En innovativ, liten bedrift på Ottersøy i Nord-Trøndelag gjenvinner plast fra fiskeribransjen. Det blir blant annet til serveringsbrett på McDonald’s og designstoler fra Snøhetta.
Neste gang du spiser på McDonald’s får du kanskje servert burgeren din på et brett laget av gamle tau fra fiskebåter utenfor norskekysten. Og skulle du komme til å sette deg på en grønn designstol fra Snøhetta – de lanseres i disse dager – vit da at også den er produsert av utrangert tauverk fra fiskeribransjen i Norge.
Gjenvinning er veldig «i tiden» og nye produkter fra resirkulert materiale hører man om til stadighet. Men faktum er at det kun er ett sted i landet hvor det finnes et resirkuleringsanlegg for hardplast, og det er på Ottersøy i Nord-Trøndelag. Anleggsmaskinen tok turen for å se nærmere på anlegget og slå av en prat med de innovative gründerne.
Eneste i Norge
På Ottersøy, ti minutters kjøretur fra Rørvik lufthavn, holder søsterselskapene Containerservice Ottersøy AS og Norwegian Plastic Recycling AS til. Tom Richard Hamland er daglig leder for begge selskapene. Sammen med HMS-ansvarlig Helene Øyangen Lindberg viser han oss rundt på det snødekte industriområdet med det hjemmekjære navnet Matmortua.
VIDUNDERMASKIN: Hjullasteren heller grovkvernede plastrør på samlebåndet. I den andre enden fyker det ut små plastkuler – granulatet – som automatisk blir lastet opp i store sekker. (Foto: Runar F. Daler).
– Det var faren min som i 1979 starta det som senere ble Containerservice Ottersøy AS. Verkstedet flytta ut hit i 1999, og jeg tok over som daglig leder i 2003, forteller Tom Richard.
Selskapet, som i dag er en av landets største innsamlere av plast, arbeider spesielt med plastfraksjoner fra fiskeri- og oppdrettsnæringen. Siden 2011 har et mobilt kverneteam hentet marint avfall fra Trøndelag og helt opp til Øst-Finnmark. I 2017 ble ytterligere et skritt tatt ved at det nyetablerte selskapet Norwegian Plastic Recycling AS (NOPREC) gikk til innkjøp av en granuleringslinje og startet prøveproduksjon av plastgranulat. Etter å ha testkjørt og finjustert anlegget i noen måneder gikk man så i gang, som eneste bedrift i Norge, med å produsere høyverdig plastråstoff av kasserte oppdrettsmerder, fôrsekker, fôringsrør, slanger, plastdunker, avfallscontainere og til og med plastbåter – alt fra fiskerinæringen.
FRA TAU: Helene Øyangen Lindberg holder opp en håndfull plastgranulat fra tauverk, som kanskje ender opp som designstol om ikke lenge. Eller som serveringsbrett på McDonald’s. (Foto: Runar F. Daler).
Vidundermaskin
Inne i en relativt ny hall på den 100 mål store tomta på Ottersøy får Anleggsmaskinens utsendte se «vidundermaskinen» i aksjon. I den ene enden står en hjullaster og heller grovkvernede plastrør på et samlebånd, som leder plasten inn i det aller helligste. Der inne blir den, ved hjelp av blant annet høyt trykk og kraftig varme, omgjort til en tyktflytende masse, som deretter blir finkuttet og avkjølt. I den andre enden fyker det ut små plastkuler – granulatet – som automatisk blir lastet opp i store sekker.
– Granuleringslinja finkverner, smelter og omdanner plasten til høyverdig granulat, som benyttes til produksjon av nye plastprodukter, både innenlands og utenlands, sier Tom Richard og holder opp en neve små, sorte plastkuler, som for ikke lenge siden var en del av et foringsrør til en oppdrettsmerd et sted langs kysten.
I SEKKER OG SPANN: Tom Richard Hamland og Helene Øyangen Lindberg står sammen med fagsjef i MEF, Sverre Huse-Fagerlie, foran stappfulle sekker med plastgranulat. En full sekk inneholder ca. ett tonn granulat. Per i dag selges ca. 20 % av produksjonen til Norge, mens resten går til Europa. (Foto: Runar F. Daler).
Helene, på sin side, holder opp en håndfull grønne plastgranulat fra tauverk, som kanskje ender opp som designstol om ikke lenge. Eller som serveringsbrett på McDonald’s. Brettene blir prøvd ut på én restaurant i Oslo i disse dager, og dersom resultatet er tilfredsstillende, kan resten av Norge og hele Skandinavia stå for tur.
«Merdegeriljaen»
Det er oppdrettsmerder (innhegninger for fisk i sjøen) som er bedriftens hovedprodukt, i tillegg til foringsrør. Det finnes tusenvis av merder langs kysten, og de varer kun 10-15 år før de må kasseres. Foringsrørene, som gjerne er flere kilometer lange, må byttes enda hyppigere, etter bare ett eller to år. I tillegg kommer tauverk, avfallssekker, plastdunker etc. Fiskeribransjen er altså en nærmest utømmelig kilde til plastråvarer. Containerservice Ottersøy har et prosjekt de kaller «merdegeriljaen», som går ut på at de selv henter plastavfallet i fjæra og kjører hele prosessen fram til ferdig resirkulert råmateriale.
– Vi har en gravemaskin, hjullaster, krokbil med kvern og mye annet utstyr som vi reiser rundt i landet med og henter inn og grovkverner plasten. Vi henter det gratis dersom avfallet på forhånd er sortert og plastrørene er kappet opp i seksmeters lengder. Men de fleste benytter seg av tilbudet vårt; at vi gjør hele den jobben for dem, forteller Helene Øyangen Lindberg.
GRØNN DESIGN: Snøhetta har, i samarbeid med møbelprodusenten Nordic Comfort Products AS, utviklet en stol, produsert av plastgranulat fra utrangert tauverk, gjenvunnet på Ottersøy i Nord-Trøndelag. De ble lansert på møbelmessen i Stockholm i februar i år. (Foto: Hilde Sletten Grafisk).
– Vi har selv funnet opp klippere som kutter opp både merdene og foringsrørene, i stedet for å benytte motorsag, som var vanlig praksis tidligere. På den måten sparer vi miljøet for mye mikroplast, og vi får gjort jobben på betydelig kortere tid, forteller hun.
– Hittil har merder vært hovedproduktet vårt, med rundt 75 prosent av den totale produksjonen, mens foringsrør har stått for resten. Men dette kan snu seg med tiden, for det handler jo om hva vi får solgt og hva som kan produseres. Vi vet for eksempel at det finnes veldig store mengder av tau der ute, og det har vist seg å være veldig spennende, som vi ser av disse stolene og brettene. Den grønne fargen har nok en stor miljøsymbolsk verdi for mange der ute.
Billigere å deponere
En av utfordringene for den nyskapende og svært miljøvennlige driften på Ottersøy, er det faktum at mange velger å brenne eller deponere plastavfallet sitt. Det er faktisk billigere å legge plastavfallet på «dynga» enn å kjøre det til gjenvinning.
– Det er et noe begrenset marked for plastgranulat foreløpig, i hvert fall her i landet. I 2018 produserte vi 1200-1300 tonn granulat, men granuleringslinja vår har en kapasitet på 3500 tonn, sier Tom Richard.
GRÜNDER: Tom Richard Hamland er nytenkende og ambisiøs. En utfordring er imidlertid at mange velger å deponere plastavfallet sitt, fordi det er billigere enn å kjøre det til gjenvinning. (Foto: Runar F. Daler).
– Vi selger kun rundt 20 prosent av granulatet til Norge, mens resten går til Europa; til land som Tyskland, Polen, Nederland og Sverige. Etterspørselen i Norge er lav fordi det er så få som produserer plast av resirkulert materiale. Dessverre havner svært mye resirkulerbar plast på deponi, blant annet fordi plast er unntatt deponiforbudet i avfallsforskriften og fordi deponiavgiften er relativt lav. Vi mangler en etablert varestrøm i Norge. Utfordringen er altså ikke å få nok plastavfall inn, men etterspørselen etter granulat, sier gründeren, som likevel har klare ambisjoner for driften.
– Vi jobber kontinuerlig med plastprodusenter, både i Norge og i utlandet. Vi var kanskje litt vel tidlig ute med dette, men vi har tro på at markedet vil vokse. Vår ambisjon er derfor å utvide driften med stadig nye granuleringslinjer for å kunne produsere flere ulike fraksjoner og møte etterspørselen som vil komme i markedet, sier han optimistisk.
BURGERBETT: De ser kanskje ut som andre serveringsbrett, men disse brettene fra McDonald’s er laget av gammelt tauverk fra fiskeribransjen. (Foto: Trine Tolfsby/www.madeof.no).
– En syk verden
Maskinentreprenørenes Forbund (MEF), som også organiserer en rekke gjenvinningsbedrifter, er svært positive til nysatsingen i Nord-Trøndelag.
Sverre Huse-Fagerlie, fagsjef avfall og gjenvinning i Maskinentreprenørenes Forbund (MEF). (Foto: Runar F. Daler).
– Det er utrolig imponerende hva de får til! Dette er jo sirkulær økonomi i praksis; lokal utnyttelse av avfallsresurser. At de fokuserer spesielt på plast fra fiskeri- og oppdrettsnæringen er bra, for dette har jo vært en ren deponivare frem til nå. De rydder faktisk kysten vår for plastavfall – dette er vinn-vinn for alle parter. De er i startfasen ennå, men jeg er sikker på at de etter hvert vil finne avsetning på sine spesialprodukter, slik at de etter hvert må lete etter råvarer og ikke omvendt, sier en begeistret fagsjef i MEF, Sverre Huse-Fagerlie. Han er imidlertid lite begeistret over dagens system, hvor bedrifter i praksis blir oppfordret økonomisk til å deponere plastavfall fremfor å gjenvinne det.
– Ting som kan gjenvinnes, bør og skal gjenvinnes; ikke brennes – og i hvert fall ikke deponeres. Vi lever i en syk verden når det er billigere å deponere gjenvinnbare avfallstyper enn å materialgjenvinne dem lokalt. For slik er det faktisk i dag, sier han.