Artikkel utløste storm av reaksjoner. Her er et svar på noe av det.
I publiserte vi en kommentarartikkel om forholdet mellom vindkraftmotstandere, entreprenører og entreprenørers ansatte på vindkraftprosjekter.
Motstand mot energiutbygging har lange tradisjoner i Norge. Mitt første møte med det var lenkegjengen i Stilla og sultestreiken utenfor Stortinget, der man ville forhindre utbygging av Alta-Kautokeino-vassdraget.
Fra Stilla til Haramsøya
Motstanderne fikk si sin mening, lenkegjengen ble fjernet og elva ble bygget ut til kraftproduksjon. Der hentes det fortsatt ut energi i dag.
Nå er det vindkraft kampen står om. Vindkraft som energibærer og utbygging av vindkraftparker som generelt fenomen har titusenvis av motstandere. De har lyktes dårlig, om vi måler etter antall turbiner som blir reist på norske fjell nå. Men de jobber iherdig. Jeg har respekt for folk som kjemper for det de tror på. Så lenge de har respekt for andre mennesker.
Etter gårsdagens artikkel har det kommet en flom av reaksjoner. Eller storm, siden vi snakker om vindkraft. Her har det vært både meningsytringer og informasjon. Så mye har det vært at det kan være på sin plass med litt klargjøring på et par punkter.
Jørn Søderholm, ansvarlig redaktør i Anleggsmaskinen.
En maskintransport fra Stangeland Maskin AS ble forsøkt hindret i å kjøre i land fra ferga.
Deretter ble det rettet et sinne mot fotografen (dvs jeg). Noe av dette kan henge sammen med forhold som ikke hadde noe med maskintransporten eller vindkraftparken å gjøre.
Kommentarer fra vindkraftmotstandere
Det aller meste av reaksjoner i form av kommentarer, meldinger og mailer har kommet fra motstandere av vindkraft. Generelt eller spesifikt på Haramsøya. Det er noen fellestrekk i disse kommentarene.
Mye av det representerer en «med oss eller mot oss»-holdning. Enten er du vår venn, eller så er du vår fiende.
Gårsdagens artikkel tolkes jevnt over som et forsvar for vindkraftutbygging. Det er det ikke. Jeg gjentar: Det er det IKKE. Jeg tar ikke stilling til behovet for vindkraft, hvor det er fornuftig eller ikke å plassere turbinene eller hvorvidt utbygging av vindparker raserer lokalmiljø eller ikke.
Artikkelen var og er et forsvar for entreprenører og entreprenørers ansatte som gjør jobben med slike utbygginger. Både et generelt forsvar, og spesifikt et forsvar for Stangeland og deres ansatte på prosjektet på Haramsøya.
Forsvar av arbeidsfolk
Den er et forsvar av arbeidsfolk. Det forsvaret er hovedpoenget i gårsdagens artikkel. Det hovedpoenget består – og litt til.
Mange av tilbakemeldingene er seriøse og begrunnede innvendinger mot energiformen og utbyggingene. Noen av dem er ren drittkasting, sjikanøse og der entreprenør og arbeidsfolk mer eller mindre fordekt erklæres som landssvikere og Quislinger. Man må da ha moralsk kompass nok til å slutte i stedet for å dra ut på en jobb som dette, må vite.
Det er spesielt, for å si det forsiktig.
En entreprenør må kunne ta på seg – og sende sine medarbeidere ut på – et byggeoppdrag, uten å bli sammenlignet med det aller verste i norsk historie.
Arbeidsfolk, ikke landssvikere
Arbeidsfolk må kunne reise ut på jobben sin, uten å bli møtt med sjikane og trusler. Det er verken entreprenøres eller arbeidsfolkenes feil at turbinene skal bygges akkurat der.
Noen kloke meningsbærere mener at det er et akseptabelt virkemiddel å hindre maskiner i å komme fram til jobben. I en situasjon der en lokalbefolkning føler seg overkjørt og ikke har blitt hørt, argumenterer man for at det er greit å si sin mening i form av sivil ulydighet som det.
Jeg er ikke overbevist om gyldigheten i det argumentet. Men det er i alle fall et seriøst argument, som skal tas på alvor og diskuteres. Forsinkelser er i så fall en risiko entreprenøren må regne inn i sin pris. Da må han nok også akseptere at den lokale dieselleverandøren ikke vil selge diesel til utstyret, og dieselen blir dyrere på grunn av lengre transport.
Men entreprenøren er ingen landssviker av den grunn.
Lokale innbyggere og sofakrigere
Jeg har respekt for at frustrasjoner over ikke å bli hørt gjør at det kan «gå ei kule varmt». Jeg har større respekt for lokale innbyggere som stiller seg på fergelemmen foran lastebilen enn for sofakrigere som greier å sette entreprenører og arbeidsfolk i bås med landssvikere.
Slik retorikk er en forsøpling av kommentarfelt og andre debattarenaer som knapt nok fortjener å bli besvart.
Sjikane og trusler mot arbeidsfolkene i gult har ikke et snev av gyldig argument over seg. Verken i kommentarfelt, kassakø på lokalbutikken eller i form av forsøk på å presse folk av veien.