Man skal lete lenge for å finne en mer imponerende samling amerikanske veteranbiler enn hjemme hos maskinentreprenør Ole Martin Manvik.
Her kan du lese en engelsk versjon av saken: The King of Veteran Cars
Ole Martin Manvik (59) fremstår som en typisk maskinentreprenør; pratsom, trivelig, jordnær og rullingsrøykende. Når vi kommer hjem til gården hans utenfor Larvik, begynner vi imidlertid å ane at vi har med en litt spesiell person å gjøre. Og når han tar oss med inn i en gammel potetkjeller, forstår vi umiddelbart at vi er vitner til noe helt unikt.
Egen frihetsgudinne
Gården er svært velstelt, med godt vedlikeholdte bygninger, strøken gressplen og snorrette hekker, men det er først når man kommer lenger inn på eiendommen at man begynner å heve øyenbrynene. Oppå en meget pent oppsatt steinmur står nemlig – som et monument – en over fem meter høy kopi av den velkjente frihetsgudinnen i New York.
AMERIKAFRELST: Det er klart man må ha en kopi av Frihetsgudinnen i hagen. Skal det være, så skal det være! Statuen er over 5 meter høy, inkludert sokkelen, noe som tilsvarer 1:18 av den som står i New York. (Foto: Runar F. Daler).
Kjellerdøra i bygningen ved siden av, er dekorert med et flott maleri, som røper noe av det som befinner seg innenfor. Maleriet er av en gammel amerikansk bil av typen Pierce Arrow, som gir oss assosiasjoner til mafiafilmer. Når Manvik åpner døra til det som opprinnelig har vært en potetkjeller, åpenbarer en rekke gamle veteranbiler seg – alle tilsynelatende i tipp-topp stand.
VELKOMMEN INN: Bak denne vakkert dekorerte døra, i en gammel potetkjeller, befinner mesteparten av veteranbilsamlingen til Ole Martin Manvik seg. (Foto: Runar F. Daler).
Imponerende
Det første som møter oss er en T-Ford (1914-modell), som faktisk har vært brukt i TV-programmet Farmen, med Manvik som sjåfør. Videre innover er det flere T-Forder, to Pierce Arrower, en White 1924-modell og en Overland (1912-modell), som har vært kjøreskolebil og gått som drosje i Oslo. I tillegg står en Studebaker (1925-modell) og en Pierce Arrow (1929-modell) parkert på gårdsplassen, mens enda en Pierce Arrow (1927-modell) og selve kronen på verket, en Ahrens-Fox brannbil (1930-modell), som var i bruk i Texas på 1930-tallet, står inne i låven. Det er en mildt sagt imponerende samling.
KLASSIKER: Ford Model T 1914-modell. Restaurert hos Manvik. Motor: 4-sylinder, med 2,9 liters volum og ca. 20 hester. (Foto: Runar F. Daler).
Bilene brukes
– Totalt, med ferdig restaurerte biler og pågående prosjekter, er jeg vel oppe i en 17-18 biler. Det å restaurere en bil som skal stilles ut på museum, er én ting. Men å restaurere en bil som skal fungere og brukes, det er et helt annet kapittel. Stort sett alle bilene her er i kjørbar stand. Det er viktig å få kjørt dem litt innimellom, ellers kan de «stå seg i hjel», forteller Manvik.
– Flere av bilene er populære til brylluper, skoleball, og lignende. De blir også brukt til å kaste litt glans over ulike arrangementer, som for eksempel var en av dem den første bilen som kjørte over den nye brua ved Farriseidet da den åpnet. Jeg leier også ut til utdrikningslag, men da helst til damer, for det går litt roligere for seg. Uansett er det greit med skinnseter, smiler han.
FESTFIN: En White Fire Truck, 1924-ramme, men bygd som en ca. 1910-brannbil. Bilen er restaurert ned til minste skrue. Manvik kjørte den i 17. mai-kortesje i år. (Foto: Runar F. Daler).
Kjøpte brannbil i Indiana
– Vanlige sorte T-Forder, er jo nærmest hyllevare, mens de med messing er litt mer sjeldne. Alt av deler til T-Ford, og for så vidt også Studebaker, får man kjøpt på nettet og fraktet hjem med UPS eller lignende på et par-tre virkedager. Da er det verre med Pierce Arrow, for ikke å snakke om Ahrens-Fox. Deler til disse er vanskelig å få tak i, og helt umulig utenfor USA, fortsetter Manvik.
– På 1920-tallet kosta en Pierce Arrow 7000 dollar, mens en T-Ford kosta 300. Man fikk jo 20-25 T-Forder for prisen av én Pierce Arrow! Men etter krakket i 1929 ble alt nærmest verdiløst. Folk greide ikke å betale, og bilene tatt inn av myndighetene og bygd om til brannbiler, sykebiler, likbiler og så videre. Denne Piercen, var opprinnelig en syvseter, som myndighetene gjorde om til en brannbil. Den kjøpte jeg av pensjonerte brannfolk i Indiana, forteller Manvik og peker på den helt spesielle laste-/brannbilen innerst i hjørnet i potetkjelleren.
Foran: Ford Model-T 1913-modell, Depot Hack. Bilen deltok i et jubileumsløp i 2014, 100 år etter «Det Store Automobilløpet», Norges første billøp. Løpet varte i 24 timer og var 56 mil langt. Denne bilen vant løpet, da det var den eneste av over 40 deltakende biler (som alle var over 100 år gamle), som kom i mål. Femtallet på vinduet er startnummeret i løpet.
Bak: Norges eldste Studebaker 1914-modell. Det er en 5-seter touring. (Foto: Runar F. Daler).
Intet skolelys, men S i sløyd
Ole Martin Manvik er født og oppvokst på gården utenfor Larvik, som han overtok fra foreldrene i 1999. Noe skolelys var han aldri, men i likhet med så mange andre i anleggsbransjen var han en typisk praktiker.
– Jeg var ikke så glad i det teoretiske. Når man må lære seg noe som er totalt uinteressant, så sitter det ikke lenge. Derimot likte jeg mer praktisk og fysisk arbeid, som man kunne se konkrete resultater av, forteller han.
– På skolen var jeg nok litt rampete, og det ble også en del skulking. Jeg fikk én S – det var i sløyd – men resten av karakterene er ikke noe særlig å snakke om. Jeg henta aldri vitnemålet, for å si det sånn. Bortsett fra sløydlæreren, kom jeg ikke noe særlig overens med noen av lærerne, og de dømte meg nok nord og ned. I voksen alder har jeg faktisk fått god kontakt med flere av dem, og det er litt artig.
VEKKER OPPSIKT: Når man er ute og kjører med slike veteranbiler som denne, blir man møtt med mange blikk, hilsninger, og blide fjes. Og ingen tuter hvis det går litt sakte. Her koser Manvik seg på tur med en Studebaker 1925-modell, Duplex Phaeton. (Foto: Runar F. Daler).
Tidlig krøkes
Anleggsbransjen fikk Manvik inn nærmest med morsmelka. Faren hans gravde for Brunlanes og Stavern e-verk, og allerede som 15-åring var han med og legge kabler i grøfta og rydde for høyspentlinjer.
– Da jeg var 18 år registrerte jeg meg som selvstendig næringsdrivende. De første jobbene jeg hadde, var for e-verket. Jeg prisa bygging av høyspentlinjer, var ute med han som stakk ut, var med og ryddet for linja, og jeg fikk fram mastene og satte dem opp. Jeg fikk raskt et veldig godt forhold til e-verkssjefen, og det var han som ringte til lensmannen og sa at jeg måtte ha sprengningssertifikat. Hvis man var kamerat med lensmannen og e-verkssjefen den gangen, så ordna det meste seg, sier han og ler.
RESTAURERT: Pierce Arrow 1927-modell, 7-seter. Restaurert ned til hver minste skrue. Bilen har to fabrikkmonterte søkelys som ble brukt til å se gatenavn (før det fantes gatebelysning). En av de første med aluminiumkarosseri. Motor: 6-sylinder, 4,7 liter, 75 hester. (Foto: Runar F. Daler).
Begynte med en Brøyt
Etter hvert slutta han i e-verket, og begynte å ta på seg sprengnings- og fjellsikringsjobber. Han kjøpte da en Brøyt X2B, som han brukte til sprengningsjobbene. Manvik hadde fire ansatte på det meste, men etter krakket på slutten av 80-tallet kuttet han ned. I dag har han kun to personer som han leier inn ved behov.
– Jeg har aldri vært sjukemeldt. Men på slutten av 90-tallet fikk jeg en reaksjon etter å ha jobba i lang tid med våt dynamitt og våte hansker. Nitroglyserinen gjorde at ble kvalm og fikk alvorlig hodepine. Jeg har aldri vært så dårlig i mitt liv, og da kvelden kom trodde jeg nesten min siste time var kommet. Dermed faset jeg ut skytinga, men fortsatte lenge med fjellsikring. Men nå nærmer jeg meg 60 år, og selv om hodet vil så får jeg ikke lenger kroppen med på å henge i et tau og rappellere. De senere årene har jeg gått over til vann- og avløpsjobber, samt utgraving av tomter og andre grunnarbeider, mest for private og noe for kommunen, forteller han.
«Det har nok kanskje gått litt til hodet på meg, dette her. Men så lenge det ikke kommer folk i hvite frakker og snakker forsiktig til meg og skal medisinere meg, så er det vel greit.»
FrP-politiker
I 1991 kom Manvik, nesten ved en tilfeldighet, inn i politikken. Han er fremdeles aktiv i Fremskrittspartiet, og sitter i dag i styret i Vestfold-Telemark FrP.
– Det var ikke sånn at jeg leste partiprogrammet og dermed bestemte meg for å begynne med politikk. Det var en som nærmest «lurte meg» og ville ha navnet mitt på en liste. Til slutt sa jeg «greit, jeg kan stå på siste plass». Sist gang jeg stilte til valg, i 2011, var jeg den i Vestfold som forserte flest plasser, så da endte jeg helt oppe på fjerde plass. Jeg har sittet i kommunestyret i Larvik i 24 år for Frp. Det har vært artig, men har tatt mye tid, forteller han.
– Man får både venner og uvenner i politikken, men jeg har nok fått betydelig flere venner enn uvenner – og ikke bare i eget parti. Det er jo nettopp representantene fra partiene i motsatt ende av skalaen det kan være mest moro å ta en øl med, sier han og ler.
– Du må forresten få med, i og med at jeg har vært MEF-medlem siden 1994, at det å få inn Julie Brodtkorb som leder må være noe av det beste som har hendt MEF. Hun har det politiske systemet under huden og hun har et stort nettverk. MEF har alltid vært flinke og gitt høringsuttalelser. Problemet er at da er det som oftest for seint; da får man bare flikka litt på forslaget. Skal man virkelig forandre noe må man være med og påvirke i en tidligere fase. Julie kan dette, slår han fast.
POLITIKER: Skiltet på veggen røper hvilket politisk parti Manvik representerer. Han har sittet i kommunestyret i Larvik i 24 år for Frp. (Foto: Runar F. Daler).
Startet med en T-Ford
– Hvordan begynte så denne enorme fascinasjonen for gamle biler, og spesielt de amerikanske?
– Den interessen har jeg nok hatt siden jeg var guttunge. I gamle dager hadde de en 1926-modell T-Ford her på gården. Den var så gammel under krigen at tyskerne ikke gadd å ta den. Foreldrene mine kjøpte en ny bil etter krigen, men T-Forden ble aldri bytta inn, så den ble stående her på gården. På begynnelsen av 60-tallet var det en åpen grøft på jordet her som skulle fylles opp. I mangel på noe annet å bruke, så havna T-Forden nedi der. Den ligger nok fremdeles der nede ett sted. Jeg har lett etter den flere ganger, uten hell, men jeg har ikke gitt opp håpet ennå, forteller Manvik.
– Den første veteranbilen jeg kjøpte var nettopp en 1926-modell T-Ford – helt lik den som var her på gården. Den kjøpte jeg i Stockholm i 1998. Jeg fikk den til å fungere, den ble populær å bruke blant annet til brylluper, og jeg stilte selv opp som sjåfør, med flosshatt og sjakett.
STILIG: Panserornamentene på de gamle veteranbilene er jo rene kunstverkene. Her er Studebaker (over) og Pierce Arrow (under). (Foto: Runar F. Daler).
Favorittbilen – Pierce Arrow
Siden har det altså blitt mange flere biler, men fellesnevneren er at de alle er amerikanske.
– Når man har interesse for amerikansk historie, samfunn og politikk, var det naturlig å gå for en Pierce Arrow. Det var nemlig den offisielle bilen i Det hvite hus i Washington, fra president William Taft i 1909 og fram til 1938, da bilfabrikken gikk konkurs. Noe av det spesielle med Pierce, som jeg beit meg merke i fra gamle filmer, er at lyktene sitter i skjermene – et patent de tok i 1913. Derfor er det veldig lett å se at det er en Pierce Arrow. Jeg begynte å se etter en slik bil, og i 2012 dukka det opp en i Chicago. Jeg heiv meg på første fly og kjøpte den, forteller han engasjert.
– Siden balla det litt på seg, og jeg har nå fire Pierce Arrower, noe som er ganske sjeldent i europeisk sammenheng. I Norge er det syv totalt, og det er færre både i Danmark og Sverige, kanskje også Tyskland. I hele verden regner man med at det eksisterer ca. 2000 biler, hvorav de aller fleste naturligvis befinner seg i USA.
SJELDEN: Ahrens Fox-motor under restaurering. Dette er nr. 8 av totalt 23 som ble produsert. 18681 cm3/150 hp/T-head, 6 enkle sylindre (ingen topp-pakning), 3 plugger per sylinder, 2 med magnet og 1 med coil. Motoren veier 1550 kilo. (Foto: Runar F. Daler).
Unik Ahrens-Fox stigebil
Når Manvik blir spurt om hvilken bil i samlingen som er den mest spesielle, kommer svaret uten betenkningstid. Det er den 12 meter lange Ahrens-Fox-brannbilen, eller «The Rolls Royce of fire engines”, som selskapet selv markedsførte dem som.
– Den dukka opp på en bilauksjon i Oklahoma. Jeg fikk frakta den til Ft. Lauderdale, hvor jeg måtte ha en 45-fots container for å shippe den over til Norge. Og da var det kun én cm plass igjen på hver side i containeren, humrer han.
– Da de bygde stadig høyere hus i New York og Chicago, så måtte de ha stadig større motorer for å ha krefter nok til stempelpumpa inne i disse brannbilene. Med en akkumulator ble det et enormt trykk. Til slutt, når husene ble flere hundre meter høye, måtte de likevel gi opp å slukke branner fra bakken. Av de 23 motorene som ble lagd, var det pumpe på 21 av dem. Det var altså kun to av dem som var stigebiler, som denne. Den ene gikk i New Jersey og den andre i Texas. Den i New Jersey ble senere bygget om, så dette er altså den eneste igjen i sitt slag i hele verden, sier han.
– Selve motoren er meget spesiell. Den har et volum på 18,5 liter; omtrent 10-gangeren av en vanlig bil. Ikke engang dagens lastebiler er oppe i et sånt volum. I tillegg har den tre plugger per sylinder. Det viste seg imidlertid at både stempler og råder var fjernet fra motoren før jeg kjøpte den. Stemplene er 6 tommer i diameter og rådene er 56 cm lange, så det er jo noen enorme greier. Nye stempler og råder er nå bestilt fra et verksted i Statene, så snart kan jeg endelig kan få den i gang. Det skal bli litt av et syn!
UNIK: Den eneste gjenlevende Ahrens Fox stige-/mannskapsbil, med 16 ståplasser og 2 sitteplasser, og med den store motoren (forrige bilde). Manvik har lagt ned mye tid i. denne bilen. Fabrikken produserte ca. 20 biler pr. år, fra 1911 til 1970-tallet. (Foto: Runar F. Daler).
I den innerste kretsen
De bilene og delene Manvik er ute etter, er som oftest ikke lett å få tak i, så han bruker en del tid på nettet – til alle døgnets tider.
– Det går noen timer i uka, for å si det sånn. Jeg er inne og sjekker diverse nettsteder hver eneste dag. På grunn av tidsforskjellen er jeg ofte oppe om natta for å sjekke auksjoner. Da har jeg gjerne vekkerklokka på halv tre, for kvart på tre går det ut en auksjon, sier han.
– Dukker det opp noe helt spesielt, så bruker jeg ikke mange timer på å skaffe meg flybillett til USA. De første bilene kjøpte jeg i Danmark og Sverige, og det var først i 2011 at jeg dro til Statene for å kjøpe bil. Siden har jeg vært to ganger i året der borte. Turene går gjerne til New Jersey, Florida og California, og selvfølgelig til den store Hershey-messa i Pennsylvania på høsten. Nordmenn er populære der borte, og når jeg sier jeg har fire Pierce Arrower, så er man fort inne i den innerste kretsen, smiler han.
FIASKO: Harley Davidson Topper. Ifølge Manvik den største fiaskoen for Harley noensinne. Kun 3000 slike ble produsert fra 1961 til 1965, og det er ca. 1000 igjen i dag. Tre eksemplarer står ferdig restaurert hjemme hos Manvik. Motor: 168 cm3 / 9 hester. (Foto: Runar F. Daler).
Harley Davidson-scootere
Foruten alle bilene, samler Manvik også på andre ting, som også er stilt ut i potetkjelleren og låven.
– Jeg har begynt å samle på de ulike historiske amerikanske flaggene – og de skal helst være gamle. Jeg har flagg med både 50, 48 og 13 stjerner, så nå gjenstår bare et med syv stjerner, før jeg til slutt henger opp sørstatsflagget. Å bare henge opp et sørstatsflagg er jo ikke helt stuereint lenger, men tar man med hele historien, så er det greit, sier han.
Han har også en flott samling av 10 klassiske panserornamenter i messing, som er plassert i en søyle inne i potetkjellerne. I tillegg har han fått tak i en samling med åtte gamle malerier av billøpet New York-Paris, som alle er malt av samme kunstner tidlig på 1900-tallet.
Sist, men ikke minst, har han gått til anskaffelse av tre scootere fra Harley Davidson. – En amerikaner som var på besøk her hadde akkurat kjøpt opp en Harley-samling på 19 motorsykler, hvorav fire var scootere. Slike scootere hadde jeg aldri hørt om, og jeg spurte om han ville selge. Han ville beholde den ene, så da kjøpte jeg like godt de tre andre. Det ble laget totalt 3000 av dem i sin tid, og det er nok under 1000 igjen i verden i dag, forteller han entusiastisk.
FRA BRANNBIL TIL LASTEBIL: En Pierce Arrow, som ble ombygd til brannbil på 1930-tallet. Delvis restaurert i USA, ombygd til lastebil med 5 cm eikeplan. Motor: Rekke 8-sylinder, 6 liters volum, 125 hestekrefter. (Foto: Runar F. Daler).
Hvite frakker
– Da jeg var i Statene for å hente scooterne, kom jeg også over kopien av frihetsgudinnen, ved en ren tilfeldighet. Jeg så den langs veien i nærheten av Jacksonville i Florida, og jeg vrengte rundt og kjøpte den – på ren impuls. Vi ble nødt til å sette den stående oppå pickupen, for å få plass til den sammen med de tre scooterne. Det var nok litt av et syn da vi kjørte på motorveien, og det var tuting og vinking fra andre biler og lastebiler hele veien. Det var ganske moro, ler Manvik.
– Jeg fant forresten en gammel amerikansk brannhydrant der borte også, som jeg tok med. For det må man jo ha! Jeg skal spyle av maling og rust, pusse den og lakke den rød. Så skal jeg plassere den ved steinmuren, i nærheten av frihetsgudinne-stauten, sier han fornøyd.
– Er du rett og slett litt besatt av all denne samlingen?
– Ja, det har nok kanskje gått litt til hodet på meg, dette her. Men så lenge det ikke kommer folk i hvite frakker og snakker forsiktig til meg og skal medisinere meg, så er det vel greit, sier han og ler.
MASKINENTREPRENØR: Selv om han bruker mye tid på både veteranbiler og politikk, er det maskinentreprenør Ole Martin Manvik er. (Foto: Runar F. Daler).