Nei, oppdragsgiver må ikke nødvendigvis begrunne en innsigelse til entrerprenørs sluttoppstilling. Det har Høyesterett nylig avsagt en dom om. Se mer om det her.
Tekst: Thomas Kollerød
Høyesterett fastslår at «innsigelser» til entreprenørens sluttoppstilling ikke trenger begrunnnes.
For å unngå at innsigelsene går tapt, er det likevel et krav om at innsigelsene må identifisere hvilke deler av kravsbeløpet i sluttoppstillingen som bestrides.
Det må gjøres slik at en normalt forstandig entreprenør kan forstå hvilke betalingskrav som ikke godtas.
Frist for innsigelser
Dommen er av sentral betydning ettersom det i alle entreprisekontrakter basert på NS-standardene er regler om at innsigelser til entreprenørens sluttoppstilling må fremsettes innen en bestemt frist (normalt to måneder).
Innsigelsene går tapt dersom de ikke fremsettes innen fristen. Det vil si at byggherren eller hovedentreprenøren må betale det entreprenøren eller underentreprenøren har krevd i sluttoppstillingen, selv om det ikke nødvendigvis var et reelt grunnlag for kravet.
Dette har sammenheng med at sluttoppgjørsreglene skal bidra til at man får avklart partenes standpunkter kort tid etter at arbeidene er overtatt av byggherre.
Grunnarbeid på NS 8415
I saken som var til behandling i Høyesterett stod tvisten mellom en hovedentreprenør (Skanska Norge AS) og underentreprenøren (HGT AS) i en kontrakt basert på NS 8415
TVIST: HGT AS og oppdragsgiver Skanska Norge AS var uenige om sluttoppstillingen. (Foto: Eget)
Konkret angikk saken tvist om sluttoppgjøret etter utførelse av grunnarbeider i forbindelse med oppføring av administrasjonsbygg. Etter at arbeidene var ferdigstilt, oversendte underentreprenøren HGT på vanlig måte en sluttoppstilling med sluttfaktura, jf. NS 8415 punkt 33.1.
Skanska leverte sin tilbakemelding til sluttoppstillingen innen to-måneders fristen i NS 8415 punkt 33.2. Skanskas tilbakemelding inneholdt en talloppstilling med overskriften «Innsigelse mengdeavregninger». Her var HGTs totale mengdekrav på kr 43,6 millioner inndelt i tre kategorier:
- «Andel godkjent»,
- «Andel avvist»
- «Andel ikke ferdigbehandlet».
I kolonnen «Andel ikke ferdigbehandlet», var det oppført beløp som til sammen utgjorde kr 28,6 millioner.
Betinget avslag
HGT gjorde gjeldende at Skanskas tilbakemelding på sluttoppstillingen ikke oppfylte kravene til fristavbrytende innsigelser etter NS 8415 punkt 33.2.
Entreprenøren anførte i denne forbindelse at avslaget måtte begrunnes, og at det ikke kunne gis et «betinget avslag» hvor mottakeren i realiteten ikke tar selvstendig og endelig stilling til kravet.
HGT fikk medhold i lagmannsretten om at Skanskas innsigelser var bortfalt.
Skanska anket saken til Høyesterett og fremholdt at det ikke var noe krav til en slik begrunnelse.
Videre anførte Skanska at kravet til innsigelse var oppfylt når entreprenøren gir tilkjenne uenighet eller motforestilling mot sluttoppgjøret på en slik måte at en alminnelig, forstandig entreprenør vil forstå at sluttoppstillingen ikke kan anses akseptert i sin helhet. Det mente Skanska å ha gjort i denne saken.
Høyesteretts vurderinger
Det sentrale tolkningsspørsmålet for Høyesterett var hvilke krav som skal stilles til «innsigelser» i NS 8415 punkt 33.2.
Høyesterett kom frem til at det ikke kunne fortolkes et krav om at innsigelsene måtte begrunnes.
Førstvoterende uttalte deretter at en naturlig forståelse av ordlyden «innsigelser» er at underentreprenørens sluttoppstilling må bestrides innen to-måneders fristen, slik at man «utvetydig tar stilling til sluttoppstillingen.» Det ble videre påpekt at en «ren beklagelse eller mishagsytring vil ikke være tilstrekkelig.»
Når det gjaldt spørsmålet om hvor detaljert innsigelsene må være, ble det uttalt at man må kunne «identifisere hvilke deler av kravsbeløpet i sluttoppstillingen som bestrides» og at målet er «å få avklart det totale mellomværendet mellom partene».
Høyesterett kunne ikke se at det kunne oppstilles noe krav om begrunnelse. Et slikt krav kunne ikke utledes direkte fra bestemmelsens ordlyd. Av hensyn til de forholdsvis brutale konsekvensene av at innsigelsene ikke blir ansett som fremsatt (at kravet går tapt), måtte man være svært forsiktig med å innfortolke et slikt krav uten en klar forankring.
Konklusjon
Høyesterett kom frem til følgende konklusjon:
«..basert på kontraktens ordlyd og system og hensett til reelle hensyn, er at kravet til innsigelser etter punkt. 33.2 kan begrenses til en tilkjennegivelse av uenighet uten at det kreves en nærmere begrunnelse.
Men innsigelsene må identifisere hvilke deler av kravsbeløpet i sluttoppstillingen som bestrides. Dette må gjøres på en slik måte at en normalt forstandig underentreprenør kan forstå hvilke betalingskrav som ikke godtas.»
Klargjøring
Hva betyr dommen for bransjen?
Det har tidligere hersket en viss uklarhet omkring hvilke konkrete krav som stilles til utformingen av en innsigelse til sluttoppstillingen. Dommen slår imidlertid fast at det ikke er nødvendig å begrunne eller på annen måte angi grunnlaget for avvisningen.
Det er tilstrekkelig å avvise kravene, såfremt det fremgår hvilke deler av kravsbeløpet i sluttoppstillingen som bestrides. Dette er klargjørende.
Om forfatteren
Thomas Kollerød er advokat, og leder for MEFs juridiske avdeling.