Han har en jobb litt utenom det vanlige. De siste 30 årene har han gravd 20.000 graver – flere enn noen annen i Norge. Anleggsmaskinen ble med Rune Sem (58) en dag på jobb.
– Det er jo litt rart å tenke på at jeg har gravd så godt som alle gravene her, sier Rune og ser rundt seg på en av Oslos mange kirkegårder. Stillheten ligger som et slør over hele området. Det er gravsteiner nesten så langt øyet kan se, og i dag sørger han for at ytterligere to kister snart kan senkes ned i jorda her.
GRAV-ALVORLIG: Rune og hans kollegaer kommer borti mye i jobben, og de er ofte involvert i mer enn bare gravingen. Her har Rune (stående) og kollega Sindre Hurlen vært med og bære kisten, før de passer på at nedsenkingen går ordentlig for seg. (Foto: Runar F. Daler).
Anleggsmaskinens utsendte (eller skal vi si utskremte?) følger spent med underveis. Det er unektelig noe spesielt å observere hvordan et menneskes siste stoppested blir gravd og klargjort, og det med en imponerende effektivitet, nøyaktighet og rutinemessig største selvfølgelighet.
650 graver i året
– Sjefen min sa en gang at jeg må være den som har gravlagt flest mennesker i Norge i fredstid. Det er nok mulig det stemmer, men jeg vet om en kar i Bergen som også har gravd utrolig mange graver. Han er dessuten litt eldre enn meg, så det er en liten mulighet for at han kan ha gravd flere. Jeg har holdt på med dette siden 1988. I begynnelsen gravde jeg rundt 750 graver i året, men det har blitt litt færre etter hvert som stadig flere kremeres. Men med et snitt på 600-650 graver i året, nærmer jeg meg 20.000 graver, sier Rune Sem, som er ansatt som fagarbeider i gravferdsetaten i Oslo kommune.
– Dette er en veldig fin arbeidsplass. Men det er klart; det er en spesiell jobb, hvor man har med begravelser, døde mennesker og pårørende å gjøre. Så man bør vite hva man går til. Det er også en viktig, samfunnsnyttig jobb, men den er på en måte litt usynlig. Hvis jobben ikke blir gjort, blir det derimot veldig synlig. Da kommer det i avisa!
«Han skled ned i graven og landet på ryggen der nede, under kista som hang klar til å senkes ned. Det var nok et syn det tok tid å glemme!»
Travelt
Gravferdsetaten i Oslo har totalt fem minigravere som brukes til å grave graver på Oslos 21 gravplasser. Vestre gravlund, Grefsen gravlund, Alfaset gravlund og Høybråten gravlund har hver sin minigraver, mens Rune tar seg av alle de andre med sin 3,5-tonner av typen Wacker Neuson 3503. Den frakter han rundt til de ulike gravplassene med en lastebil.
– En av utfordringene er faktisk trafikkbildet i Oslo. For vi har ofte litt dårlig tid, og det kan være både trangt og kronglete å komme til med lastebil i Oslo, ikke minst på vinteren. For ikke å snakke om all trafikken og køer. På det meste har jeg gravd 12 graver rundt i byen samme dag. Da er det travelt, sier Rune.
– Vi er for øvrig i ferd med å planlegge utskifting av både lastebil og gravemaskin nå. Oslo skal jo være miljøhovedstad i 2019, og vi snuser derfor litt på elektriske maskiner. Vi er selv med å påvirke avgjørelsen, men det er naturligvis et kostnadsspørsmål.
NØYAKTIG OG EFFEKTIVT: Det er unektelig noe spesielt å observere hvordan et menneskes siste stoppested blir gravd og klargjort, og det med en imponerende effektivitet, nøyaktighet og rutinemessig største selvfølgelighet. (Foto: Runar F. Daler).
«Gravgraveskuff»
Rune klatrer inn i minigraveren, manøvrerer den elegant mellom to rekker med gravsteiner og setter graveskuffen i jorda. En liten gul pinne markerer hvor det skal graves, men Rune har på forhånd fått melding på telefonen sin med nøyaktig beskrivelse av felt, rekkenummer og gravnummer, og etter 30 år i jobben kjenner han de ulike gravplassene som sin egen bukselomme. Med stødige hender på spakene graver han nedover i bakken, og sideveggene blir imponerende loddrette og nærmest glatte.
– Det er ikke alltid jeg klarer å få helt rette endevegger, men sideveggene blir stort sett rette og fine. Det er ikke så vanskelig, egentlig; alle maskinførere ville klart dette med litt øvelse. Litt av hemmeligheten er en spesialskuff produsert av svenske SB Grävtillbehör AB. Den kalles faktisk «gravgrävskopa», og er mindre buet enn vanlige skuffer. Denne skuffen er 75 cm bred, men vi har dem i tre forskjellige bredder. Jeg ville ikke klart å få så rette kanter med en vanlig skuff, forklarer Rune.
– Når graven er ferdig gravd, setter vi ned en såkalt stemplingskasse, som sørger for at veggene ikke kollapser, noe som er spesielt viktig hvis det skulle komme mye regn. Stemplingskassa vi bruker til standard-graver, slik som denne, er 230 cm lang og 90 cm bred, og de kommer i ulike høyder, avhengig av hvor dyp graven er.
«Jeg husker på Vår Frelsers gravlund for en god del år siden; vi holdt på med pigghammeren i over to timer for å komme gjennom 1,6 meter med tele.»
Seks fot under?
– Hvor dypt graver du? Er det «six feet under», som på film?
– Nei, det varierer. Som oftest er det nok ikke seks fot i USA heller. Det kommer blant annet an på hvor dypt den forrige kisten ligger, hvis det er en festet grav som her, sier Rune.
– På nye graver prøver vi å komme ned på 1,8 til 2 meter, men det er ikke alltid vi får det til. Kravet er minimum 80 cm overdekning. Kista bygger i utgangspunktet 35-40 cm, men klemmes sammen til ca. 25 cm når det har gått litt tid, forklarer han mens han graver. Snart støter han på rester av en gammel kiste, som til tross for mer enn 40 år under jorda er relativt intakt. Den nye kisten skal plasseres rett over den gamle. Det er 20-års fredningstid for norske graver. Det kan altså ikke nedsettes ny kiste før fredningstidens utløp, med mindre det godkjennes av festeren, slik tilfellet er her.
– Det er heller ikke alltid man kan gjenbruke graver som er mer enn 20 år gamle. Det må vurderes ved hvert enkelt tilfelle. I nærheten av trær, busker og annen vegetasjon går forråtnelsesprosessen fortere enn ellers. Er det derimot leiregrunn, kommer det ikke oksygen til og det skjer nesten ingenting. Hvis vi vet hvor mange som ligger der, hvor dypt de ligger, om det er trær eller busker like ved og hvordan jordsmonnet er, så kan vi, basert på erfaring, som oftest vite om graven kan tas i bruk igjen eller ikke, sier Rune.
GALGENHUMOR: Rune har mange historier fra jobben. Som den gang en gang en pårørende skled ned i graven og landet på ryggen, under kista som hang klar til å senkes ned. – Det er jo en jobb, og man blir vant til det meste. Jeg tror man har godt av å kunne spøke og tulle litt på enhver jobb, sier han. (Foto: Runar F. Daler).
– Ned kommer vi
– Hva gjør dere om vinteren, med frost og tele i bakken?
– I gamle dager brukte vi dynamitt. Da fløy ting i alle retninger, så det var ikke ideelt. I dag har vi heldigvis egne tineapparater; en aluminiumboks som er litt større enn arealet som skal graves. Tidligere ble den varmet opp med propan, men nå er det elektrisk. Den står gjerne på i tre-fire dager, og et telelag på 70-80 cm, som ikke er uvanlig, blir da borte. Og gjør det ikke det så bruker vi pigghammer. Ned kommer vi, slår Rune fast.
– Jeg husker på Vår Frelsers gravlund for en god del år siden; vi holdt på med pigghammeren i over to timer for å komme gjennom 1,6 meter med tele. Det hender også at vi støter på en stor stein der nede, og da er også pigghammeren grei å ha. Vinteren kan forresten være litt ugrei på andre måter også. Det kan være mye snø og is, kanskje er det ikke strødd eller måkt, og da sliter vi litt med minigraveren på gummibelter. Urner, som vi borer hull til, venter vi gjerne med til våren. Vi borer fram til jul, men stort sett ikke de første, kaldeste månedene i året.
SKAL KREMERES: Rune er fast bestemt på at han selv vil kremeres. (Foto: Runar F. Daler).
Hardhudet
Fra den ene gravplassen sentralt i Oslo går ferden videre til en gravplass nordøst i byen. Der skal det også graves ned i en festet grav, men her ble forrige kiste nedsenket for kun to år siden. På ny manøvrerer Rune minigraveren mellom rekkene med gravstøtter før han, nærmest sidelengs, går i gang med å grave. Knappe 10 minutter senere treffer skuffen på treverk, og denne gangen, ettersom kisten ikke har ligget så lenge, stiger en kraftig, kvalmende, råtten lukt opp av graven. Undertegnede tar noen skritt bakover, men slipper ikke unna den altgjennomtrengende lukten. Rune sitter i maskinen sin, helt uberørt. Det skal mer til for å vippe ham av pinnen etter 30 år i denne jobben.
– Jeg har jo sett og opplevd mye gjennom åra. Vi finner mye rart nede i jorda når vi graver; alt fra gafler, skjeer, ringer og gamle kistehåndtak, til sko, ølflasker og spritflasker. Og selvsagt finner vi beinrester, hodeskaller osv. Det legger vi bare ned i graven igjen, og prøver å gjøre det så verdig som mulig. Kirkegårder tiltrekker seg også enkelte ting. Jeg har blant annet vært med og finne tre personer som har tatt livet sitt der. Det hender også at vi må grave opp mennesker for rettsmedisinsk obduksjon, og det er jo ikke noe pent syn, forteller Rune alvorlig.
«Jeg tror man har godt av å kunne spøke og tulle litt på enhver jobb. Det er ikke så mye som går inn på meg, men vi er jo mennesker vi også, og vi er ikke kalde og ufølsomme selv om vi jobber med dette.»
Ironisk tilnærming
– Jeg har også vært med på at senkeapparatet har gått i stykker under kistenedsenkingen, med pårørende tilstede, slik at kista har snudd seg flere ganger på vei nedover og landa opp-ned, fortsetter han.
– Vi hadde en arbeidsleder som falt ned i en grav en gang. Og en pårørende som gjorde det samme under en begravelse. Han skled ned i graven og landet på ryggen der nede, under kista som hang klar til å senkes ned. Det var nok et syn det tok tid å glemme, forteller Rune med et dårlig skjult smil i munnvikene. For det er ikke tvil om at han og kollegaene har en ironisk tilnærming til en del ting.
– Det er jo en jobb, og man blir vant til det meste. Jeg tror man har godt av å kunne spøke og tulle litt på enhver jobb. Det er ikke så mye som går inn på meg, men vi er jo mennesker vi også, og vi er ikke kalde og ufølsomme selv om vi jobber med dette. Jeg sliter litt når det dreier seg om barn. Og likeledes med større saker som Scandinavian Star-ulykken eller Utøya. Da kan det være greit å prate litt sammen. Vi har en kollegastøtteordning som kan være fin å benytte seg av, forteller han.
«GRAVGRAVESKUFF»: Noe av hemmeligheten bak de loddrette, glatte gravveggene er en spesialskuff produsert av svenske SB Grävtillbehör AB. (Foto: Runar F. Daler).
– Skal ikke begraves!
– «Den som graver en grav for andre, faller selv i den», er et kjent ordtak. Hva tenker du om det, som har gravd 20.000 graver for andre?
– Jo, jeg blir jo ikke noe yngre, og jeg tenker på det av og til. Er det én ting som er sikkert så er det at jeg i hvert fall ikke skal begraves. Jeg vil kremeres og plasseres på en minnelund!