst ett år til. Hvis jeg ikke må kjøre Komatsuen hele tiden da, for da slutter jeg raskt. Nei da, jeg bare tuller. Men jeg gleder meg veldig til å få tilbake Cat-en, altså, ler hun.
– Jeg tror de er glade for å ha meg her, for de trenger folk og det er nok å gjøre. Tida går jo fort, og når jeg trives så godt, så har jeg lyst til å holde på litt til. Dette er rett og slett en fin jobb å bli gammel i, avslutter hun fornøyd.
KARRIERESKIFTE: 57 år gammel mistet Torunn jobben på vaskeriet. I stedet for å miste motet, tok hun saken i egne hender og ble tipptrucksjåfør. Det angrer hun ikke på i dag. (Foto: Runar F. Daler).