Emilie Hoffmeyer (22) er vant til oppmerksomhet. Hun var den beste avgangseleven på Sam Eyde vgs. og den eneste jenta på fjell- og bergverksfaget. Nå sprenger hun fjell i Valdres og tar fagbrevet til sommeren.
Vi møter henne på Tonsåsen, like ved Bagn i Valdres, en strålende flott vårdag. Der er hun med på et stort veiprosjekt, som lærling i fjell- og bergverksfaget hos Hønefoss-entreprenøren Contexo AS. Egentlig var det hudpleier hun skulle bli, men det viste seg å være litt for stillesittende og kjedelig for den unge Kongsberg-jenta. Hun ville finne noe med litt mer action, og da var naturligvis anleggsbransjen nærliggende.
Emilie i aksjon på Tonsåsen i Valdres. (Foto: Runar F. Daler).
– Jeg tok ferdig hudpleierutdannelsen, men begynte aldri å jobbe med det. Underveis fant jeg ut at jeg ikke kan sitte inne på en stol hele dagen og jobbe. Jeg hadde lyst på et mer variert og fysisk arbeid, helst utendørs, men jeg ante ikke hva. Så var det en kompis hjemme på Kongsberg som spurte om jeg ikke ville være med hjem og prøve gravemaskinen sin. Ja, det høres kanskje ut som et dårlig sjekketriks, men jeg ble med, og prøvde – og skjønte der og da at anleggsbransjen var noe for meg, forteller hun med et smil.
– Kjerringer og dynamitt
Den nyutdannede hudpleieren søkte seg dermed straks inn på Vg1 bygg- og anleggsteknikk på Tangen vgs. i Kristiansand. Det falt i smak, og hun søkte seg videre til Vg2 anleggsteknikk på Sam Eyde vgs. i Arendal, fast bestemt på å bli maskinfører.
– På Vg2 dreide stort sett alt seg om maskiner og maskinkjøring, og jeg trivdes jo godt med det – jeg har maskinførerbevis på både gravemaskin, hjullaster og dumper. Men så hadde vi et par-tre dager med fjellsprenging, og da var jeg solgt! Det var det jeg ville bli. Kjerringer og dynamitt – det blir jo ikke bedre enn det, sier hun og ler.
SKOLELYS: Med kun én femmer og resten seksere gikk Emilie ut som beste anleggselev ved Sam Eyde vgs. Fravær hadde hun ikke i det hele tatt. (Foto: Runar F. Daler).
– Det er forresten dårlig at det er så lite sprengning på skolen. Det er jo ikke rart det er så få som velger det når man nesten ikke får noe innføring i det.
Én 5-er, resten 6-ere
Emilie gikk ut som beste anleggselev ved Sam Eyde. Hun var ikke snauere enn at hun fikk kun én femmer og resten seksere. Fravær hadde hun ikke i det hele tatt.
– Jeg har ikke alltid gjort det så bra. På hudpleien gikk det en del dårligere. Men da jeg begynte på bygg- og anleggsteknikk så ble det en helt annen innsats. Det er rart med det når det er noe man virkelig interesserer seg for, sier hun.
– Det var jo helt utrolig gode karakterer. Likevel er det kanskje det med null fravær vi setter mest pris på, sier Flemming Roa, maskinsjef, anleggsleder og lærlingeansvarlig i Contexo.
– Om man har en toer i norsk eller matte er kanskje ikke så farlig, men har man null fravær så viser det at man har interesse for faget og yrket. Jeg trengte i hvert fall ikke lang betenkningstid da opplæringskonsulent Frode Holm i OKAB ringte og spurte om vi kunne være interessert i å ta henne inn, smiler han. Nå har Emilie akkurat fått sin egen firmabil, med navnet sitt på døra – i rosa.
– Jeg elsker rosa! Jeg har rosa hjelm, rosa hørselvern, rosa kniv og nå også rosa navn på bilen, som Flemming overraska meg med. Skikkelig kult, sier hun fornøyd.
ELSKER ROSA: Emilie har akkurat fått sin egen firmabil, med navnet sitt på døra – i rosa.
– Jeg elsker rosa! Jeg har rosa hjelm, rosa hørselvern, rosa kniv og nå også rosa navn på bilen, sier hun fornøyd. (Foto: Runar F. Daler).
Guttejente, men «dollete»
Det er ikke mange kvinnelige bergsprengere der ute, og Emilie er den eneste i Contexo. Hun er også den eneste kvinnelige lærlingen i bedriften, og den eneste jenta på veiprosjektet i Valdres.
– Hvordan er det egentlig å være den eneste jenta?
– Jeg har alltid vært litt guttejente. Jeg kjører cross-sykkel og snøscooter, og det er ikke noe alle venninnene min gjør, akkurat. Samtidig så er jeg også veldig «dollete» og prippen av meg. Da jeg begynte her i Contexo så var det nok mange som trodde at dette ikke kom til å gå bra: En blond jente med falske negler og løsvipper – det er klart folk tviler jo litt da, ler Emilie.
– Men det har jo gått bra. Hadde jeg ikke trivdes her, så hadde jeg ikke fortsatt. Folk er åpne og inkluderende. Så lenge man er interessert i faget og har litt bein i nesa så kommer man fort inn i miljøet. Men man må tørre å snakke og vise at man er tilstede. Man kan ikke være supersjenert i denne bransjen, forteller hun.
Foto: Runar F. Daler
Griseprat
– For meg har det ikke noe særlig å si om jeg jobber med jenter eller gutter. På hudpleielinja var det bare jenter, og det gikk jo også greit. Samtidig er det jo litt hardere miljø i en mannsdominert bransje som denne; det blir litt manne- og griseprat. Da må man som sagt ha litt bein i nesa. Det nytter ikke å være skjør og begynne å grine for hver minste ting, for å si det sånn. Man bør være litt utadvendt, for som jente så får du oppmerksomhet – enten du vil det eller ei. Folk snur seg jo når ei jente kjører anleggsmaskin. Gutta stopper helt opp og kjører i 5 km/t forbi, sier hun og ler.
– Man blir også litt preget av miljøet i bransjen. Når jeg er hjemme, reagerer mamma når jeg slenger ut en grov kommentar uten å tenke meg om. «Vi hører hvem som jobber i anleggsbransjen», sier hun tørt. For ingen andre i familien min er i bransjen. Jeg er ute og sprenger fjell, mens brødrene mine er ingeniører og sitter inne på kontor, smiler hun.
– Når det gjelder griseprat har jo du blitt en av de verste, utbryter Flemming lattermildt.
– Det har vært svært positivt å få inn en jente her. Gutta passer nok litt mer på hva de sier og det blir et litt mildere miljø. De hjelper til mer også. Til å begynne med, da Emilie begynte her, gjorde de veldig mye for henne. De sloss jo nesten om å få ha henne med i bilen, ler han.
BRA FOR MILJØET: Det er svært positivt for arbeidsmiljøet å få inn en jente på anlegget, ifølge Flemming Roa, maskinsjef, anleggsleder og lærlingeansvarlig i Contexo. – Gutta hjelper til mer også. Til å begynne med, da Emilie begynte her, sloss de nesten om å få ha henne med i bilen, ler han. (Foto: Runar F. Daler).
Selvstendig
– Hva er så planene videre? Hva gjør du om fem år?
– Jeg brenner jo for faget og det å sprenge, og jeg vil gjerne fortsette her etter at jeg har fått fagbrevet. Bergsprengerkurs skal jeg ta allerede nå i april, så jeg får skytepapirene så fort som mulig. Kanskje har jeg lyst til å gå videre som bergsprengingsleder etter å ha jobba her et par år først, sier Emilie.
– På lengre sikt har jeg kanskje lyst til å gå videre på teknisk fagskole, men det blir en god stund til. Man er jo ikke utlært når man har tatt fagprøven. Jeg vil bli ordentlig flink og selvstendig innenfor faget før jeg eventuelt går videre.
– Emilie er allerede meget dyktig og hun tilfører mye til firmaet, skyter Flemming inn.
– Hun er ikke redd for å ta i et tak, og hun har etter hvert blitt svært selvstendig. Hun har som sagt en veldig positiv påvirkning på arbeidsmiljøet vårt, og vi tar gjerne inn flere kvinnelige lærlinger, avslutter han.
Foto: Runar F. Daler