Etter å ha levd et liv med festing og rusmidler i en årrekke, tok Thomas Skallerud (48) til slutt et oppgjør med seg selv. Han kom seg ut av det og fikk sjansen i anleggsbransjen. Den tok han vare på. Nå er han både tillitsmann og snart bas hos Jakhelln Entreprenør i Lillestrøm.
Nesten ti år av livet sitt tilbrakte Thomas i det han beskriver som et festmiljø i hovedstaden, hvor mye gikk ut på å drikke og ruse seg – hovedsakelig på amfetamin eller ecstasy, samt hasj. Heldigvis skjønte han til slutt at han måtte endre livsstil. Men veien ut kan være vanskelig.
«Det slo meg stadig oftere at jeg kasta bort tida med å sitte på en gressplen og drikke øl og ta amfetamin, mens andre folk levde normale liv med familie og jobb.»
Annonse
– Jeg husker godt da det virkelig slo meg at jeg var nødt til å kutte ut det livet. Det var da en barndomsvenn, en som jeg vokste opp sammen med, døde av heroin. I begravelsen hans var det en som sa til meg at «Thomas, nå må du komme deg ut av dette, for du ser hvordan det kan ende». Jeg bestemte meg for å ta ham på ordet, forteller Thomas åpenhjertig til Anleggsmaskinen. Vi møter ham på kontoret til Jakhelln Entreprenør i Lillestrøm, hvor han jobber som grunnarbeider/maskinfører.
EVENTYRLYSTEN: Han var ung, naiv og eventyrlysten, og hadde lyst til å prøve alt som var spennende. Det ble etter hvert litt for mye av det gode. (Foto: Runar F. Daler).
ADHD og Tourettes
Vi tar det hele fra begynnelsen. Thomas, som er enebarn, bodde sine første fem leveår på Tøyen i Oslo, før han og familien flytta til Groruddalen; først Lindeberg og deretter Høybråten. Han var en aktiv gutt og en ganske talentfull ishockeyspiller på Furuset i mange år. Etter ungdomskolen begynte han på Bredtvet videregående skole, på handel og kontorlinja.
– Jeg var ikke spesielt flink på skolen, men jeg hadde litt sansen for tall og matte, og tenkte at handel og kontorlinja, med blant annet en del økonomi, kunne være noe. Men jeg fikk en del fravær, og droppa ut litt underveis; jeg slutta og begynte flere ganger, og endte vel med å bruke seks år på å fullføre. Foreldrene mine skilte seg også i denne perioden. Jeg gikk også på Otto Treiders Handelsskole en liten stund, og jeg bodde i Stockholm ett års tid, hvor jeg jobba som pleieassistent på et sykehus, forteller han.
– Problemet er vel at jeg alltid har vært litt impulsiv og rastløs. Jeg var faktisk på utredning da jeg var 14-15 år, og jeg mener de sa jeg hadde ADHD, men jeg har aldri tatt medisiner for det. Mange år senere, i slutten av 20-årene, fikk jeg også diagnosen Tourettes syndrom. Det forbinder man gjerne med folk som skriker og banner uhemma, men for min del dreide det seg mer om en slags tics; jeg dro på nakken og spente meg.
«Det å komme inn i en jobb som man føler man mestrer, og være med å bidra til fellesskapet – det er en utrolig deilig følelse».
Gikk gradvis nedover
Via faren fikk Thomas sin første ordentlige jobb, som gikk ut på å sortere postpakker for firmaet Pakketrans. Senere begynte han å kjøre pakker for Tollpost Globe. Og det var på den tida, da Thomas var 22-23 år gammel, at han begynte å prøve ut rusmidler.
– Jeg husker godt jeg prøvde det for første gang. Jeg var ung, naiv og eventyrlysten, og hadde lyst til å gjøre alt som var spennende. Det første jeg prøvde var amfetamin, som jeg fikk tak i via en bekjent fra Høybråten. Selv om jeg vel egentlig visste bedre, tenkte jeg etterpå at det kunne da ikke være så farlig, for jeg fikk jo så mye energi og ble så utrolig arbeidsom, humrer han selvironisk.
– Etter hvert kom jeg inn i et skikkelig partymiljø, med folk fra hele byen. Dette var jo midt på 90-tallet i starten av house-/techno-perioden i Oslo, og rusmidler var vanlig. Jeg gjorde det ikke så ofte til å begynne med, men det ble gradvis tettere og tettere. «Av og til» ble til hver helg, så ble helga til langhelg og til slutt ble det så ofte og så mye at det var lite forenlig med jobbing, for å si det sånn. Heller ikke hockeyspillinga klarte jeg å fortsette med. Det gikk mest i amfetamin og ecstasy, og hasj røyka jeg daglig. Man ringer på jobb og sier man er sjuk. Det blir et mønster, som selvfølgelig arbeidsgiver etter hvert skjønner, og så mister man til slutt jobben. Og det var det jeg gjorde, sier Thomas.
KOM SEG UT: Begravelsen til en barndomsvenn, som døde av heroin, ble det endelige vendepunktet for Thomas. Siden har han knapt sett seg tilbake. Men det har vært noen tunge stunder underveis. (Foto: Runar F. Daler).
Oppgjør med seg selv
Først noen år senere, like etter årtusenskiftet, innhentet alvoret Thomas. Han forsto at det bar galt av sted, og at noe måtte gjøres.
– Jeg hadde nok lenge en slags naiv tro på at jeg kunne holde på sånn og likevel fungere bortimot normalt, men til slutt innså jeg at forbruket var blitt altfor stort, og at jeg måtte komme meg ut av det. Det slo meg stadig oftere at jeg kasta bort tida med å sitte på en gressplen og drikke øl og ta amfetamin, mens andre folk levde normale liv med familie og jobb. Det kunne bare ikke fortsette sånn. Og den begravelsen var det endelige sparket jeg trengte, sier han alvorlig.
– En annen grunn til at jeg ble lei, var at jeg hadde samboer en periode. Vi skulle begge prøve å kutte ut rusen, men hun fortsatte i smug. Når hun satte i gang og vaske huset klokka elleve om kvelden og fremdeles holdt på da jeg sto opp dagen etter, så skjønte jeg jo at det var noe muffens, smiler han og rister på hodet.
– Ikke lenge etterpå la hun seg inn på avrusning, og siden så jeg henne aldri igjen. I ettertid tenker jeg at det kanskje var noe av det beste som skjedde, at hun stakk.
«Når hun satte i gang og vaske huset klokka elleve om kvelden og fremdeles holdt på da jeg sto opp dagen etter, så skjønte jeg jo at det var noe muffens.»
Tung vei tilbake
Da Thomas virkelig hadde bestemt seg for å snu om på livet, gjorde han noe lurt. Han dro hjem til faren og la alle kortene på bordet.
– Jeg fortalte ham alt. Han hadde ikke trodd det var så ille, selv om han nok hadde mistenkt noe. Der og da flytta jeg inn i kjelleren hans og kutta ut alt på dagen. Han tvang meg også til å bli med ham på jobben sin. Ikke for at jeg skulle jobbe, men for at jeg skulle ha noe gjøre og holde meg unna det dårlige miljøet, forteller han.
Og det fungerte, for siden har han ikke sett seg tilbake, selv om det har vært tungt i perioder.
– Selve stoffet var ikke noe særlig problem; det var mer det å komme i gang og gjøre noe fornuftig igjen. Jeg fikk en overveldende følelse av oppgitthet og håpløshet. Jeg oppdaget at jeg hadde gått glipp av så mye og stagnert på alle plan, sammenlignet med tidligere venner som levde mer normale liv. Det førte til at jeg var veldig utålmodig og gretten, jeg ble passiv og trakk meg inn i meg selv, og var vel rett og slett deprimert. Men etter hvert kom det seg litt, og da jeg begynte å få litt kontakt med gamle barndomsvenner igjen, ble det lettere.
TILLITSMANN OG BAS: Thomas har blitt valgt til tillitsmann av kollegaene sine. Arbeidsoppgavene har han mestret så bra at han er i ferd med å bli bas, hvor han skal lede to anleggsgartnerlag. (Foto: Runar F. Daler).
Anleggsbransjen – en guttedrøm
– Hvordan endte du opp i anleggsbransjen? Du hadde vel ingen erfaring derfra?
– Jeg var på arbeidstrening og ble sendt på forskjellige jobbsøkerkurs, men jeg var egentlig fast bestemt på å komme meg inn i anleggsbransjen. Til slutt fikk jeg tatt maskinførerbevis gjennom NAV, etter å ha vært gjennom fem uker på skole og tre uker med praksis på et sandtak. Anleggsbransjen har vært en slags guttedrøm for meg, ikke minst fordi jeg liker å jobbe ute og være i bevegelse. Dessuten krever det ikke «en evighet» med utdannelse for å få jobb; er man interessert nok og trår til skikkelig så er det muligheter, sier han.
I 2011 søkte han på jobb som hjelpemann hos en liten maskinentreprenør på Slependen, like utenfor Oslo. Han ble innkalt til intervju, og han må ha gjort et godt inntrykk, for han fikk jobben. Den mestret han veldig bra, og han opparbeidet seg verdifull arbeidserfaring, inntil han ble sagt opp på grunn av nedskjæringer i 2016.
– Da begynte jeg å søke andre steder. Jeg sendte vel en 15-20 søknader før jeg ble kalt inn til intervju her hos Jakhelln Entreprenør. Søknad og CV ble sendt på tirsdag, jeg ble oppringt på torsdag og de ville ha meg på intervju på fredag. Intervjuet gikk ganske bra, og jeg fikk inntrykk av at de ville satse på meg, forteller Thomas.
– Alle bør få en sjanse
Daglig leder Nicolai Jakhelln var ikke i tvil om at de skulle gi Thomas en sjanse, til tross for en brokete bakgrunn og store hull i CV-en.
– Jeg synes i prinsippet alle bør få en sjanse. Selv om man har noen hull i CV-en, så er det ikke dermed sagt at du er en dårlig person. Se på Thomas; han har ikke alltid tatt de smarteste valgene i livet, men han har tatt konsekvensene av det. Han har rydda opp og kommet seg videre. Han har vært villig til å ta den jobben, sier bedriftslederen bestemt.
– Vi hadde flere kandidater til stillingen, men Thomas hadde vært borti veldig mye av det vi driver med her, og han hadde gode referanser fra sin forrige jobb. Ikke minst satte vi stor pris på den åpenheten og ærligheten han viste når det gjaldt bakgrunnen sin. Vi tenkte derfor at det var verdt å gi ham en sjanse, noe vi overhodet ikke har angret på. Han er en omgjengelig og hyggelig fyr, som er meget godt likt av alle. Han har til og med blitt valgt til tillitsmann av kollegaene sine. Arbeidsoppgavene har han mestret bra; så bra at han nå er i ferd med å bli bas, hvor han skal lede to anleggsgartnerlag. Så vi er meget godt fornøyde med Thomas og vi håper han blir værende her lenge, sier Nicolai.
GA HAM EN SJANSE: – Jeg synes i prinsippet alle bør få en sjanse. Selv om man har noen hull i CV-en, så er det ikke dermed sagt at du er en dårlig person. Vi er meget godt fornøyde med Thomas og vi håper han blir værende her lenge, sier daglig leder Nicolai Jakhelln. (Privat foto).
Utrolig deilig følelse
Selv er Thomas naturligvis fornøyd med å ha kommet inn i arbeidslivet, men han har også møtt på utfordringer underveis.
– Etter å ha fora kroppen med kjemikalier i mange år, har jeg måttet gå mange runder med meg selv for å klare å se positivt på situasjonen. Jeg sleit en stund med å ha trua på meg selv, og jeg følte at jeg ikke var bra nok, men det har blitt mye bedre etter hvert. Det å komme inn i en jobb som man føler man mestrer, og være med å bidra til fellesskapet – det er en utrolig deilig følelse, sier Thomas oppriktig.
– Det å bli vist tillit og få ansvar, er fantastisk. Da vokser også selvtilliten, man blir sterkere som person og mer stolt av seg selv. Det er også noe eget med anleggsbransjen, som er litt uformell og røff i kantene. Det er en bransje det er lett å føle seg hjemme i.
Ringte hjem og felte en tåre
En liten, rørende historie fra Jakhelln viser hvor mye denne jobben egentlig har betydd for Thomas.
– Vi var på en firmatur ikke så lenge etter at Thomas ble ansatt, og vi skulle til å spise lunsj. Da jeg så bort på Thomas virket det som det var noe som plagde ham, så jeg spurte hva det var. Da så han på meg, med en tåre i øyekroken, og sa at han akkurat hadde snakka med faren sin og fortalt ham hvor hyggelig det var å føle en sånn tilhørighet. Det glemmer jeg aldri, sier Nicolai Jakhelln.
– Jeg er vel som mannfolk flest, og er ikke alltid så flink til å prate om følelser og sånn. Men der og da kjente jeg så veldig på det felleskapet – en følelse av trygghet – som jeg ikke var vant til. Så jeg ringte fader’n og fortalte at jeg satte pris på at de satsa på meg, og felte vel en tåre, smiler Thomas, kledelig beskjedent.
– Jeg trives veldig godt her i Jakhelln, og håper bare jeg får beholde jobben og at firmaet går bra. Jeg er utrolig takknemlig for å ha fått muligheten.
TAKKNEMLIG: – Jeg er utrolig takknemlig for å ha fått muligheten, sier Thomas Skallerud. (Foto: Runar F. Daler).